Akkurat nå

Årgang

Bender

Nå i helga var jeg på konsert med Keane. Jeg vet ikke om man scorer enda mindre kredpoeng ved å si det nå enn da det engelske bandet slo gjennom, men pianopop er vel sjelden egnet til å skape anerkjennende nikk uansett. Jeg var i alle fall en stor fan av Keane da de slapp debutalbumet «Hopes and Fears» i 2004. Og allerede da trillet kritikerne treere med henvisning til at Keane sikkert hadde noen store hits i banken, men at det ikke ble særlig spennende av den grunn.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Sjøf­fel­helt

Den siste, avgjørende steinen. Hvis han sender denne metallpucken over det sandstrødde bordet foran seg og treffer – egentlig omtrent hvor som helst – på den andre siden av bordet, vil han gjøre noe stort. Han vil nemlig vinne ett poeng til shuffleboardlaget sitt i åpningsrunden i en ubeskrivelig betydningsløs kveldsaktivitet på en spillpub med noen tidligere kollegaer. Altså. Jeg kan faktisk ikke understreke nok hvor lite dette betyr. De har hatt en hyggelig kveld. Han har drukket noen øl, og nå spiller de shuffleboard.

Tusten

KI til besvær

Det har vært mye KI-mas i det siste, og flott er det: Chat GPT forpurrer de enkleste ting. Det fikk jeg selv nylig erfare. Jeg var på besøk hos min bror i Kina, og vi skulle på fjelltur. Da vi etter mye om og men – og kakerlakker i sengene på nattoget – kom fram til destinasjonen, merket vi fort at noe var galt: Det så ikke ut som på bildene. På den ene sida kan det skyldes tåka som lå tett og hindret sikt lenger enn fem meter fram. For det andre fordi landsbytorget var mer travelt enn ventet. Vi begynte likevel på oppstigningen. At vi var de eneste iført fullt turtøy, som min bror sa at vi trengte, var naturligvis bemerkelsesverdig. Ved siden av oss gikk folk flest i stramme dongeribukser, skjønt majoriteten tok banen opp – som vi ikke visste eksisterte. Vi drasset på masse drikke, men det trengte vi ikke.

Ulvemor

Forelska

Kan du hugse fyrste gong du var forelska? Eg hugsar Didrik frå barnehagen. Då var eg fire år, han var fem, og han hadde illraudt hår med lokkar. Han var så utruleg kul, og eg minnest at han lukta godt. No har niesa mi vorte forelska. Ho er berre halvtanna år, men eg er skråsikker på at ho er forelska. Eg kjenner igjen blikket, kroppen som vert lamma i møte med objektet for forelskinga – Johannes, uttala «Jo-annø», på kanskje tre år. Aninga mi byrja ved at ho heile tida snakka om han. Systera mi fortalde om det, og eg opplevde det sjølv ein morgon eg sat barnevakt (eg tek henne i barnehagen fordi eg startar seint).

Smørbukken