Ungdoms­melankoli

Pubertetsfortellingen «Falcon Lake» er et tilsynelatende klassisk ungdomsdrama satt til sommerferien: Foreldrene drasser med seg barna på besøk til vennenes feriehus – de voksne storkoser seg med vin og skravl i bakgrunnen mens vi følger barna som tvinges til å henge sammen. Likevel viser det seg at denne filmen, som er skuespiller Charlotte Le Bons regidebut, ikke er noen formulartro oppvekstskildring. «Falcon Lake» er gjennomarbeidet med en mørkere undertone og gir følelsen av at det er noe som spøker.

Filmen åpner med et statisk bilde av en kropp som flyter i en innsjø omringet av mørk skog og stille fjell. Kroppen flyter så stille at det virker som den er livløs, men med et hopp kommer pusten tilbake i personen. Det er 16 år gamle Chloé (Sara Montpetit) som viser seg å være merkelig opptatt av døden. På sommerhuset deres i Québec får Chloe og mora besøk av en familie fra Paris, blant annet den snart 14 år gamle Bastien (Joseph Engel). Til tross for Chloés gretne humør og avvisende holdning, finner de to tonen.

Aldersforskjellen er liten, men avgjørende og Bastien som spiller Nintendo Switch og ser på animasjonsfilmer med lillebroren sin framstår barnslig og umoden i forhold til Chloé, som smugler med seg sigaretter og vin på fest med eldre gutter. Likevel oppstår det en fin kjemi mellom dem – først et vennskap og etter hvert en slags romanse. Kanskje er det noe med Bastiens uskyldighet og uerfarenhet som trekker Chloé mot ham, får henne til å senke skuldrene og avsløre sine mer sårbare sider? Hun forteller at hennes største frykt i livet er å ikke passe inn.

Chloé inviterer også Bastien inn i sin fascinasjon for døden, hun skremmer ham med spøkelseshistorier og særlig en om gutten som druknet i vannet for noen år siden. Hun kler ham i en «spøkelsesdrakt» og tar bilder av ham, og på et tidspunkt spiller hun ut en scene der hun blir dratt ned i vannet av spøkelsesgutten. Når Chloe plutselig legger seg ned på skogsstien og spiller død, dveler kameraet i det statiske bildet akkurat lenge nok til å få publikum til å stivne. Slik mestrer «Falcon Lake» å veksle mellom å være en skrekkfilm og et feelgood-drama, som gir den et særpreg. Den klarer på en eller annen måte å være både spøkende og spøkefull.

«Veksler mellom å være en skrekkfilm og et feelgood-drama»

Det er også når filmen bryter med forventninger at den er på sitt beste. For eksempel er det noen klisjépregede elementer i handlingen, som at en ekskjæreste dukker opp på samme fest som Chloé med en annen jente – en helt uinteressant intrige som er å finne i utallige ungdomsfilmer. Det er langt mer interessant når den unge Bastien plutselig blir festens midtpunkt ved å slå til med eksepsjonelt gode danseferdigheter.

Flere estetiske valg viser at Charlotte Le Bon er en ambisiøs filmskaper. Hele filmen er skutt på 16mm, et valg som passer utmerket til å fange det tåkelagte, dystre landskapet. Den naturalistiske lyssettingen skaper en nervepirrende stemning med kjøkkenlamper som flimrer, bekmørke skogsstier og bare månen som lyser opp et helt kullsvart vann. Også lydsporet med atmosfærisk elektronisk musikk laget av den svensk-iranske komponisten Shida Shahabi setter stemningen perfekt til historien. «End Theme» av Shahabi er med på å gjøre at filmens aller siste vending får full effekt.

Etter å ha lekt med pusten flere ganger, slår «Falcon Lake» pusten helt ut av publikum mot slutten når den makabre metaforiske verdenen forenes med den melankolske virkeligheten. «Falcon Lake» er en overraskende og imponerende debut som også kan treffe en som er ellers lei av coming-of-age-sjangeren.