DebattTeknologi

Med hodet i AI-skyen

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

23. april hadde Jacob Wulff Wold og Aksel Braanen Sterri et innlegg i Klassekampen hvor de hevder at kunstig generell intelligens (KGI) kan bli realisert før vi aner det, og hvor viktig det er at vi har en offentlig debatt. Vi kommenterte artikkelen 2. mai. Vi sa oss enige i mange av deres argumenter, men fremhevet at KGI ikke er i nærheten av å bli realisert, at det er sterke vitenskapelige argumenter for at det ikke lar seg gjøre, og at å overvurdere kunstig intelligens er like farlig som å undervurdere den. Å forfølge drømmen om ‘perfekt intelligens’ kan lede til negative konsekvenser: for arbeidere, energiforbruk, miljø, og for utsatte grupper. Hvis vi tror at vi i nær fremtid kan få KI «som kan gjøre så godt som alle arbeidsoppgaver minst like bra som mennesker» kan vi lett komme i fare for å erstatte noe som fungerer godt (inkludert menneskelig arbeidskraft), med noe som fungerer dårligere, eller som er skadelig.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Israel og palestina

Felles vei, Skurdal?

Klassekampens leder 11. november trenger en kommentar. Mari Skurdal hevder at det er verdt å lytte til Joav Melchiors ord om at man ikke skal plassere alle med en sionistisk identitet i kategorier som barnemordere og moralsk forkastelige. «Flere av dem som kaller seg sionistiske har bakgrunn fra fredsarbeid i Israel og støtter ikke krigsforbrytelser og etnisk rensing», lyder det i lederartikkelen som også spør om det «fins en felles vei framover, til tross for storpolitiske uenigheter». Jeg er enig i at folk i Norge med sionistisk identitet ikke nødvendigvis har til hensikt at Israel eller statens borgere skal begå apartheid, folkemord eller etnisk rensing. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med sinnelagsetikken deres. Derfor er «Ingen sionister i våre gater» et slagord vi ikke kan bruke.

Klima

Hvervens tankefeil

Filosof Sigurd Hverven gir i gårsdagens De nære ting-spalte i Klassekampen råd om hvordan en skal forholde seg til såkalte klimaskeptikere. For å avvise menneskeskapte klimaendringer innebærer for ham «en fortrengning av forandringer du nå må være sanseløs for ikke å se, høre eller føle på kroppen. Det er bare å stikke hodet ut». Men det er fullt mulig å stikke hodet ut og erkjenne temperaturøkningen, men likevel være skeptisk til datamodellene som tilskriver økningen menneskelig aktivitet. Hvem vet, kanskje ville også økofilosof Arne Næss nølt med å omfavne de mange modelleringer innen klima og helse som pussig nok alltid ser ut til å rydde veien for teknokratiet.

Venezuela

Når prinsipper blir selektive

Da María Corina Machado vant Nobels fredspris, ble jeg så glad og takknemlig. Jeg tenkte: Endelig! Endelig skulle den venezuelanske krisen få oppmerksomheten den fortjener. For det er en glemt tragedie få i Norge, og ellers i verden, egentlig bryr seg om. Derfor blir jeg lei meg når jeg ser at all oppmerksomheten handler om USA, Trump og om «hva som kan skje i Venezuela hvis …» Alt fokus ligger på geopolitikk og stormaktsspill. Ingen snakker om hva som faktisk skjer NÅ med mine landsmenn. For sannheten er at Maduros regime driver med tortur, drap, forfølgelse, politiske forsvinninger, fengsling av mindreårige, voldtekt av kvinner i fengsler, utenomrettslige henrettelser, og systematisk utsulting av pensjonister. Regimet lar land som Kina, Russland, Iran og Tyrkia plyndre våre ressurser i bytte mot beskyttelse. De stjeler valg også.