Den eksplosivt økende mengden av forskningsartikler har skapt en ny akademisk undersjanger: oversiktsartikkelen. Formår man, mer eller mindre systematisk, å sammenfatte forskningen innen et avgrenset vitensfelt, kan det i seg selv være en forskningsbedrift.
Vanligvis er den slags metastudier forbeholdt spørsmål av typen «Har akupunktur en effekt på pasienter med høyt blodtrykk?», men det ambisiøse helikopterperspektivet den tyske sosiologen Jens Beckert anlegger på den globale klimaomstillingen i sin nye bok «Verkaufte Zukunft» (Solgt framtid), viser at også de aller mest komplekse problemstillingene med fordel kan underkastes en systematisk behandling.
Bokas førti sider med rene litteraturreferanser vitner om at forfatteren, som til daglig er direktør for Max-Planck-instituttet for samfunnsforskning i Köln, på ingen måte vil gi avkall på vitenskapeligheten selv om henvendelsen gjelder den brede offentlighet. Beckert driver fagformidling på høyt nivå. Allerede før den kom i salg var «Verkaufte Zukunft» nominert til sakbokprisen på bokmessa i Leipzig, og nylig ble den innstilt til den store tyske sakprosaprisen der førstepremien er 300.000 kroner.
Hvorfor er ikke verdenssamfunnet i stand til å stanse klimaendringene? Om den globale oppvarmingen og hvor farlig den er vet vi allerede mer enn nok; vi har hatt tilgang til kunnskapen om den i snart 50 år. Likevel stiger CO2-utslippene. Hvordan forklarer man denne fiaskoen? Ifølge Beckert må vi se nærmere på de sosiale, politiske og økonomiske prosessene som styrer samfunnets utvikling, ikke bare de teknologiske løsningene som kan redusere klimagassutslipp. Det vi trenger for å forstå hvilke styringsmekanismer som står i veien for en løsning på klimaproblemene, er samfunnsviterens analyse av maktforhold og kulturelle vaner, viser Beckert.
Bokas åpningskapittel tar for seg den moderne globale kapitalismen. For å forstå hvordan den fungerer tilbyr Beckert en enkel modell med tre hovedaktører: økonomien (markedet), politikken (staten) og befolkningen (konsumentene). Det er i møtet med dette trehodede trollet at naturen kommer til kort.
Kapitalismen har 500 år på baken, og selv om Beckert er svært kritisk til de siste førti års nyliberalistiske utvikling, som med økt markedsavhengighet og privatisering har redusert vår politiske motstandskraft i klimakampen, så er det verdt å merke seg at han ikke ser tegn på at markedsøkonomien som system for alvor er utfordret av klimakrisen. Og ikke nok med det: Alt snakket om «kapitalismens slutt» og et radikalt systemskifte mistenker han for å være en refleksmessig attitude. Med henvisninger til amerikanske filosofer som Jason Hickel og Nancy Fraser skriver han:
Hvordan et samfunn skal lykkes, under de nåværende maktstrukturene, med å forvandle seg til såkalte post-vekst-samfunn, lar de stå helt åpent. Og hvordan en skrumpende økonomi kan forenes med samfunnsmessig stabilitet, er de helt tause om.
Klimaendringene har ifølge Beckert allerede foreskrevet en ubarmhjertig tidsplan. Å omstyrte dagens samfunnsordning er det med andre ord ikke tid til.
Ikke desto mindre spiller den kritiske analysen av markedets svikt en sentral rolle i boka. Det må anses som tidenes fallitterklæring for den høyt besungne markedslogikken at den ikke har vært i stand til å innregne naturens verdi i varens pris. Styrt av markedets signaler har forbrukernes handlinger i stedet ført til en kollektiv katastrofe. Bokas tittel, «Solgt fremtid», setter ord på dette forholdet: naturen som fellesgode behandles først og fremst som en utnyttbar ressurs, som kan selges med profitt og som ødelegges for alltid. Så lenge regningen kan sendes til kommende generasjoner i en uviss framtid, finnes det ikke tilstrekkelig materiell motivasjon for effektive klimatiltak hverken hos næringsliv, stat eller befolkning.
«Å omstyrte dagens samfunnsordning er det ikke tid til.»
De ideelle aktørenes innflytelse ofrer Beckert ikke mye plass. Sosiale bevegelser som snakker miljøets sak, blir i praksis avmektige i møte med næringslivets profittkrav, politikernes nøling og ikke minst medborgere som er engstelige for deres arbeidsplasser og hegner om tillærte konsumvaner.
