Mandag avgjorde to dommere ved The Royal Courts of Justice i London at Julian Assange får anke avgjørelsen om at han kan utleveres til USA. Beslutningen er blitt feiret som den hittil største seieren i Assanges 15 år lange rettslige kamp mot den amerikanske overmakten. Det er all grunn til å glede seg over denne vendingen, men det er også tid for ettertanke. Selv om Assange-saken prinsipielt sett er enkel, er selve prosessen etter hvert blitt så innfløkt at det kan være behov for en debrifing.
Tross fyldig pressedekning var det påfallende mange feil og mangler i nyhetene om den siste rettskjennelsen. Norske medier kunne melde at saken nå skal videre til Den europeiske menneskerettsdomstolen, eller også til britisk Supreme Court. Sannheten er at den fremdeles befinner seg i High Court – som tilsvarer norsk lagmannsrett, og ikke Høyesterett, som det av og til feilaktig oversettes til på norsk. Årsaken er enkel: Beslutningen om at Assange kan utleveres, ble fattet av den laveste rettsinstansen, Magistrates’ Court. Derfor er det instansen over, nemlig High Court, som skal behandle anken.
Det er ikke rart at det hersker en viss forvirring, for det har vært mange anker frem og tilbake av den opprinnelige dommen fra 4. januar 2021. Da sa dommer Vanessa Baraitser at Assange ikke kunne utleveres til USA, på grunn av den godt dokumenterte risikoen for at han ville begå selvmord dersom han havnet i et amerikansk høysikkerhetsfengsel. Men USA anket denne avgjørelsen – og fikk medhold etter å ha levert forsikringer om at Assange ikke ville bli ilagt de strengeste soningsforholdene. Assange forsvarere fikk ikke medhold i sine innsigelser. Dermed ble Westminister Magistrates’ Court pålagt å endre avgjørelsen i tråd med ankedomstolens beslutning. Og 17. juni 2022 signerte daværende innenriksminister Priti Patel utleveringsvedtaket.
Juridisk sett var saken da tilbake der den befant seg i januar 2021. Den opprinnelige dommen hadde gitt USA medhold på alle punkter bortsett fra det som ble avgjørende, nemlig det humanitære. Nå når dette var omgjort, ble det Assanges tur til å be om å få anke. Etter å ha fått avslag på første forsøk, var det den aller siste muligheten – en muntlig høring for to High Court-dommere i februar i år – som åpnet på gløtt den døren som nå står på vidt gap: Assange kan anke fordi retten ikke føler seg trygg på at han vil kunne påberope seg den presse- og ytringsfriheten som garanteres av det såkalte First Amendment i den amerikanske grunnloven.
«Mandagens kjennelse lager alvorlig kluss i den amerikanske overmaktens rettsfarse-regi»
Gordon Kromberg er et navn som dukket opp flere ganger i løpet av mandagens rettshøring. Kromberg er en ringrev i det amerikanske rettssystemet. I 1993 ble han tilknyttet USAs advokatkontor ved spionasjedomstolen i Alexandria i Virginia, der han skulle bli en nøkkelperson i den juridiske avdelingen av USAs «War on Terror». Han spiller også en avgjørende rolle i prosessen mot Assange.
Kromberg har signert fem erklæringer som er vedlagt den amerikanske tiltalen mot Assange. Der forsikrer han at USA har de beste hensikter når de ber om å få Assange utlevert. Under rettshøringene i 2020 var en vesentlig del av aktoratets strategi å konfrontere forsvarets vitner med Krombergs forsikringer om at prosessen ikke er politisk motivert. Nå kan det virke som om dette slår tilbake mot USA. I en av erklæringene sier nemlig Kromberg rett ut at Assange ikke kan påberope seg det første amerikanske grunnlovstillegget: «USA [kan] hevde at utenlandske statsborgere ikke har krav på beskyttelse i henhold til det første grunnlovstillegget, i det minste når det gjelder informasjon om nasjonalt forsvar», sier han blant annet. Og selv om Assange qua australsk statsborger hadde hatt krav på et slikt forsvar – heter det videre – vil USA kunne hevde at de ulovlige handlingene han er medskyldig i, fratar ham retten til denne beskyttelsen.
Forsikringen USA overleverte britiske myndigheter, rokker på ingen måte ved denne uttalelsen. Der heter det bare at Assange, dersom han blir utlevert, vil ha «the ability to raise and seek to rely upon […] the rights and protections given under the First Amendment». Assange kan altså be om en slik beskyttelse, men ingen annen instans enn det amerikanske rettsvesenet vil kunne gi ham den. I saker som denne er det imidlertid kutyme at den amerikanske påtalemakten gir bindende forsikringer. Og Kromberg har ikke gjort noe for å fjerne den tvilen han selv har sådd med hensyn til Assanges rettigheter. Krombergs taushet var «noticeable and significant», bemerkelsesverdig og betydningsfull, sa Assange-forsvarer Edward Fitzgerald. De to High Court-dommerne, Sharp og Johnson, måtte si seg enige.
Derfor kan Assange anke beslutningen om utlevering med henvisning til alle de 18 punktene i USAs tiltale mot ham – så lenge det dreier seg om hans manglende presse- og ytringsfrihet. Dette er ekstra viktig siden spionasjelovene Assange er tiltalt etter, gir svært begrensede muligheter for å forsvare seg. Ikke engang amerikanske statsborgere kan påberope seg såkalt «public interest defense» i slike saker – det vil si: De kan ikke prosedere på at avsløringene var nødvendige for å oppfylle lovens overordnede mål, nemlig å tjene offentligheten. Siden det er vanskelig å se for seg en henvisning til det første grunnlovstillegget som ikke samtidig er et «public interest»-argument, lager mandagens kjennelse alvorlig kluss i den amerikanske overmaktens rettsfarse-regi. Det er godt nytt for alle som bryr seg om den globale pressefriheten.