I gårsdagens spalte delte jeg at det endelig hadde dukket opp et samtalefellesskap der selv jeg kunne være med, uten å måtte ha født en menneskevalp eller nylig pusset opp et våningshus fra grunnen for å ha noe å komme med. Dette nyoppdagede fellesskapet var nemlig Fellesskapet For Oss Som Har Operert Ut Visdomstenner (FFOSHOUV).
Allerede abonnent? Logg inn
Den første dagen vi tilbrakte i det nye huset vårt, slo idyllen inn som en dårlig norsk sitcom med altfor mange sesonger: Treåringen lekte i gata med jevnaldrende mens vi ryddet esker. Hun maste ikke om at vi skulle se på henne, tegne for henne, synge for henne, pusle for henne, puste for henne – hun lekte sjøl! Uten vår hjelp! Dette er verdt hver eneste av de veldig mange pengene vi har kasta ut av vinduet for å få lov til å pusse opp denne gamle plankehaugen av et hus med egne hender over en tiårsperiode fordi vi er raka blakke. Dette yrende barnelivet der unga flyr inn og ut for å fordele hvilke foreldre de plager, er akkurat det vi så for oss. I tillegg virker naboene som åpne, hyggelige folk som har gjort det koselig og innbydende i uteområdene sine. Sånn tilsynelatende vellykka voksen vil jo jeg også være, så jeg sto klar med hjemmelagde kjeks og vannmelon og venta på at unga skulle komme løpende. Ingen kom. Etter noen dager der jeg nesten ikke hadde sett mitt eget avkom, begynte jeg å lure på om det var meg det var noe galt med. Er det fordi vi ikke har trampoline i hagen, men bare spikre og maur? Er det all den avskalla malinga i sofaen? Eller det desperate blikket mitt hver gang noen barn nærmer seg og jeg lokker dem med søtsaker? Plutselig en dag sto det en fremmed unge i gangen. Jeg kastet meg over henne og glemte at hun egentlig var på leit etter noen andre barn.
AmøbeJeg har dette året fått tilbake leselysten og har derfor lurt på om jeg skal kaste meg på bokklubbølgen. Jeg kunne tenkt meg noen å lufte og diskutere tanker og inntrykk og følelser med, men konseptet gjør meg samtidig ambivalent. Tenk om jeg mister leselysten som nå så skjørt er kommet tilbake? Tenk om lesing plutselig føles som en lekse? Tenk om jeg blir tvunget til å lese krim? En kveld luftet jeg ambivalensen med søstera mi og kastet ut en tanke: Kanskje jeg rett og slett bare skal bli med i superstjerna Dua Lipas virtuelle bokklubb? Da slipper jeg i det minste å skuffe noen hvis jeg mister gnisten. Det var visst ikke bare søstera mi jeg hadde diskutert ambivalensen med. Ikke lenge etter samtalen dukket innhold fra Dua Lipa sin bokklubb opp i Instagram-feeden min. Superstjerna diskuterte kommunismens fall i Albania med Lea Ypi, innskrenkingen av abortrettigheter i USA med Roxane Gay og barnefattigdom med norske Ingvild Rishøi. Jeg ble interessert, bladde gjennom det som var. Men jeg fikk mer enn bare bokinnhold på kjøpet.
FieFamileryggraden min er full av prolapser: Bestefar, pappa, bror, mor, mormor, morfar. Vi er en gjeng som knekker litt under tyngden av hverdagen og gnisser mot hverandre. Noen må jo det òg. Vi er for så vidt også høye. Jeg har vært så redd for å ligne på røkla at jeg har tiet i hjel mine egne symptomer. … inntil for et par uker siden. Jeg løftet min sedvanlige skulderpress, da det «plutselig» – det har jo vært en varslet katastrofe – smalt til. Det har smelt til før, men så har smellet gått gradvis over med litt tålmodighet, halting og hvile. Denne gangen gikk det ikke over, og jeg krøyp til fysioterapi-korset. Jeg syns liksom det er litt flaut å komme til helsepersonell med symptomer som har vart ved i årevis.
Implodert prinsesse