Den 13. juni går Kateryna G. Pedersen hardt ut i Klassekampen mot min problematisering av Bandera-kultusen i dagens Ukraina. Jeg har med viten og vilje stukket hånda inn i dette vepsebolet. Grunnen er at jeg opplever at mange stusser over den offisielle feiringen av Stepan Bandera i Ukraina. I verste fall gjør det at de kvier seg for å solidarisere seg fullt ut med Ukraina i denne krigen.
Allerede abonnent? Logg inn
Hver gang iranere går ut i gatene for å protestere for sine rettigheter, skaper eksiliranere mye oppstyr, vestlige medier lager store reportasjer, og vestlige politikere begynner å blande seg inn. Det skader ofte det iranske folket mer enn det hjelper. Enkelte vestlige politikere og eksiliranere kritiserer iranske myndigheter for å arrestere «fredelige demonstranter» uten å ha nok og korrekt informasjon. Ofte er det ikke slik at folk blir arrestert eller henrettet for å delta i fredelige demonstrasjoner, som vestlige medier påstår. Mange av oss iranere blir rasende over hykleriet, og myndighetene i Iran reagerer på samme måte. Enten er vestlige politikere og journalister uvitende, eller så later de som de ikke kjenner fakta og bare gjentar løgnene som opposisjonsgrupper og enkelte land sprer. I en slik situasjon blir iranere som har gått ut i gatene for å kjempe, redde for utenlandsk innblanding og gjentagelse av det som skjedde i Libya, Irak, Afghanistan og så videre. En annen viktig faktor er at når eksiliranere og vestlige politikere blander seg inn, blir iranske myndigheter mer mistenksomme overfor demonstrantene og prøver å slå ned på protestene. Denne dynamikken har blitt gjentatt flere ganger.
Fatemeh RajabianDen USA-ledede «verdensordenen» etter 1945 er i oppløsning, slik Canadas statsminister Mark Carney påpekte i Davo og vakte betydelig oppmerksomhet. Mindre omtalt er sammenbruddet i rettsordenen som i et halvt århundre har regulert strategiske atomvåpen og dempet opprustningen mellom USA og Russland. Det er langt mer alvorlig. New START, den siste gjenværende bilaterale avtalen som begrenser de strategiske atomarsenalene til USA og Russland, utløper nemlig 5. februar 2026 og blir neppe forlenget. Dermed vil det for første gang siden SALT I-avtalen i 1972 ikke være noen rettslig bindende begrensning på de to statenes strategiske atomstyrker. SALT I var den første store bilaterale avtalen for rustningskontroll mellom USA og Sovjetunionen og et vendepunkt i den kalde krigens våpenkappløp. Fra SALT I til New START i 2011 besto det, med få avbrudd, et sammenhengende regime for begrensning av strategiske kjernevåpen mellom Washington og Moskva. New START påla partene kvantitative tak på maksimalt 1550 utplasserte strategiske stridshoder og etablerte et omfattende verifikasjonssystem med inspeksjoner, varslinger og gjensidig datadeling.
Jan BorgenTrond Giske vil ha forhandlingene om en frihandelsavtale med Kina i gang igjen, kan vi lese i gårsdagens Klassekampen. Motivet skal være behovet for en regelstyrt handel. Da er Kina feil partner. Det er vanskelig å peke på noen som har gjort mer for å rasere regelverket enn Kina, men i motsetning til Trump, foregår det i det stille. Bare sjeldent når det avisenes forside. Starten var medlemskapet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001. Da forpliktet den kinesiske ledelsen seg til å fjerne subsidier, handelshindre og til å unngå å bruke handel som et politisk virkemiddel.
Kåre Dahl Martinsen