Jeg åpner forsiktig eska med min nye telefon. Der ligger den på en seng av brun papp og funkler mot meg: min splitter nye NOKIA 3210.
Nesten akkurat som jeg husker den fra tenårene, men i en morsom, kitsch gullfarge. Etter litt lading våkner den til live, og jeg oppdager at hvert eneste tastetrykk gir fra seg et irriterende pip. Først etter å ha trykket rundt i menyen i en evighet, klarer jeg å sette tastefunksjonen på lydløs. Dette var jo et lite helvete, tenker jeg.
Men så var det for så vidt et lite helvete jeg ville ha: Planen er at det skal bli så jævlig å bruke mobiltelefon at jeg slutter å gjøre det. Med en Nokia 3210 kan jeg ringe, ta imot tekstmeldinger og spille snake, men det er så å si det. Fra nå av skal dødtid brukes til å spille dårlig gitar, gi fokusert oppmerksomhet til mine nære og kjære og smile til barn og gamle folk på T-banen.
Millioner av mennesker verden over sitter til enhver tid og skroller seg gjennom Tiktok eller Instagram-feeden sin: videoer av katter som har på seg små kostymer, familier som danser synkront til poplåter eller snutter med folk som lager mikroskopisk mat med miniatyrutstyr.
Tenk på summen av alle disse minuttene, alle videoene, alle millionene av ganger pekefingre sveiper over flekkete skjermer hvert eneste døgn. Gjennom kulturen vår glir en diger, mørk skygge – en umerkelig, men mektig understrøm. Den består av vår felles, koloniserte oppmerksomhet.
47 sekunder. Det er ifølge den amerikanske informatikk-professoren Gloria Mark tida gjennomsnittsamerikaneren nå klarer å fokusere på én oppgave på en skjerm. Altså ikke stort lenger enn lengden på en gjennomsnittlig Tiktok-video. Hva er det som er i ferd med å skje med oss? Og hvordan påvirker det kulturbruken vår og tankene våre?
I februar i år vekket et essay av den amerikanske forfatteren, musikkhistorikeren og kulturkritikeren Ted Gioia oppsikt blant kulturinteresserte mennesker verden over. I «The State of the Culture, 2024» erklærte han at vi er på vei inn i post-underholdningens era. En helt ny og mektig aktør har entret scenen og er i ferd med å endre selve grunnmuren i kulturindustrien, ifølge Gioia. Det han refererer til, kalles for distraksjonsøkonomi.
Distraksjonsøkonomien er basert på framveksten av digital teknologi som bygger på mekanismene i hjernekjemien vår. Slik teknologi er utviklet for å ta kontroll over oppmerksomhet gjennom å virke direkte inn på belønningssenteret i hjernen. Dermed har oppmerksomhetsøkonomien tatt et steg videre: sosiale medier og dets annonsører konkurrerer ikke lenger om å holde på oppmerksomheten din, de konkurrerer om å være best på å distrahere deg ut av oppmerksomheten.
Tenk på Tiktok: det primære målet er ikke å underholde deg, men å få deg til å bli værende. Konseptet er basert på at videoene skal utløse dopamin, som dermed vil få deg til å fortsette å skrolle. Bytedance – det kinesiske selskapet som eier Tiktok – klarte å utkonkurrere både Facebook, Instagram, Snapchat og Youtube på rekordtid nettopp fordi de var kommet mye lengre med denne teknologien. Til forskjell fra kunst- og underholdningsindustrien er distraksjonsindustrien basert på kunnskap om hjernekjemiske prosesser. Av samme grunn er den også ekstremt potent.
Ferske tall fra Norsk kulturbarometer viser at nordmenn som ikke benyttet seg av kulturtilbud i 2023, oppga to hovedårsaker: Den ene var økonomi. Den andre var tid. Mange mennesker som utelater å gå på museum, kino, teater eller konsert, opplever at de ikke har tid til det. Samtidig viser Norsk mediebarometer at gjennomsnittsnordmannen bruker fire timer av sin egentid på internett hver eneste dag. Mesteparten av denne tida skroller vi mer eller mindre formålsløst rundt på sosiale medier. Så kanskje handler det mindre om at vi ikke har tidog mer om hvordan vi bruker den?
