DebattItalia

Giorgia Melonis ­kulturelle fascisme

ANTIKOMMUNISMENS PARADOKS: Fordi det er sammenbruddet på venstresiden som har skapt henne, må hun tilegne seg venstresidens moralverdier for å bli trodd, skriver Truls Øhra. Her ser vi «Santa Giorgia» av gatekunstneren aleXsandro Palombo i Milano. FOTO: Stefano Porta/LaPresse via AP)ANTIKOMMUNISMENS PARADOKS: Fordi det er sammenbruddet på venstresiden som har skapt henne, må hun tilegne seg venstresidens moralverdier for å bli trodd, skriver Truls Øhra. Her ser vi «Santa Giorgia» av gatekunstneren aleXsandro Palombo i Milano. FOTO: Stefano Porta/LaPresse via AP)

Fascismen fester grepet om de demokratiske institusjonene i Italia. Men ikke med vold som under Mussolini, da svartskjortene banket vettet ut av streikende krigsmotstandere i Milano. Giorgia Meloni rydder veien mot nasjonalsosialistisk orden med kulturell fascisme, bygd på interessekonflikten det uakseptable forholdet mellom rike og fattige har skapt, ikke bare i Italia, men over hele den demokratiske verden.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Musikk

Jeg hater jazz

I hate Jazz var tittelen på et upublisert essay fra 1963 av den legendariske bebop-trommeslageren og borgerrettighetsaktivisten Max Roach (1924–2007). Den provoserende tittelen var en hyllest til musikken, men en kritikk av ordet og begrepet «jazz». Roach argumenterte for at ordet «jazz» hadde blitt synonymt med «utnyttelse av sorte musikere». Han mente at det nedlatende og hvite musikketablissementet, brukte merkelappen til å begrense musikken og ignorere dens dype, afroamerikanske røtter. Roach refererte heller til «jazz» som: «the social music», «the music», eller «black classical music». Han så på sin kunstform, jazzen, som en direkte videreføring av en rik og mangfoldig kulturarv, og brukte den aktivt i kampen for borgerrettigheter og sosial rettferdighet. I en senere artikkel fra 1972, «What jazz means to me», utdyper han hva man bør kjenne til og forstå i disse tradisjonene: hvordan de læres, utøves og bærer mening.

Shada-saken

Lars Gules tro

La oss anta at Lars Gule har rett i det han skriver 4. juni: VG og Faktisk.no har gjennom sin grundige reportasje motbevist alle påstander om hva som har skjedd i Shada-saken. La oss også anta at han har rett i at «mye erfaring» forteller oss at vi har «gode grunner» til å ha tillit til offentlige etater i Norge. Da gjenstår likevel Gules påstand om at feil begått i de samme offentlige etatene vil bli avslørt av varsling. Hvis man blar om i den samme avisa Gule har fått sin kommentar på trykk i, ser vi at en leder i Forsvars­materiell fikk sparken fordi hen varslet. Dette inngår i et mønster i institusjonene våre.

Litteratur

Menneske vs. maskin

Hva skal vi med litteraturkritikken? Avsløre KI-bruk, blant annet, som NRKs anmelder gjorde i sin anmeldelse av boka «Lise vs. Gianni» denne uka. Hvorfor nevner ingen medier, Klassekampen inkludert, navnet på det vaskeekte mennesket Jonas Hansen Meyer, frilansanmelderen som oppdaget flausen? Saken har skapt furore i mediene, men skal vi være på barrikadene mot KI i forlagene, må vi synliggjøre hvorfor menneskelige kompetanse og kritikere trengs. Det var mennesket Jonas som fant feilen, ikke mediemaskinen NRK.