«Om hundrede år er alting glemt» skreiv Knut Hamsun. Det er derfor på sin plass å minne om denne parolen i 1. mai-toget på Gjøvik i 1924: «Til helvete med borgersamfunnet!»
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Debatt
Ki i skolen
Gjør jobben din, så skal jeg gjøre min
I Klassekampen 17. november forteller lektor Anne Grønlie om hvordan lærere mister gnisten av KI. Grønlie peker på manglende regler og retningslinjer, men også fraværet av konkrete tiltak, som å kunne sperre av tilganger på elevenes datamaskiner. Da ChatGPT ble lansert offentlig for tre år siden, måtte lærere raskt finne midlertidige løsninger i påvente av tydelige føringer. De kom aldri. I Oslo-skolen har vi derimot fått egne chatboter, retningslinjer for hvordan å hjelpe elevene med å bruke KI, og beskjed om å stadig utvikle oss lokalt. Ansvaret for vurderingspraksis står hver enkelt lærer fortsatt alene med. Eksamenskarakter utgjør kun omtrent 20 prosent av vgs-elevenes tellende karakterer.
Trym EilertsenEquinor
Skilsmisse mellom Kunsten og Olja
Det Norske Teatret avsluttar samarbeidet med Equinor. Det sa teatersjef Kjersti Horn opp få sin første dag. No håpar eg fleire norske institusjonar vil følgje hennar eksempel. Over mange år har Det Norske Teatret husa Equinor sin årlege haustkonferanse. Trass millionkontrakt, blir 2025 det siste året oljeselskapet får leige hos oss. Eg er letta og stolt. I over hundre år har Det Norske Teatret stått i bresjen for viktig samfunnsendring, og engasjert seg for mangfald, berekraft og menneskerettar. Equinor er eit mektig oljeselskap som sponsar store delar av norsk kultur- og samfunnsliv.
Iselin ShumbaUkraina
Braanens misforståelser
Bjørgulv Braanen påpeker 25. november ganske riktig at fred er å foretrekke over krig. Når det gjelder veien fram til fred, er Braanens resonnement basert på en rekke misforståelser. Den første gjelder Russlands krav, og hva som vil være konsekvensen av å godta dem. Russland krever at Ukraina skal redusere hæren, nektes langtrekkende missiler og oppgi områder der landets sterkeste befestninger ligger. La oss tenke etter: Hvorfor insisterer Russland på dette? Av frykt for at Ukraina skal marsjere mot Moskva, tross Russlands 4000 atomstridshoder? Eller for å svekke sin motstander militært og fortsette krigen fra en langt bedre posisjon? Skal ukrainerne da stole på et russisk løfte om å ikke fornye krigen? Russland har lovet dyrt og hellig å ikke invadere Ukraina i 1991, 1994, 1997 og 2003. Vil et løfte til ha noe å si? Den andre misforståelsen gjelder Ukrainas krav.
Lars Nygaard