Donderdag 18. mai
Klein Jeg har lang erfaring med å boikotte Eurovision ut fra en generelt snobbete innstilling til ultraprosessert musikk, så jeg antok at det ville bli plankekjøring i år. Så oppsto et lite problem: For første gang i historien sendte hjemlandet mitt en låt som fylte meg med uforklarlig glede. Og siden akkurat det har vært litt mangelvare i det siste, var det vanskelig å stå imot.
Det kan ha spilt inn at fireåringen i huset ble hekta fra første stund og at jeg i mange uker hørte «Europapa» gjalle fra do og bakpå sykkelen. Det var i hvert fall ikke på grunn av gabber-beatsene og joggedressene, som ga flashbacks til barneskolen, skumle jenter med undercut og svette, misforståtte dansegulvklemmer fra utlendinger som takket meg og folket mitt for 2Unlimited.
Likevel: Uten å mene det falt jeg hardt for Joost Klein, den platinablonde youtuberen i høyskuldra dresser, og de rare vennene hans. Og mens demonstrasjonene utenfor arenaen i Malmö tiltok i styrke, mens israelske styrker bevegde seg inn i Rafah og Benjamin Netanyahu pulveriserte enda et utkast til våpenhvile, mens behovet mitt for omsorg i form av en munter pa-pa-pa-refreng ble stadig sterkere, kjente jeg viljestyrken sakte, men sikkert bli brutt ned. Hva om jeg skrudde på bare litt, for å se Klein få stemningen i taket? Bare … litt?
Sånn gikk det ikke – Klein ble diskvalifisert på grunn av en voldsanklage som fortsatt er litt vag, og Eurovision ble glitter og folkemord.