Samfunnet som omgir oss i dag, kan beskrives som en slags hyperkultur. Vi mottar omfattende mengder underholdning og digital stimuli hver eneste dag, til nesten ingen kostnad. Det er som om kulturen snurrer fortere og fortere og samtidig eser utover seg selv i superspeed, som et omvendt sort hull.
Hvert eneste døgn blir verdens strømmetjenester enda hundre tusen sanger rikere, hvert eneste minutt lastes det opp 2500 nye videoer på Youtube. I tillegg produseres KI-generert musikk, bøker, videoer og illustrasjoner i et tempo som langt overgår menneskets. En helt vanlig person hører det plinge i likes, pushvarsler, kommentarer og meldinger hele dagen. Øynene våre ser reklame, morsomme videoer, og skremmende nyheter avløser hverandre i rask rekkefølge. Hjernene våre er kontinuerlig overstimulerte.
Ted Gioia betrakter kultursfæren og den kreative industrien som en slags næringskjede. Se for deg en liten fisk. Denne lille fisken representerer kunsten. Kunst fordrer tid og fokus for at vi skal få noe ut av den. Den krever av oss at vi er aktiverte, at vi har tid til å dvele ved noe, til å betrakte, til å lytte. Etter underholdningsindustriens framvekst – som i denne allegorien utgjør den mellomstore fisken – har den minste fisken, kunsten, blitt delvis slukt. Underholdning krever nemlig mye mindre av oss enn det kunstopplevelser gjør. Vi kan lene oss tilbake og la oss atsprede, vi trenger ikke å tenke. Men nå har en ny og enda mye større fisk gjort sin inntreden.
Tegnene er mange, mener Gioia. Underholdningsbransjen krymper og blir mindre. Store film- og animasjonsselskaper som Disney, Universal, Paramount og Warner Bros nedskalerer og sier opp ansatte. Strømmeeventyret ser ut til å være over for selskaper som Netflix, HBO og Apple. Så hva det er som tar over?
La oss først ta en liten test: Klarer du å se en film uten å strekke deg etter mobilen? Kan du gå på teater uten å kjenne det rykke i skrolle-fingeren? Eller hva med konsert – kan du nyte musikken uten den forstyrrende doble bevisstheten som kreves når man er like opptatt av å dokumentere en hendelse med mobilens fotoapparat, som å være til stede i den?
Vi befinner oss midt i et kulturelt paradigmeskifte, mener Gioia. Med distraksjonsøkonomiens inntog i kultursfæren presses både kunsten og underholdningen ut av kulturkonsumet. For hvem trenger en to timers film med intrikat handling, når hjernen uansett bare vil at man skal skrolle, skrolle, skrolle? Distraksjonsøkonomien holder oss i en tilstand hvor tida flyr fra morsomme katter til dramatiske dronevideoer samtidig som reklame og politisk påvirkning kan lobbe seg umerkelig inn i underbevisstheten. Vi svømmer som distraherte gullfisker rundt i et demokrati der autokratiets garn er lagt ut over hele internett.
Om du synes dette høres overdramatisk ut, så spør deg selv hvorfor Tiktoks algoritmer har andre innstillinger i Kina enn i Vesten. Det er ingen tvil om at distraksjonsøkonomien vil bidra til å forme våre verdisyn, vår livsstil og våre meninger i tiårene som kommer.
Jeg veier min vesle Nokia lett i hånda. Den er vektløs som en kolibri. Utenfor vinduet er det 25 grader, sola roper til meg at jeg skal komme meg ut i sommeren. Når jeg snart skal ta T-banen, slår det meg imidlertid at jeg ikke engang vet hvor jeg skal kjøpe billett uten smarttelefon lenger. Jeg blir stående rådvill ved nedgangen til perrongen, mens en stim av mennesker strømmer hastig forbi. Nesten alle med en smarttelefon hvilende i hånda, noen taster til og med mens de går. Og i et kort øyeblikk er det som om jeg skimter en diger, mørk og ubehagelig skygge over folkemengden.