Det er på høy tid med fred, sa FNs generalsekretær António Guterres til Sikkerhetsrådet fredagen før toårsdagen for Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Det har det vært lenge.
I november i fjor begynte vissheten om at Ukrainas lenge bebudede offensiv var en fiasko, å feste seg i vestlig offentlighet. Den eneste vellykkede ukrainske motoffensiven skjedde høsten 2022. Kanskje skjønte forsvarssjef i USA Mark Milley at nye militære seire ville bli vanskelig da han foreslo at fredsforhandlinger burde starte. Det blei raskt avfeid fra politisk ledelse og utmattelseskrigen var definitivt et faktum.
Partene forhandlet i krigens tidlige fase, og de var ifølge rapportene nær ved å komme til en våpenhvile. Etter sammenbruddet har vi sett fredsinitiativer fra blant annet fra Italia, afrikanske land, Mexico og Indonesia. Det mest prominente var Kinas tolvpunktsplan. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg avviste forslaget, ikke på grunn av innholdet, men fordi han mente Kina manglet troverdighet. USAs utenriksminister Anthony Blinken mente fredsforslaget var et forsøk på å avlede fra at Kina «vurderer å sende dødelige våpen til Russland», en påstand han aldri støttet opp med beviser.
9. april 2022 reiste statsminister i Storbritannia Boris Johnson til Kyiv. Det var ikke kommet til et endelig brudd i samtalene mellom Ukraina og Russland, men Johnson ville det annerledes. «Let’s just fight», var beskjeden han ga til den ukrainske sjefforhandleren David Arakhamia. I et intervju med ukrainsk tv forteller Arakhamia at «nøkkelpunktet» for Russland under forhandlingene var at Ukraina skulle forbli utafor Nato. Stoltenberg fortalte foran EU-parlamentet i september i fjor at Russland hadde presentert dem for et valg der å avstå fra Nato-utvidelse var «forutsetningen for ikke å invadere Ukraina». Det ble avslått.
Ifølge flere av tredjepartene i de tidlige forhandlingene tok lederne i de viktigste Nato-landene langt mer styring enn de selv har gitt uttrykk for. Naftali Bennett var på det aktuelle tidspunktet statsminister i Israel og meglet mellom Russland og Ukraina i mars 2022. Han sier USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland «blokkerte» en mulig våpenhvile. Tidligere forbundskansler (og Gazprom-direktør) Gerhard Schröder forteller fra sin rolle som megler at «ukrainerne samtykket ikke til fred fordi de ikke fikk lov. De måtte koordinere alt de snakket om med amerikanerne først.» I mai 2022 uttrykte Tyrkias utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu skuffelse over at samtalene de hadde vært vertskap for, ikke førte fram: «Etter utenriksministermøtet i Nato var inntrykket at (…) det er de blant Natos medlemsland som ønsker at krigen skal fortsette, la krigen fortsette og Russland blir svakere. De bryr seg ikke særlig om situasjonen i Ukraina.»
USAs forsvarsminister Lloyd Austin sa seint i april 2022 følgende om USAs mål med krigen: «Vi ønsker å se Russland svekket til den grad at det ikke kan gjøre mot andre land det det har gjort med invasjonen av Ukraina.»
Det vi kan kalle Nato-linja, har bestått av våpen og ammunisjon til Ukraina, sanksjoner mot Russland, kombinert med at fred eller forhandlinger er utelukket med mindre Zelenskyjs mål om full russisk kapitulasjon først er oppnådd (med mindre han skulle endre mening). Med unntak av Ungarn, Tyrkia og Slovakia har denne linja fått full oppslutning.
Våpnene har blitt tyngre og retorikken hardere. Emmanuel Macron uttalte nylig at Nato vurderer å sende bakkestyrker inn i Ukraina, noe som riktignok raskt blei avslått av de mektigste Nato-landene og flere med. Russland har svart på Macrons uttalelser med trusler om atomkrig.
«Våpnene har blitt tyngre og retorikken hardere»
Frustrasjonen har vært stor blant Nato-landene, da svært få utenfor alliansen er med på regimet av våpendonasjoner og sanksjoner. NTB rapporterte fra sikkerhetskonferansen i München i fjor at det pågikk en kamp om narrativet.
«Det er viktig å understreke at for land i Latin-Amerika, Afrika og Asia er det å kunne stå imot militære overfall fra stormakter viktig,» kommenterte Jonas Gahr Støre.
Sjansen er stor for at landene han siktet til allerede var smertelig klar over dette, nettopp fordi Nato-land har stått bak et utall militære overfall i deres deler av verden. Dette kunne man neppe ha gjettet om alt man kjente, var den vestlige fortellinga etter 24. februar 2022. På Stortinget og i hele Nato har det tilsynelatende vært en konsensus om at angrepskrig og okkupasjon må fordømmes.
Man trengte ikke hjelp fra et orakel for å skjønne at det ikke kunne vare. Nå støtter USA med flere aktivt et folkemord mot palestinerne med våpen verdt mange milliarder, mens andre stilltiende lar det passere. Dermed bekreftes mistanker – både i nord og i sør – om at det for Vesten alltid handlet mest om stormaktsrivalisering og interessekonflikt, ikke moralske prinsipper og menneskeverd.
Vi som har vært forkjempere for fredslinja, har framholdt at krigsbevilgninger står i motsetning til fredsarbeid, særlig med den rådende Nato-linja. Om dette ikke stemmer i teorien, har det i alle fall vist seg i praksis. Også i mitt eget parti, Rødt, har det vært vanskelig å kombinere de to. På landsmøtet i fjor ble det påpekt at våpentilhengerne på Stortinget hadde gjort lite for å fremme fred i Ukraina. Til svar fikk man at hvis Rødt endelig gjorde som alle andre partier, da kunne vi «presse på vår egen regjering til å ta flere fredsinitiativer». Snart et år seinere vet vi fasit. Det eneste relevante jeg har funnet at stortingsgruppa har gjort siden da, er et forsøk på å få inn en setning om forhandlinger i Nansenpakken.
Imens fortsetter prisen for krigen å øke. Estimatene varierer, men 200.000 drepte er neppe en overdrivelse. Antall skadde er enda flere og over ti millioner har blitt flyktninger. Dyrere olje og gass, høye matpriser og generelt høy inflasjon gjør at fattige land har fått merke krigen på kroppen selv om de er langt unna slagmarkene. Også i Europa har nøden økt. Mens man står i en krise av sosial ulikhet er svarene ytterligere velferdskutt mens enorme summer brukes på krutt og kanoner, til krigen i Ukraina og en destruktiv opprustningsspiral. Venstresidas deltakelse i dette gir velgerne nok en grunn til gå mot et ytre høyre på frammarsj.
Rettmessigheten i Ukrainas forsvarskamp er ubestridelig, men de enorme kostnadene av krigen er ikke rimelige. Det skal naturligvis ikke ukrainerne klandres for. Det er først og fremst Russlands ansvar som aggressor, men også Nato-blokken, som har insistert på et urealistisk utfall og motsatt seg forhandlinger før dette inntreffer. Nato-linja blir forsvart ut ifra en idealistisk tilnærming, hvor krigens konsekvenser og de faktiske maktforholdene ikke tas hensyn til. Resultatet er allerede urettferdig, og det kan bli verre, både for Ukraina og verden for øvrig.
Etter to år med krig og ingen ende i sikte demrer det for stadig flere: at våpen er veien til fred, er like absurd som det høres ut.
