Jeg blir – til min store forskrekkelse – stadig eldre. I tillegg til tydelig økning i grå hår, uforklarlige leddsmerter og hang til hjemmesitting på fredags- og lørdagskvelder, har jeg lagt merke til en annen markant endring.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg satt med beina rett ut bakpå den lille skutern og klamra meg fast til Georgio – eller Jojo, litt vanskelig å vite – som suste bort en trang indisk gate. Så stoppa han og ville bytte plass. Jeg plasserte henda på styret og dro litt prøvende i det uten å vite hvor mye som måtte til, sånn at vi rykka framover. Georgio eller Jojo kom med et utbrudd som sikkert ikke var hyggelig, før vi vingla bortover veien som en drita Solan nedover Flåklypa-fjellet. «You are 70 prosent good, thats ok», sa Georgio eller Jojo og ga meg lov til å leie skuteren hans ganske billig etter å akkurat ha hatt mitt livs første kjøretime. Det gikk helt fint. Det er trafikken i Norge jeg er redd for. Her må man blinke og glidelåskjøre og tolke skilt og ha på belte og alle sånne forvirrende greier.
AmøbeFor et par uker siden var jeg invitert med på en fest til en venn av en venn. Det sto at det skulle grilles. Da jeg både sulten og tørst ankom festen, fant jeg derimot ut at alle hadde tatt med seg sin egen mat og sin egen drikke: Det eneste som var til felles var papptallerkener og en kullgrill. Sulten og litt småforvirret over ordningen satt jeg meg ned vet et bord og åpnet en vin jeg hadde tatt med. Jeg forsøkte å helle vin i det tomme glasset til den som satt over meg, men personen trakk glasset til seg og smilte høflig: «Jeg har selv jeg», og trakk så en vinflaske opp under bordet, før han satte den tilbake igjen. Personen begynte deretter å spise på en bratwurst som var utsmykket med deilig opphakket rødløk, sennep, ketsjup, sylteagurk, og pakket inn i det han sa var «et hjemmelaget pølsebrød». «Så godt det ser ut», sa jeg. Det ble stille mellom oss. Personen gomlet betenksomt i seg wursten, men unngikk blikkontakt, tilsynelatende fordi han forsto hvor klein hele situasjonen var.
FilleproletarenJeg stupte kråke i en alder av 34. Det skal jeg aldri gjøre igjen. Aner ikke når jeg gjorde det sist, men da trengte jeg i hvert fall ikke sitte og puste i bokspust i fem minutter etterpå for å bli kvitt frykten for at hjernen nå lå opp ned inni skallen for alltid. Når forfallet skjer, veit en aldri – men man veit når det allerede har skjedd. Jeg er likevel ikke redd for å bli gammel. Som alt annet handler det mer om hvordan enn at. Det har jeg lært ved å dømme alle andre og dermed gått hardt inn for å bli bedre enn dem. Folk som er veldig usikre og feirer «29-årsdag» flere år på rad og bruker kokoprodukter som rynkedempende steiner i trynet i trua på at de skal snu tida – de er undermennesker. De har mislykkes i å være folk i et samfunn. En kan ikke bidra med noe som helst om man ikke ser verden for bare eget speilbilde. Jeg tenker med glede på hvordan det var da folk blei hauggamle allerede som 30-åringer.
Amøbe