I boka presenterer også Beckert et nedslående tallmateriale som på en overbevisende måte bygger opp om bokas pessimisme, og som slik blir en slags katalog over samfunnsforhold som legger hindringer i veien for å nå klimamålene. Den største utfordringen er naturlig nok kapitalismens innebygde løfte om stadig økonomisk vekst. Et eget kapittel er viet olje- og gassbransjen, som på forbilledlig vis anskueliggjør hvor vanskelig det er å trosse de etablerte sosioøkonomiske tyngdelovene. Utvinning av fossile brennstoffer er simpelthen en så høyprofitabel affære at ingen – heller ikke anstendige Norge – klarer å si nei til slike inntekter. Skal klimamålene fra Parisavtalen nås, har Det internasjonale energibyrået (IEA) i 2021 slått fast at all leting etter olje og gass må opphøre, og 40 prosent av eksisterende funn bør sågar forbli på havbunnen. Realiteten er dog at bransjen går så det suser.
Vil man se inn i framtiden, kan det noen ganger være lurt å følge pengene. Siden år 2000 har olje-, gass- og kullproduksjonen vokst, og pengestrømmen mot fossil energiutvinning - fra banker, privat kapital og pensjonsfond - har de siste åra vært økende. Man river seg i håret når Beckert gjengir tall som viser at det globalt investeres mer i infrastruktur for fossil enn fornybar energi. At oljeinvesteringer gir avkastning, kan blant annet avleses på ledernes resultatbaserte lønninger: Sjefen for ExxonMobil tjente rundt 360 millioner kroner i 2022.
Hvor er så politikerne? Det som kunne ha vært en gyllen anledning til å utvise lederskap, har i stedet blitt en oppvisning i demokratisk lammelse. I Tyskland, for eksempel, vil den grønne omstillingen kreve at det investeres astronomiske summer i en ny energiinfrastruktur – utgifter som neppe fører til merkbar forbedring av livskvaliteten, men som garantert vil forringe det offentlige velferdstilbudet. Ikke akkurat en vinnersak for politikere som drømmer om gjenvalg.
Klimatiltak rammer også nesten alltid sosialt skjevt. Derfor kan ikke klimakampen løsrives fra økonomisk omfordeling, både nasjonalt og globalt, slår Beckert gang på gang fast. Den bitre ironien er her at det er de fattigste som forurenser minst. Verdens ti prosent rikeste er ansvarlig for nesten halvparten av drivhusgassene alene. Helt grotesk blir ulikheten hvis man ser på verdens «superrike», en gruppe som utgjør 0,01 prosent av menneskeheten, men som likevel forbruker fire prosent av alle utslipp.
Beckert hever sjelden stemmen, men når det gjelder det globale nords manglende politiske vilje til å yte økonomisk klimastøtte til det globale sør, tyr han til ordet «skandale». Det er de fattigste landene som vil måtte ta størstedelen av regningen for å utbedre skader forårsaket av klimaendringene. Den sosiale ulikheten mellom nord og sør har blitt en bumerang i klimakampen. Bare to prosent av verdens investeringer i fornybar energi skjer i Afrika. Innen kort tid må utviklingslandenes investeringer på dette området sjudobles hvis man skal nå Parisavtalens utslippsmål – noe Beckert betrakter som helt urealistisk.
Og slik kunne man fortsette. Beckert bruker blant annet et langt kapitel på å trekke luftslottet «grønn vekst» ned til jorda. Sett med norske øyne er det tankevekkende at han betegner CO2-fangst som et i realiteten politisk oppgitt Prometheus-prosjekt. Med jevne mellomrom minner boka oss om at klimaendringene bare er en del av en større økologisk krise som de nye grønne teknologiene i aller høyeste grad også bidrar til – et solcellepanel på 1,7 m2 legger for eksempel beslag på et helt kilo kobber.
Men hva med borgerne? Har ikke de et ansvar? Hovedgrunnen til sosiologens pessimisme er at den moderne kapitalismens forbrukerkultur ikke for alvor synes å være utfordret. Sosial identitet – og mobilitet – er intimt forbundet med konsum. I voksende økonomier som Kina har økende velstand vært balsam for sosiale konflikter: konsum integrerer, konsum holder hjulene i gang og konsum gir borgerne en forbigående frihetsfølelse. Som Beckert nøkternt konstaterer, finnes det ikke noen massebevegelse som skriker etter å gi avkall på å forbruke, samtidig er det ikke noen vei utenom å begrense de rike landenes overforbruk. Hvordan løser man den floken?
Beckerts klimarealisme er skånselsløs. Etter analysens isbad venter det ingen varme klær i garderoben. Lesere som føler behov for en moralsk konklusjon, må trekke den selv. Hos meg dukket dette brysomme spørsmålet opp: Hva har du egentlig gjort for å forhindre menneskehetens gruppevoldtekt av Moder Jord?