I sommer kunngjorde Ap-regjeringen i Klassekampen at den kutter støtten til verdens største globale utdanningsfond (GPE). Utviklingsminister Åsmund Aukrust begrunnet beslutningen med at to tredeler av midlene går til mellominntektsland, og at pengene heller bør kanaliseres gjennom organisasjoner som Unicef eller Redd Barna. Begge argumentene bommer. For det første er det feil at to tredeler av støtten går til mellominntektsland. Over halvparten av GPEs finansiering går til lavinntektsland, de fattigste landene i verden. Over 70 prosent av barna som ble nådd gjennom GPE de siste fem årene lever i land preget av konflikt og sårbarhet. For det andre overser regjeringen GPEs styrke. Fondet styrker nasjonale utdanningssystemer gjennom samarbeid mellom myndigheter, lærere, elever og sivilsamfunn. Målet er at landene selv skal lede utviklingen. I juni i år annonserte 44 partnerland at de øker egne investeringer i utdanning med 238 milliarder dollar de neste fire årene. Men de fattigste og mest sårbare landene er mest avhengige av den internasjonale solidariteten som Norge nå melder seg ut av. Aukrust setter opp en falsk motsetning når han framstiller støtte til organisasjoner som Redd Barna som et alternativ til GPE.
Nina LangsletMaria Tøsse Pihlstrøm (11. august) har intensjoner og ambisjoner som jeg fullt ut deler, men jeg er ganske sikker på at det å innføre kvoter snarere vil øke Frps oppslutning. Det er vanskelig å lage kvotesystemer som ikke virker firkanta for de som flyr og ødelegger deres «frihet». De som ikke flyr selv vil ikke få med andre til å støtte ordningen, så da har et forslag om kvoter ingen sjanse til å bli vedtatt. En bedre idé er å legge en høy og stigende avgift på flybensin. Da vil de som «må» fly ta regninga og begynne å etterspørre et høyhastighetsnattog til Provence, Alicante og Aten. Hvis man deler ut avgiftsinntektene med en lik andel til alle, så vil de som ikke flyr få en ren netto inntektsøkning, en klimabonus.
Anders EkelandJeg reagerer sterkt på Unge Venstres utspill om å gjøre statsstøtte til et teologisk pressmiddel. Forslaget om å kutte statsstøtten til muslimske trossamfunn rammer nettopp de miljøene som faktisk forsøker å drive endring. Å tro at en verdensreligion blir mer progressiv av at noen truer med pengesekken, er politisk latskap og en avsporing. Det samme gjelder stortingspresident Masud Gharahkhanis uttalelse i Dagsavisen om at skeive muslimer bør kunne gifte seg i moskeen, som i Den norske kirke. Gharahkhanis ønske bygger på en grunnleggende feil antakelse: at moskeen er en kirke. Islam har nemlig ingen vigselsinstitusjon, presteskap, kirkelige hierarkier og ingen organer som kan vedta teologiske endringer. Imamer kan ha vigselsrett i Norge, men kun når trossamfunnet søker om det.
Rania Alnahi