DebattUkraina

Rød trolleybuss

BLODIG REALITET I KHARKIV: På skiltet på bakken står det «Nødutgang – knus ruten med hammeren». FOTO: IGOR BONDARBLODIG REALITET I KHARKIV: På skiltet på bakken står det «Nødutgang – knus ruten med hammeren». FOTO: IGOR BONDAR

En gang for lenge siden lagde den sovjetiske visesangeren og dikteren Bulat Okudzjava en sang som het «Den blå bussen»: «Når jeg ikke makter å overvinne elendigheten/Når fortvilelsen tar overhånd/ Da går jeg om bord på en blå trolleybuss/ Kveldens siste, hvilken som helst». Å reise med trolleybuss i dag i en by som daglig blir beskutt av denne poetens hjemland, er ikke bare utrygt, det kan være dødelig. Også om man kunne ønske seg som i sangen, å glemme all elendighet og fortvilelse og bare reise langt, langt av sted. For eksempel ut i en forstad til den rolige byen Kharkiv.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Nationaltheatret

Svar til tillits­valgte ved Natio­nal­theatret

Fjorten tillitsvalgte ved Nationaltheatret skriver i et leserinnlegg i Klassekampen den 19. februar at vårt forslag «Ny framtid for Nationaltheatret» ikke snakker for de ansatte. Samtidig som de avviser forslaget, blant annet fordi det er mangelfullt, er de også bekymret for at det også kan sette hele den pågående prosessen i fare. Det er mange misforståelser og forvirring rundt Nationaltheatrets videre skjebne, både om hva vårt forslag innebærer og hva Regjeringens minimumsforslag innebærer. Vårt forslag vil verken sette noen prosess i fare eller forsinke framdriften. Vi har vist konkrete løsninger for behovene de tillitsvalgte peker på som viktige. Vårt forslag er ikke kun en klassisk fasadeendring, det er først og fremst en fremtidsrettet innvendig oppgradering, for å sikre kunstnerisk vitalitet på et mangfold av scener i samme hus, med bedre arbeidsforhold, lagre og verksteder, til både ansattes og publikums fordel. Det er viktig for oss å påpeke at det vi i «Ny framtid» ber om er at vårt forslag vurderes og kvalitetssikres seriøst på linje med de andre alternativene.

Epstein-dokumentene

Hvor ble det av integri­teten?

Epstein-avsløringene har avdekket grov integritetssvikt hos norske toppolitikere, organisasjonsledere og et medlem av kongehuset. Mange har skrevet innsiktsfullt og forsøkt å besvare det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? De fleste går da rett på institusjonene og systemene, uten å dvele ved at dette ikke ville skjedd hvis enkeltpersonene som nå er avslørt hadde utvist tilstrekkelig høy personlig integritet i utgangspunktet. Institusjonell integritet handler om normer, lover, regler og kontrollmekanismer som sikrer at organisasjoner og virksomheter er pålitelige og troverdige. Personlig integritet er noe annet, men like viktig: Det handler om den enkeltes evne til å handle i samsvar med det som er sant og rett. Også når det ikke finnes klare regler å støtte seg på. En offentlig person kan følge alle formelle krav og likevel svikte sin personlige integritet dersom prestisje, karriere eller økonomiske hensyn styrer dømmekraften. Systemer kan regulere adferd og bidra med etiske retningslinjer, men de kan ikke erstatte personlig dømmekraft. Sterke institusjoner kan både forebygge og begrense skadevirkningene når personlig integritet svikter.

Mikrobiologi

Litt om trans­po­sonar

At vitskapsfolk skriv om vitskap i avisa er i utgangspunktet eit ubetinga gode, og ein skal vere varsam med å vere for pedantisk eller å krevje full fagleg presisjon i slike tekster. Når folk skriv ting som det ikkje er nokon konkret grunn til å tru som om det var etablerte sanningar, gir imidlertid det høve til litt ytterlegare fagformidling. Dag O. Hessen skriv 24. februar om mikrobiologi, virus og deira evolusjon. I avslutninga har han setningen «[Virus] har tatt bolig i vårt arvestoff, og det meste av vårt DNA er fylt opp av proteinlignende fragmenter, transposoner».