I går fikk jeg en plutselig trang til å høre på en gammel kjenning på vei til jobb. Sola brant meg hardt i fjeset, og jeg prøvde å glemme at jeg hadde på for mye klær mens jeg satte på no’ tidlig Devendra Banhart.
Allerede abonnent? Logg inn
Tenk deg hvis du hadde en samboer som gradvis helt sluttet å snakke med deg. Hvor frustrerende det ville vært. Du blir langt mer opptatt av kroppsspråket. Lese humør og stemning ut fra om samboeren smiler eller ser skuffet ut. Så forsvinner all mimikk fra samboerens ansikt, du klarer ikke lenger lese noe av ansiktsuttrykk, holdning eller væremåte. Du blir desperat, du er nødt til å se etter selv de minste variasjoner for hint til hva samboeren din tenker og ønsker. Står hun et sekund lenger foran kjøleskapet enn vanlig? Lukker han døren litt hardere enn han pleier? Sånn jobber algoritmene i livet mitt.
KonsulentenVi har det greit i Norge. Da tenker jeg verken på velferdsstat eller oljeinntekter, men på det lille ordet du. Her på bjerget sier vi du til alle, uavhengig om du snakker med sjefen eller bestemor. Enkelt, sosialdemokratisk og greit. Slik er det ikke overalt. På kontinentet holder man fortsatt fast på gamle tiltaleformer. Der kan det ta årevis å bli dus: Angela Merkel sier visstnok fortsatt «De» til sekretæren sin, etter over 20 år.
Din fortroligeJeg starter der jeg slapp i går. Det er enda en del igjen å fortelle om min helge-odyssé. Så det er bare å lese videre for dem som ønsker det. I går avsluttet jeg beretningen om en strabasiøs elbil-kjøretur fra Oslo til Skjolden med at kjæresten og jeg ankom Eide Gard rundt midnatt. Da jeg søkte opp stedet nå, ser jeg at Eide Gard ikke ligger i Skjolden, men i Ølen i Vindafjord kommune. Ikke bare kjører jeg elbil, jeg kommer også fra Oslo og kan ingenting om Norge for øvrig. Uansett, Eide Gard er et restaurert gårdstun fra 1800-tallet, som har blitt tildelt Olavsrosa fra Norsk Kulturarv. Så dere kan forestille dere hvordan det var da gårdeier Amalie viste oss rundt i det gamle trehuset, med utsikt mot åkrene og de bratte fjellene utenfor, og til sist til rommet vårt, hvor to morgenkåper og hotelltøfler ventet oss.
Belladonna