Giorgia Melonis ­kulturelle fascisme

Min venn Skybert

I en kronikk i Klassekampen 15. november beskriver Håvard Syvertsen EU som et stort demokratisk prosjekt og antyder at venstresidens EU-motstand hviler på skremmebilder – og dermed havner på samme side som ytre høyre. Det finnes selvsagt mange dårlige argumenter mot norsk EU-medlemskap, nesten like mange som det finnes for. Men som ofte i denne typen polemiske tekster, unngår Syvertsen de sterke og kunnskapsbaserte argumentene mot EU – de som faktisk handler om hvordan unionen fungerer i praksis. Som politisk aktiv på venstresiden i mange år tenker jeg selvsagt at det er svært problematisk og udemokratisk at mye av den økonomiske politikken som jeg ønsker skal bli ført her i landet, og mye av den politikken jeg vokste opp med på 80-tallet, skal være forbudt. Slik er det nemlig gjennom EUs mange traktater, som blant annet påbyr privatisering og anbud og forbyr både klassisk Keynesiansk motkonjunkturpolitikk og mange tiltak mot sosial dumping. EU løftes ofte fram som en garantist for sikkerhet i en urolig verden, også av Syvertsen. Da er det viktig å se på hvordan EU faktisk har håndtert tidligere kriser – og hva slags solidaritet medlemslandene har vist i praksis. Finanskrisen i 2008/2009 ble en tydelig test.