Tamilsk-sveitsiske Priya Ragu sjangerblander på sitt eget vis.
På Lille Vega Scene i København kommer Priya Ragu ut ikledd Adidas-joggebukse, hvite, knehøye plattform-støvletter og en grønn fotballskjorte fra det sveitsiske fotballaget St. Gallen – byen Ragu vokste opp i. Selv har hun langt rødbrunt hår, som hun gjemmer under en caps og et skjerf. Hun ser uanstrengt rå ut, der hun blander ulike klesstiler akkurat som hun blander ulike sjangre i musikken sin.
Allerede abonnent? Logg inn
Alt Dimitrij Sjostakovitsj skapte, må sees som en dans med det sovjetiske regimet, skriver Magnus Andersson.
Av alle vonde ting å se på, ligger synet av statsledere som smisker seg opp til Trump på pressekonferanser, veldig høyt oppe. Sjølv om det er aldri så strategisk å ikke såre Trumps krystallskjøre ego, skriker primaldyret i meg: Ta igjen! Pirk ham i brunkremen! Dra ham i hentesveisen! Men det kommer jo ingen politikere til å gjøre. Og da – kan man tenke – bør det finnes noen andre som tør å si fra. For eksempel store, amerikanske artister, som har et enormt publikum og ditto stor påvirkningsmakt. Men da må man leite med lupe. Hvor er de? Hvorfor er de så stille mens ytringsfriheten, klimapolitikken, helsesektoren, utdanningssystemet, kulturlivet, demokratiet, sivilisasjonen deres blir kjørt i grøften? Det fins et par hederlige unntak.
Grete Pedersen tar farvel med Det norske solistkor – og begynner ved Yale University.