Skrivesperret

Christian Petzold er en mester i å lage atmosfæriske filmer om komplekse karakterer. I «Rød Himmel» forteller han historien om en ung, pompøs fyr som sutrer over skrivesperre mens verden brenner rundt ham.

Skogene står i brann langs kysten av Østersjøen. Små askeflak har lagt seg på hustakene, men på innsiden ser livet ut til å gå sin gang. Vennene Leon (Thomas Schubert) og Felix (Langston Uibel) har lånt feriehuset til Felix’ mor til et arbeidsopphold.

Leon skriver på sin andre roman «Club Sandwich», Felix skal samle arbeidsprøver til å søke på en kunstskole. De forventer å være alene, men skjønner fort at moren også har lånt ut huset til en tredje, den fremmede Nadja (Paula Beer) forblir en mystisk skikkelse inntil videre.

En forfatter med skrivesperre har blitt en filmklisjé etter klassikere som «Barton Fink» (1991), «Adaptation» (2002) eller norske «Reprise» (2006). I likhet med tidligere «kollegaer» er Leon en kreativ, selvhøytidelig fyr med uttalt høye ambisjoner, som konstant snakker om å jobbe. I praksis handler jobbingen om å stirre ut i luften og synes synd på seg selv, mens han fikler med det helt forferdelige bokmanuset.

Likevel er han stadig nedlatende overfor folk som har «vanlige» jobber, en vaskedame for eksempel, fordi det han gjør, også er et intellektuelt selvrealiseringsprosjekt, og det koster ham mye, personlig.

Leon er faktisk så gjennomgående pompøs og patetisk at jeg flere ganger synker ned i kinosetet eller sukker høylytt av oppførselen hans. For eksempel nedlater han seg til å latterliggjøre en hotellresepsjonist, fordi hun ikke uttaler navnet på en kjent forfatter korrekt. Og når Leon endelig får et glimt av Nadja, iført en rød flagrende kjole, blir han åpenbart betatt av henne og den smidige, livlige måten hun nærmer seg livet på. Likevel er han for stolt til å komme henne i møte, og han avviser henne som «bare en iskrem-selger».

Christian Petzold er muligens den mest prominente av regissørene i den såkalte Berlin-skolen, som er særlig kjent for å fremme motkulturelle, kritiske perspektiver på det tyske samfunnet etter murens fall. I likhet med Ny tysk film-bevegelsen noen tiår tidligere, med regissører som Rainer Werner Fassbinder i spissen, har også Petzolds filmer en markant blanding av sosialrealisme og visuell eksperimentering.

«Rød Himmel» skiller seg i så måte ut fra Petzolds filmografi, og er mer inspirert av andre europeiske tradisjoner som italiensk nyrealisme, men særlig av den franske nybølgens Eric Rohmer. I «Rød himmel» finner vi igjen Rohmers naturalistiske, minimalistiske stil og bruk av naturelementer og landskap som metaforer for karakterenes følelsesliv. Handlingsforløpet er også mer subtilt og hverdagslig enn i flere av Petzolds tidligere filmer, som til sammenligning har en mer intrikat, thrilleraktig utvikling.

Selv om Petzold-filmer ofte handler om melodramatiske relasjoner mellom mennesker, utspiller de seg alltid mot et tydelig historisk og politisk bakteppe. I «Phoenix» (2014) møter vi jødiske Nelly, som forsøker å finne tilbake til ektemannen etter å ha overlevd holocaust. «Barbara» (2012) er satt til Øst-Tyskland på 1980-tallet der den Stasi-forfulgte tittelpersonen står overfor romantiske veivalg.

Mens Nellys og Barbaras liv blir snudd på hodet av den politiske realiteten de lever i, klarer ikke karakterene i «Rød himmel» å forholde seg til de brennende skogene før det er for sent og ilden har trengt fram til forgrunnen av historien.

Leon, Felix og Nadja, som etter hvert får selskap av livvakten Devid og forleggeren Helmut, er alle vel vitende om brannene, men nyter likevel den forestilte trygge sonen de befinner seg i. På en måte minner fortellergrepet litt om Jonathan Glazers «The Zone of Interest» (2023), som hadde norgespremiere tidligere i år. Begge filmene forsøker å si noe om vår evne til å ignorere de menneskeskapte katastrofene i vår samtid. Petzold zoomer inn på individenes små utfordringer, men viker likevel aldri unna å si noe om den storpolitiske situasjonen – i dette tilfellet om klimakrisen.

Leon tillegges et slags uforløst potensial – som både forleggeren hans og Nadja ser ut til å ha tro på, og som muligens vil innfris for noen i det filmen når et klimaks. Selv klarer jeg aldri å bli investert i hovedpersonen, men vil likevel anbefale «Rød himmel» som et interessant tilskudd til Petzolds filmografi. Dette er også et tidvis sjarmerende og humoristisk og ikke minst visuelt slående sommerdrama.