Tamilsk-sveitsiske Priya Ragu sjangerblander på sitt eget vis.
På Lille Vega Scene i København kommer Priya Ragu ut ikledd Adidas-joggebukse, hvite, knehøye plattform-støvletter og en grønn fotballskjorte fra det sveitsiske fotballaget St. Gallen – byen Ragu vokste opp i. Selv har hun langt rødbrunt hår, som hun gjemmer under en caps og et skjerf. Hun ser uanstrengt rå ut, der hun blander ulike klesstiler akkurat som hun blander ulike sjangre i musikken sin.
Allerede abonnent? Logg inn
En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.
Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.
Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.