DebattItalia

Giorgia Melonis ­kulturelle fascisme

Truls Øhra (Oslo)
ANTIKOMMUNISMENS PARADOKS: Fordi det er sammenbruddet på venstresiden som har skapt henne, må hun tilegne seg venstresidens moralverdier for å bli trodd, skriver Truls Øhra. Her ser vi «Santa Giorgia» av gatekunstneren aleXsandro Palombo i Milano. FOTO: Stefano Porta/LaPresse via AP)ANTIKOMMUNISMENS PARADOKS: Fordi det er sammenbruddet på venstresiden som har skapt henne, må hun tilegne seg venstresidens moralverdier for å bli trodd, skriver Truls Øhra. Her ser vi «Santa Giorgia» av gatekunstneren aleXsandro Palombo i Milano. FOTO: Stefano Porta/LaPresse via AP)

Fascismen fester grepet om de demokratiske institusjonene i Italia. Men ikke med vold som under Mussolini, da svartskjortene banket vettet ut av streikende krigsmotstandere i Milano. Giorgia Meloni rydder veien mot nasjonalsosialistisk orden med kulturell fascisme, bygd på interessekonflikten det uakseptable forholdet mellom rike og fattige har skapt, ikke bare i Italia, men over hele den demokratiske verden.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Repparfjord

En kritisk dag for norsk natur

Selv om vi hvert år synger «Ja vi elsker dette landet», er det noen som jobber iherdig for å ødelegge den sårbare naturen vi har igjen, og enda flere er det som bare nikker med og lar tragedien utfolde seg. I dag, 9. april, er en kritisk dag for kampen om norsk natur. Selskapet Nussir ASA planlegger gruvedrift i Fiettar reinbeitedistrikt, med dumping av gruveavfall i Repparfjorden. Det er en landsdekkende trussel mot naturen, urfolksrettigheter og fremtidige generasjoner. I tillegg overskrider det prinsippet om å ta vare på norsk natur, og baner vei for flere ødeleggende prosjekter. Repparfjorden er gyteområde for viktige bestander av villaks og torsk, som trenger et rent og næringsrikt miljø. På 70-tallet, da gruven sist var i drift, førte avfallsdumpingen til store næringsproblemer hos torsken, og laksebestanden kom på randen av fullstendig kollaps.

Lily Ingvild Cornell
Olje

Jeg blir flau over å være norsk

Norge har et omdømmeproblem. Mens USA bomber Midtøsten sønder og sammen, Russland invaderer Ukraina og millioner blir tvunget på flukt, stiger oljefondet. Mens ekstremvær herjer mer enn noen gang, folk dør av heteslag, og stillehavsøyer trues med oversvømmelse, vil norske politikere pumpe olje i hundre år til. Tiden vi lever i, krever at vi setter jaget etter profitt til side. Jens Stoltenberg vil at vi skal se på de etiske retningslinjene til oljefondet. Han mener at vi ikke bør stille så strenge krav til hvor Norge skal investere «verdens største demokratisk styrte fond», altså oljefondet. Finansministeren mener at hvilke bedrifter Norge investerer i, ikke skal være politisk styrt, men er det egentlig mulig å skille penger og politikk? Nei, mener jeg. I en verden preget av Trump og Putin er det i aller høyeste grad politisk hvor man plasserer pengene sine.

Henriette Sjursen-Eriksen
Israel

Mot staten, ikkje folket

Eg vil takke Oddvar Hellan for sitt svar på mitt innlegg frå 28. mars, og anledning til å kanskje klårgjere noko. Vi har alle – om vi er israelarar eller jødar eller ingen av delane – ein plikt å ta avstand frå det israelske statsprosjektet slik det framstår i sin noverande barbariske form. Det inneber sjølvsagt ikkje at «alle i Israel er av samme ulla», langt mindre at jødar pliktar å «ta avstand fra sine nærmeste» på noko individuelt nivå. Det inneber tvert om at også aktive sionistiske jødiske grupperingar lyt verjast mot antisemittiske trugslar, og at særleg antisionistar har ein interesse her. Korleis Hellan kjem frå dette til at jødar har ein slags særplikt om å kutte personlege band, er ikkje lett å skjønne.

Øystein Monsen