Bistands­ral­je­ringens uutholdelige letthet

Helt feil, Essahli

Jeg vil takke Nora Warholm Essahli for en interessant redegjørelse om Nira Yuval-Davis i Klassekampen onsdag, formet som tilsvar til min spalte tirsdag. Jeg vil samtidig nevne at premisset for redegjørelsen dessverre tok utgangspunkt i en uforklarlig misforståelse av hva jeg faktisk skrev. Om de politiske farene ved en postmodernistisk og «middelaldersk» tilnærming, der hva som er «rett» kun er uttrykk for hvem som har «makt», skrev jeg følgende: «Selv i den mest politiserte samfunnsvitenskap må vi kjempe for at hva som sies skal veie tyngre enn hvem som sier det. Ikke av hensyn til ‘hvite, heterofile menn’, men av hensyn til dominerte gruppers kamp for rettferdighet. Hvis ‘kunnskap’ alltid kan reduseres til ‘makt’, blir nemlig både politikk og vitenskap redusert til den sterkestes rett. Og for å si det sånn: Går vi inn i en identitetsbasert borgerkrig, blir det ikke minoritetene som vinner.» Mitt poeng er altså at gruppene som er mest sosialt dominert, også har mest å vinne på en samfunnsdebatt der dokumentasjon, saklige argumenter og vitenskapelig metode veier tyngre enn sosiale fordommer og gruppeidentitet. Det siste fører oss i retning en identitetsbasert «stammekrig» der identitetskatetegorien til den som snakker teller mer enn hva som blir sagt. Som man kanskje kan se av USAs politiske utvikling: Taperen i et slikt scenario blir ikke «hvite, heterofile menn».