I går fikk jeg en plutselig trang til å høre på en gammel kjenning på vei til jobb. Sola brant meg hardt i fjeset, og jeg prøvde å glemme at jeg hadde på for mye klær mens jeg satte på no’ tidlig Devendra Banhart.
Allerede abonnent? Logg inn
Man skal ikke klage over at man har ferie. Men jeg kommer til å gjøre nettopp det. Akkurat nå står jeg nemlig midt i ei altfor velkjent floke: Hva i all verden skal jeg gjøre med alle disse dagene? Jeg vil ikke ha blanke ark og fargestifter, jeg vil ha faste rammer og laminerte, ferdigutfylte ferietimeplaner. Hører du det, Alf?!? Ferien er i mitt tilfelle i stor grad et soloprosjekt. I utgangspunktet er det ingenting i veien med det, men noen ganger kunne det vært greit å ha en handlekraftig kompanjong som bare bestilte den forbanna flybilletten eller noen masete barn som maste om å dra til masete steder. Beslutningsevne er nemlig en dyrebar ressurs, og jeg er ikke spesielt god til å forvalte den. Etter timevis med googling, spørring, (over)tenking og dyp fortvilelse har jeg egentlig ikke kommet særlig langt.
RægerockerEr det bare meg eller ligner Ulf Lundell på Halvdan Sivertsen? Det er sikkert bare meg. Den sveitsiske middelalderlegen Theophrastus Bombastus von Hohenheimen, også kalt Paracelsus, ligner i alle fall på en mann som jeg en gang satt i åpent landskap med. Og det passer bra da «Öppna landskap» ifølge sangen er et fint sted å lage hjemmebrent krydret med johannesurt – en favoritt hos tidligere nevnte lege Theophrastus Bombastus. Han skrev at det er «lagt en stor hemmelighet i denne urten, for å beseire de ånder og fantasier som driver mennesker til randen av fortvilelse». En annen ting som kan beseire de ånder og fantasier som driver oss til randen av fortvilelse, er cellekontor. Så langt i arbeidslivet har jeg prøvd ulike landskapsvarianter, og jeg liker best å sitte på et rom helt alene. Kan det bli ensomt her i det trygge, varme, gode cellekontoret? Nei. Jeg savner i hvert fall ikke han som ligner på Theophrastus Bombastus. Ikke savner jeg hun som skriker at hun trivs best i Öppna landskap heller. Jeg savner dem ikke.
TustenDet hele startet med at jeg ville skrive en raptekst og dedisere den til landslagsspiller Thelo Aasgaard – eller Thelonius Gerard Aasgaard, som han heter. Ifølge wikipediaartikkelen til Thelo liker han godt å slappe av etter en tung treningsøkt med å lage rapmusikk som han legger ut på nettet under artistnavnet Thxlo. Thelo er halvt norsk, halvt fransk, født i Liverpool, spiller i Skottland og snakker ikke helt flytende norsk. Jeg antar likevel at han kan norsk godt nok til å lese denne teksten, så hvis noen kjenner Thelo, er det bare å hinte om at han har en pseudonymisert venn. Husk i så fall å si at denne teksten egentlig ikke om handler ham i det hele tatt. Den handler om selvfornektelse. For mens jeg skriver forbanna fete hiphopvers om hvordan Thelo spinner Solbakken rundt lillefingeren og har dunket ut mer fotballføre spillere fra VM-troppen, ser jeg at jeg har gått tom for nikotinfri snus. Jeg har brukt nikotinfri snus i godt og vel et år nå. Da jeg sluttet, var jeg redd jeg ville miste en bit av meg selv simpelthen fordi snus føltes viktig for hvem jeg var.
Tusten