På den internasjonale museumsdagen lørdag 18. mai samlet en stor gruppe kunstnere og kulturarbeidere seg utenfor Nasjonalmuseet i Oslo. Mange av oss bar norske folkedrakter, og sammen med palestinere iført deres folkedrakt, thobe, marsjerte vi taust inn på den åpne plassen foran museumsinngangen med løftede armer.
Der dannet vi en formasjon av flere sirkler utenpå hverandre: I den innerste sirkelen sto palestinere i sine folkedrakter. Rundt dem igjen sto Artistenes Blandakor for Palestina, som ledet an allsangen «Til Ungdommen». Og i den ytterste sirkelen sto kunst- og kulturarbeidere av ulik alder og nasjonalitet. Vi hadde møtt opp i solidaritet med palestinere som de siste månedene ikke bare har opplevd grusomme tap av menneskeliv, men også massiv destruksjon av palestinsk kunst, kulturarv og arkitektur.
Moskeer, kirker, museer, biblioteker og arkiver på Gazastripa er bombet fullstendig i stykker. I desember i fjor ble galleriet til det anerkjente kunstkollektivet Eltiqa destruert i et israelsk luftangrep. Under bombingen av al-Shifa-sykehuset i april ble også Shababeek senter for samtidskunst, en av de viktigste kulturinstitusjonene i Palestina, totaldestruert. Det ble også de om lag 20.000 kunstverkene bygningen huset: malerier, skulpturer og fotografi som på ulike måter reflekterte det palestinske perspektivet. Nå er de borte. For alltid.
I Nasjonalmuseets samling finnes det flere kunstverk fra Palestina. Ett av dem er en over to hundre år gammel palestinsk drakt fra Betlehem, dekorert i den tradisjonelle palestinske broderiformen tatreez. Oppigjennom årene med israelsk undertrykkelse har tatreez gradvis blitt et symbol på palestinsk tilhørighet og motstandskamp.
Akkurat som med bunaden her i Norge har de ulike områdene i Palestina sine egne mønstre og motiv. I 2021 ble tatreez innlemmet i Unescos verdensarvliste. I aprilskrev 70 av Nasjonalmuseets ansatte under på et opprop som oppfordret arbeidsgiveren til å aktualisere palestinsk kunst for å vise solidaritet med palestinerne som stadig mister mer av sin kulturarv.
I sitt tilsvar forklarte styreleder Maria Moræus Hanssen og direktør Ingrid Røynesdal at Nasjonalmuseet har som hovedoppgave å være en arena for kunstneriske ytringer, ikke en politisk aktør.
Men tilbake i 2022 valgte Nasjonalmuseet – med rette – å lyssette museet i fargene til det ukrainske flagget. I en post på sin offisielle Facebook-side brukte museet hashtagen standwithukraine sammen med bildet «Samhold» av Finn Christensen. I samme post refererte museet til Haagkonvensjonen fra 1954, som «understreker at kulturarv skal vernes i krig og at dette er et ansvar for verdenssamfunnet, ikke bare statene som er direkte involvert». Helt riktig, så klart.
Men hva betyr denne setningen for Nasjonalmuseet nå? Hva er det som gjør at museet velger å forholde seg taust mens Palestina utsettes for bombing i en skala verdenssamfunnet ikke har sett maken til i moderne tid? I stedet benytter de anledningen til å understreke at de ikke ønsker å være en politisk aktør.
Til sammenlikning snudde museet bare ett døgn etter at det kom sterke reaksjoner på magasineringen av maleriet «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» av Christian Krohg. Snart monterte de maleriet like ved trappa til andre etasje.
Når det gjelder opprettholdelse av vestlig kunsthegemoni, er altså museet villig til å lytte til sine kritikere. Men gjelder det et pågående folkemord med en enorm destruksjon av kulturarv, ja, da vil ikke museet foreta seg noen ting.
Og mens Nasjonalmuseet kvier seg for å røre palestinsk kunst, er sensur av kunstnere med propalestinske holdninger i ferd med å normaliseres i både Tyskland, USA, Canada og Storbritannia. Organisasjonen Cimam (The International Committee for Museums and Collections of Modern Art) advarte om dette allerede i januar. For oss som følger med, dukker det opp nye tilfeller av sensur omtrent fra uke til uke.
17. mai avslørte britiske The Guardian at det engelske kulturrådet – som skal være politisk uavhengig – i desember ga etter for politisk press fra regjeringen og endret sine retningslinjer. Rådets offentlige advarsel om at «politiske utsagn» (political statements) potensielt ville ugyldiggjøre støttevedtak fra rådet, kom like etter et møte med departementet for kultur, media og sport.
Dette er bare ett eksempel på det som mildt sagt er nye takter i Europa når det kommer til kunstnerisk frihet og armlengdes avstand.
Ingenting er mer politisk enn å tvinge kunsten inn i et «apolitisk» landskap. Ingenting er mer politisk enn å forhindre, skyve vekk og undertrykke palestinske perspektiver og propalestinske standpunkt midt under nedslaktingen av det palestinske folk. Det største paradokset i vår tid er at Vestens kamp mot autoritære krefter ser ut til å gjøre oss stadig likere vår fiende. I ei tid hvor palestinsk kulturarv er akutt og eksistensielt truet, burde museumsinstitusjoner i demokratiske, vestlige land slå ring rundt den, anerkjenne den og løfte den fram.
Det er en misforståelse å tro at dette handler om å gi etter for aktivistiske krefter. For det handler ikke om aktivisme, men om prinsipper, solidaritet og handlingsplikt. Det handler om at verken kunst eller kuratering noensinne vil bli apolitisk, men er i konstant forhandling med sin samtid. Haagkonvensjonen er ment å gjelde alle land, ellers mister den sitt innhold. Det går ikke an å vise offentlig solidaritet med ett lands kulturtap, men ikke med et annet. Nå har Norge dessuten offisielt anerkjent Palestina som stat. Denne nye nasjonalpolitiske linja bør vel bety noe for Nasjonalmuseet også?
Forrige lørdag møtte stolte palestinere opp på plassen utenfor Nasjonalmuseet ikledd vakre thober med fargesprakende tatreez-broderier som lyste kraftfullt i sola. Og ett eller annet sted i det milliardærsponsede Nasjonalmuseets magasinerte samling, henger en to hundre år gammel fargerik drakt i mørket. Men dette er visst ikke tida for å hente den fram.
Nasjonalmuseet: Nøytralitet er umulig når verden brenner. Solidaritet er ikke farlig. Det er fraværet av solidaritet som er en trussel i vår tid.