DebattItalia

Giorgia Melonis ­kulturelle fascisme

Truls Øhra (Oslo)
ANTIKOMMUNISMENS PARADOKS: Fordi det er sammenbruddet på venstresiden som har skapt henne, må hun tilegne seg venstresidens moralverdier for å bli trodd, skriver Truls Øhra. Her ser vi «Santa Giorgia» av gatekunstneren aleXsandro Palombo i Milano. FOTO: Stefano Porta/LaPresse via AP)ANTIKOMMUNISMENS PARADOKS: Fordi det er sammenbruddet på venstresiden som har skapt henne, må hun tilegne seg venstresidens moralverdier for å bli trodd, skriver Truls Øhra. Her ser vi «Santa Giorgia» av gatekunstneren aleXsandro Palombo i Milano. FOTO: Stefano Porta/LaPresse via AP)

Fascismen fester grepet om de demokratiske institusjonene i Italia. Men ikke med vold som under Mussolini, da svartskjortene banket vettet ut av streikende krigsmotstandere i Milano. Giorgia Meloni rydder veien mot nasjonalsosialistisk orden med kulturell fascisme, bygd på interessekonflikten det uakseptable forholdet mellom rike og fattige har skapt, ikke bare i Italia, men over hele den demokratiske verden.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Litteratur

Ikke alt skal være gratis, men vi må bruke skjønn

Nasjonalbiblioteket har nylig tydeliggjort at opplesning av opphavsrettslig beskyttede verk på åpne arrangementer som hovedregel regnes som offentlig tilgjengeliggjøring. Dermed krever det tillatelse fra rettighetshaver. Samtidig er det etablert ordninger der bibliotek må betale vederlag for opplesning. I et forsøk på å ivareta forfatternes åndsrett og økonomi risikerer vi paradoksalt nok å gjøre litteraturen mindre tilgjengelig – og dermed mindre relevant. For hva er egentlig poenget med litteratur? For meg er svaret enkelt: at noen leser den. At noen blir berørt. Litteratur skal deles. Når bibliotek og andre ikke-kommersielle aktører må bruke mer tid og penger på å klarere opplesning, skjer det noe med hvilke valg som tas.

Anine Fatou Bråten
Rødt

Skal du bli stor, må du bli sterk!

Det har den siste tiden vært debatt om Rødts politikk og strategi. Har partiet blitt for opptatt av oppslutning i valg og for lite opptatt av å bygge en grasrotbevegelse for endring nedenfra? For meg er dette en kunstig problemstilling, og jeg vil kommentere den med en allegori. En gang for 25 år siden eller så, da jeg forsøksvis prøvde å drive litt mer seriøst med styrketrening, kjøpte jeg et nummer av det svenske kroppsbyggingsmagasinet BK Sports Magazine. Det inneholdt blant annet et intervju med Arnold Schwarzenegger. En av tingene han tok opp, var kroppsbyggere som ikke fokuserte på styrke. Som han sa (på svensk, etter husken): Ska man bli stor, måste man bli stark! Poenget var at muskel­styrke og størrelse er tett sammenvevd, det ene kommer ikke uten det andre. Slik forholder det seg med et politisk parti også.

Ronny Kjelsberg
Usa

Diplomati eller delak­tighet?

Nylig lyttet jeg til første episode av Klassekampens utenrikspodcast Debrif. Statssekretær i UD Andreas Motzfeldt Kravik er gjest og intervjues om situasjonen i Iran. Gang på gang erklærer han at USAs angrep mot Iran strider med folkeretten og må kritiseres. Når jeg hører dette undrer jeg meg: På hvilken måte kommer Norges kritikk av USA til uttrykk i praksis? Rundt ¼ av våpnene Norge eksporterer, går til USA. Eksporten tilsvarte en verdi på 2,8 milliarder i 2025, noe som gjør USA til vår største våpenkunde. Samtidig skal det etableres 12 amerikanske militærbaser på norsk jord.

Syver Kleve Kolstad