Første halvdel av årets Cannes-festival føltes som en kavalkade av skuffelser fra feterte navn og berømte veteraner. Først serverte Francis Ford Coppola en kalkun av de sjeldne i «Megalopolis», en film som bare er interessant som en vits som ikke tåler å bli fortalt to ganger. Deretter hadde Paul Schrader lite å si i den knotete og uelegante «Oh, Canada», et gammelmodig portrett av en døende dokumentarfilmskaper (Richard Gere) og hans fortid som militærnekter (i Jacob Elordis skikkelse). Giorgos Lanthimos’ seige «Kinds of Kindness» – et triptyk, i grekerens karakteristisk bisarre filmspråk, om masochisme og ting som går galt – kunne like gjerne ha vært foruten de to siste historiene og fokusert på den første som kortfilm, der Willem Dafoe spiller en forførende psykopat som tvinger Jesse Plemons til å leve på kommando. David Cronenbergs mulige svanesang … mer om den i neste rapport. Så kommer søvnmangel, festivalbyråkrati og eviglange køer.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
