Det blågrønne øyet henger på skrå, og rødfarge som gir assosiasjoner til leppestift, antyder en munn. På ansiktets topp troner et eldre menneskehode. Like bortenfor ruver en slektning – tilsynelatende iført en grønn kjole og med lange kjeder rundt halsen og en byste av en liten jente på skulderen.
I «Folk som elsker kunst» vender Anna Daniell blikket mot gallerirommet og gjestene – og kombinerer rollene som satiriker og institusjonskritiker.
Kunstelskerne
