DebattItalia

Giorgia Melonis ­kulturelle fascisme

Truls Øhra (Oslo)
ANTIKOMMUNISMENS PARADOKS: Fordi det er sammenbruddet på venstresiden som har skapt henne, må hun tilegne seg venstresidens moralverdier for å bli trodd, skriver Truls Øhra. Her ser vi «Santa Giorgia» av gatekunstneren aleXsandro Palombo i Milano. FOTO: Stefano Porta/LaPresse via AP)ANTIKOMMUNISMENS PARADOKS: Fordi det er sammenbruddet på venstresiden som har skapt henne, må hun tilegne seg venstresidens moralverdier for å bli trodd, skriver Truls Øhra. Her ser vi «Santa Giorgia» av gatekunstneren aleXsandro Palombo i Milano. FOTO: Stefano Porta/LaPresse via AP)

Fascismen fester grepet om de demokratiske institusjonene i Italia. Men ikke med vold som under Mussolini, da svartskjortene banket vettet ut av streikende krigsmotstandere i Milano. Giorgia Meloni rydder veien mot nasjonalsosialistisk orden med kulturell fascisme, bygd på interessekonflikten det uakseptable forholdet mellom rike og fattige har skapt, ikke bare i Italia, men over hele den demokratiske verden.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Iran

Når Iran reduseres til eksil­teater

Når Iran er i krise, gjentar mønsteret seg: et kappløp mot mikrofonen. Gamle aktører dukker opp igjen – organisasjoner med voldelig fortid som har skiftet fra militæruniform til «menneskerettigheter», nostalgiske arvinger uten forankring og separatister som selger ferdigpakkede løsninger til et land de ikke lever i. Mikrofonene går til dem som har tid, språk og nettverk, ikke til dem som står i kø for matolje eller bærer sanksjonene i kroppen. Sinne og fortvilelse finnes i gatene i Iran. Og ja: lidelsen er reell. Landet lever i en permanent unntakstilstand – der sikkerhetstrusler, økonomisk kvelertak og militære konfrontasjoner har gjort normalitet til et sjeldent avbrekk. Likevel reduseres dette ofte til et moralsk teater, renset for geopolitikk, som om Irans plass i regionen, energistrømmer og stormaktsbalanse plutselig kan settes på pause. I dette landskapet løftes «overgangsplaner» frem: tidslinjer, føderale modeller, monarkiske drømmer – som om Iran var et seminar. Kronprinsen på 65 år uten fotfeste lanseres på nytt. Grupper med tette bånd til fremmede interesser gis taletid.

Roghieh Asgari Torvund
Fotball-vm

Fotballen, vår nye religion?

Heia Jon Aaby i gårsdagens avis – jeg er så hjertens enig med deg! Hvor er diskusjonen om boikott, hvor er tvilen og betenkeligheten ved å delta på dette som den nye fyrsten i vertslandet vil komme til å sole seg i? Sjansen til penger og berømmelse er vel viktigere enn alt annet. Det er ikke så lite skammelig. Til og med kongen vår sa at dette kan vi glede oss til i år.

Anne Beate Engedahl
Økonomi

Skurdal jukser eller misforstår

I Klassekampens leder for 13. januar påstår Mari Skurdal at jeg videreformidler Martin Bech Holtes feilaktige påstander om norsk økonomi og produktivitetsutviklingen i Norge, og at hun vet hvilke skjulte motiver jeg har for å gjøre det. Deretter foretar hun et meget behendig utvalg av sitater fra en kronikk jeg skrev i Aftenposten i fjor (26. januar), uten å lenke til den. Det er faktisk ganske grovt, enten Skurdal jukser eller ikke har forstått hva debatten dreier seg om. Noe av det som er mest omstridt i Bech Holtes bøker, er omtalen av produktivitetsutviklingen i Norge. Han hevder at produktiviteten i Fastlands-Norge har falt fra 2013 til 2024, mens SSB og mange fagøkonomer (inkludert Civitas egne økonomer), mener at dette er feil. Det riktige er at produktiviteten er høy i Norge, mens produktivitetsveksten er lavere enn den var, noe som også er tilfellet i mange andre land.

Kristin Clemet