Sigbjørn Gjelsvik stiller i Klassekampen 13. mai spørsmålet «hva er galt med Sveits?», og kritiserer EØS-utredningen (NOU 2024: 7) for å utøve dommedagsprofetier mot land som har andre avtaler med EU.
Det stemmer ikke. Vårt mandat var å se på hvilke erfaringer Sveits, Storbritannia og Canada har med sine avtaler med EU. Gjennom dette bidrar utredningen til å klargjøre premisser som er helt vesentlige for Norge dersom vi skulle forsøke å erstatte EØS-avtalen med andre typer avtaler med EU, slik bl.a. Senterpartiet har programfestet.
«Vi tviler ikke på at Sveits er et godt land å bo i og at jernbanesystemet er tipptopp»
Vi tviler ikke på at Sveits for mange er et godt land å bo i og at jernbanesystemet er tipptopp. Noen er som kjent også veldig fornøyde med det sveitsiske skattesystemet. Disse trekkene ved Sveits kan selvsagt ikke utelukkende tilskrives avtalene landet har eller ikke har med EU. Det er ikke slik at et lands samfunnsutvikling avgjøres av dette alene. Utvalget understreker at det er nødvendig å forstå både etableringen av avtalene med EU og erfaringene Sveits, Storbritannia og Canada har gjort seg, i lys av den aktuelle politiske, økonomiske og geografiske konteksten.
Utvalgets funn og vurderinger kan oppsummeres i tre hovedpunkter:
- Avtaler med EU er ikke «hyllevare». Det er ikke slik at Norge kan bestille de avtalene vi måtte ønske. Gjennomgangen i utredningen viser at de tre landenes avtaler med EU er resultatet av omstendelige, uforutsigbare og krevende prosesser over mange år. I Sveits sitt tilfelle startet forhandlingene om en ny rammeavtale med EU i 2014, og de er fortsatt ikke i mål. Og om så skulle skje, er poenget like fullt at det ikke er gitt at Norge vil kunne forhandle fram en tilsvarende avtale.
- EU krever like vilkår i det indre markedet, og viser stadig mindre vilje til å fravike dette grunnleggende prinsippet. Mulighetsrommet for «kirsebærplukking» er mindre enn noensinne. Enten vi liker det eller ikke, setter dette sterke begrensinger for hva Norge kan håpe på å oppnå av fordeler i EUs indre marked – uten at vi påtar oss de gjensidige forpliktelsene.
- Gjennomgangen i utredningen viser at EUs avtaler med Sveits, Storbritannia og Canada dekker færre områder og i mindre grad sikrer markedsadgang enn det EØS-avtalen gjør. Etter utvalgets vurdering, gir EØS et bredere, dypere og mer forutsigbart samarbeid, som samlet sett ivaretar flere interesser og behov.
Gjelsvik kritiserer utvalget for at det i liten grad tar for seg EØS-avtalens demokratiproblem. Heller ikke dette stemmer. Utredningen har et eget kapittel om demokrati hvor dilemmaene på dette viktige området på ingen måte feies under teppet. Selv om inngåelsen og opprettholdelsen av EØS-avtalen er solid forankret i det norske demokratiet, er det ingen tvil om at avtalens forpliktelser om å følge EUs lovgivning på en rekke områder – som vi som kjent ikke er med på å vedta – gir et demokratisk underskudd. Utvalget legger også vekt på at dette er demokratiske utfordringer som vokser i takt med at Norges samarbeid med EU blir tettere og bredere.
Utvalget understreker også at norsk europapolitikk framfor alt er realpolitikk. Norsk selvråderett strekker seg ikke utover landets grenser, samtidig som mange av vår tids utfordringer kun kan løses gjennom mellomstatlig samarbeid. Det er heller ikke slik at Norge kan bestemme hvordan andre land skal samarbeide med oss. Utvalgets konklusjon er at EØS-avtalen har tjent Norge godt i 30 år, og ligger an til å kunne gjøre det også i de nærmeste årene framover. Vurderingen av muligheten for alternative avtaler med EU bør baseres på realiteter, og ikke på løse antagelser om at det ordner seg nok.
