Den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) har vært herjet av krig i 30 år. Sikkerhetssituasjonen er forverret etter at den væpnede opprørsgruppen M23 gjenoppsto i november 2021. Gruppen kontrollerer en stor del av provinsen Nord-Kivu, med direkte involvering fra den rwandiske hæren, noe som er dokumentert av FN.
Denne angrepskrigen er i strid med folkeretten. Målet er å terrorisere befolkningen, som lever i ekstrem fattigdom i disse områdene, der jorden er full av ressurser. Kampene tvinger befolkningen til å enten flytte vekk eller underkaste seg, mens gruppene legger beslag på de strategiske mineralene.
Opptrappingen av kamphandlingene ledsages av brudd på menneskerettighetene og den humanitære folkeretten, blant annet gjennom rekruttering og bruk av barn som soldater, og bruk av voldtekt og annen seksuell vold som et våpen i krig. Alt dette skjer i en situasjon der grusomme handlinger går ustraffet, slik at det ikke blir en ende på disse alvorlige forbrytelsene.
Selv om konflikten som herjer i Kongo er den dødeligste siden andre verdenskrig, finnes det ikke noe seriøst fredsinitiativ som kan stilne våpnene. Dette skyldes internasjonale aktørers kynisme, svikefulle regionale ledere og mangel på lederskap i Kongo.
Verdenssamfunnet, som så gjerne vedtar og iverksetter sanksjoner mot enkelte stater som krenker sine naboers territorielle integritet, kommer kun med tomme ord og overfladiske fordømmelser av Rwandas ekspansjonistiske ambisjoner. De rammede områdene i det østlige Kongo betaler en svært høy pris for konsekvensene av denne dobbeltmoralske og politikken med selektiv indignasjon.
Den utilstrekkelige humanitære hjelpen i Kongo har kastet oss ut i en dyp menneskelig krise. I lanseringen av den humanitære responsplanen for 2024 var målet å samle inn 2,6 milliarder dollar for å respondere på krisen, men i april hadde giversamfunnet bare betalt inn 16 prosent av denne summen.
Mangelen på midler gjør at de humanitære organisasjonene må prioritere, som igjen fører til at millioner av kongolesere dømmes til hungersnød eller død – mens giverlandene ikke holder igjen ressursene for andre flyktningkriser, som Ukraina, der man til og med finansierer mat fil flyktningenes kjæledyr.
Hver dag blir vi bombardert med informasjon om den siste utviklingen i krigen i Ukraina og Gaza, men hvem følger med på nyhetene fra Øst-Kongo, der antallet døde, fordrevne og voldtatte kvinner kommer opp i flere millioner?
Denne nyedramatiske økningen i vold og ustabilitet har ført til en betydelig forverring av den allerede kritiske humanitære situasjonen. Over 25 millioner mennesker, en fjerdedel av den kongolesiske befolkningen, er rammet av matusikkerhet. Over 7 millioner – langt flere enn Norges befolkning – er internt fordrevne. De fleste kongolesiske flyktningene er kvinner og barn, som skal overleve under umenneskelige forhold i overfylte leirer.
Forekomsten av seksuell og kjønnsbasert vold har også nådd alarmerende nivåer. Ifølge FN ble det i 2023 rapportert om over 90.000 tilfeller av dette i Nord-Kivu, og bare i januar 2024 ble det rapportert om 10.400 slike tilfeller i Kongo. Hvert år rangerer Flyktninghjelpen de mest neglisjerte fluktkrisene i verden, og Kongo havner regelmessig på førsteplass.
Det er midt i denne glemte og neglisjerte krisen at vi fortsetter arbeidet vårt på Panzi-sykehuset og i Panzi-stiftelsen.
For fem år siden, den 10. desember 2018, ble jeg hedret med Nobels fredspris av Nobelkomiteen. I takketalen rettet jeg verdens oppmerksomhet mot krigens redsler, der millioner av barn, kvinner og menn i Kongo ble drept. Hva har blitt gjort siden da? Ingenting. Krigens gru rådet for fem år siden, og situasjonen er like redselsfull den dag i dag. Verdenssamfunnet – inkludert Norge – har lukket øynene for volden, voldtektene og massakrene som fortsetter ustraffet i Kivu.
Likevel er disse massakrene og gjerningsmennene bak dokumentert i en rekke FN-rapporter. Alle vet hvem aggressorene i Kongo er.
La oss være ærlige. Det internasjonale samfunnet er hyklere som lukker øynene for å ikke se eller løfte en finger for å stanse disse forbrytelsene, på grunn av den umenneskelige og skandaløse utvinningen av de strategiske mineralene som finnes under bakken i Kongo.
Selv om vi aksepterer at den teknologiske utviklingen er et nødvendig og ugjenkallelig faktum, har vi et ansvar for å sørge for at utvinningen av naturressursene som danner grunnlaget for denne utviklingen, ikke blir grunnlaget for et folkemord. Derfor oppfordrer vi Norge – på bakgrunn av Norges historiske innsats på verdensscenen, særlig i spørsmål knyttet til fredsdiplomati og konfliktløsning – til å organisere en internasjonal konferanse i fellesskap med oss, for å få en slutt på tragedien i Kongo og finne en fredelig vei ut av konfliktene.
Denne teksten er et utdrag fra en tale holdt ved mottakelsen av Mukweges æresdoktorat ved Universitetet i Sørøst-Norge 25. april 2024, bearbeidet av Jan-Henrik Kulberg.