Speilbilder av undertrykking

På bryllupsnatten gjør en ung Olfa Hamrouni opprør mot samfunnets behandling av kvinnekroppen. Heller enn å gi etter for morens og søstrenes krav om å fullbyrde ekteskapet med mannen de har valgt for henne, sparker Olfa ham i ansiktet. Hun tørker blodet med lakenet og leverer det til moren som et falskt bevis på at jomfruhinnen har sprukket.

Mange år senere er den modige kvinnen, nå godt voksen, å se på nyhetene. Olfa er selv mor til fire døtre, og to av dem har rømt hjemmefra for å sluttet seg til IS i Libya.

Den tunisiske filmskaperenKaouther Ben Hania – kjent for blant annet «The Man Who Sold His Skin» (også den oscarnominert, i likhet med «Olfas døtre») – graver i livene til Olfa og døtrene for å forstå hva som skjedde.

Saken er oppsiktsvekkende, og opptakten til radikaliseringen er i seg selv en viktig historie, men det er selve fortellerteknikken som spiller hovedrollen her. Filmen er en blanding av dokumentar og fiksjon der vi alltid er med bak kulissene. Proffe skuespillere er hyret inn til å spille Olfa og de eldste, radikaliserte døtrene, Rahma og Ghofrane, mens de to yngste, Eya og Tayssir, spiller seg selv. Det hybride formatet, som tillater filmskaperen å operere på flere nivåer, sier ikke bare noe om filmens subjekt, men også noe om filmkunstens rolle mer overordnet. Ben Hania er aldri selv i bilderammen, men vi hører stemmen hennes og ser skuespillerne, Olfa og døtrene følge instruksene hennes.

Filmen er åpen om at dette er en dokumentar som forsøker å formidle noe reelt, en ekte historie. Samtidig er filmen like transparent på at Ben Hania også bruker fiksjonselementer, tar seg kreative friheter og gjør sine egne tolkninger av historien.

«Olfas døtre» føyer seg inn i en lang tradisjon for hybriddokumentarer der filmskapere utfordrer sannhetsverdien i dokumentarformatet ved å la filmen inkludere en refleksjon rundt filmskaperens egen rolle. Gode eksempler er Abbas Kiarostamis «Close-Up» og Agnès Vardas «Jane B. par Agnes V.» eller mer eksperimentelle varianter som «Symbiopsychotaxiplasm: Take One» av William Greaves og «Abouts Some Meaningless Events» av Mustafa Derkaoui.

Ved å la omstendighetene rundt produksjonen være blottet, får vi som publikum et mer nyansert bilde. For eksempel er vi vitne til hvordan Hend Sabri, skuespilleren som spiller Olfa, viser dyp medfølelse med familien, men er likevel er sterkt uenig i hvordan Olfa behandler sine døtre.

«Filmen understreker kvinneligheten fordi den har politisk betydning»

Ben Hania forklarer til Olfa at en skuespiller skal spille henne fordi mange av scenene er for sterke til å gjenoppleve, men etter hvert blir det åpenbart at det er mer sammensatte grunner til at hun ikke spiller seg selv. Ved å la Olfa være tilskuer til scener fra sitt eget liv, oppstår det et rom for konfrontasjon, som åpner opp for å forstå morens rolle i radikaliseringen av Rahma og Ghofrane.

Det viser seg at Olfa har utsatt døtrene for både psykisk og fysisk vold i mange år. Den sterke kvinnen, som hele livet har gjort opprør mot patriarkatet, gjentar de samme feilene som sine egne foreldre og samfunnet rundt seg. Da hun innser dette faktumet, bryter hun sammen i gråt – uten å vise tegn til verken anger eller forsoning.

Likevel får familien bearbeidet hendelsene gjennom samtaler og rekonstruksjoner. Noen av scenene fungerer nærmest som et terapeutisk prosjekt, for eksempel når Tayssir konfronterer stefarens seksuelle misbruk gjennom å snakke til en mannlig skuespiller. Eya og Tayssir finner raskt tonen med Nour Karoui og Ichraq Matar, som spiller henholdsvis Rahma og Ghofrane. De ler, sladrer, synger og danser sammen. De snakker om mote, sminke, gutter og sex – og for de yngste søstrene er det nesten som å være gjenforent med sine eldre søstre.

Filmen er gjennomgående humoristisk, også når den diskuterer dypt alvorlige temaer.

«Olfas døtre» er en film om kvinner og kvinnelighet, og gir et nyansert bilde av kvinnesyn i den arabiske verdenen. Det er nesten overraskende at kamerablikket, som forsøker å trenge gjennom flere lag med pyntede sannheter, også er svært estetiserende. Alle kvinnene er forfengelige og sminket, ofte med knæsj rød leppestift og flagrende hår. Mange av scenene, inkludert den aller første, foregår i en sminkestol eller foran et speil.

Filmen understreker kvinneligheten ved både moren og døtrene nettopp fordi den har så stor politisk betydning, og store konsekvenser, i akkurat denne historien. Det at kvinner er et begjærsobjekt for menn skaper frykt i samfunnet, og moren nærmest tvinger døtrene til å undertrykke sin seksualitet og sin skjønnhet.

Alle speilene minner meg om et begrep jeg nylig kom over i den nyeste boka til Naomi Klein, «Doppelganger». Her skriver hun om en Mirror World – en speilverden. Denne verdenen er preget av høyreekstremisme og paranoia, det er en verden hvor bilder og virkelighet ofte forveksles.

I en scene i filmen snakker Olfa til et speil, men i speilbildet ser vi skuespiller Hend Sabri. Klein beskriver også møtet med speilverdenen som noe som får henne til å se nærmere på seg selv, til ikke å ta sine egne standpunkter for gitt og samtidig reflektere over konsekvensene av blindt å distansere seg fra ekstreme holdninger. Jeg tror Ben Hania forsøker å få Olfa til å se nærmere på seg selv, sin rolle som mor og sin rolle i radikaliseringen av døtrene. Men ikke minst forsøker hun å få oss til å se på resten av samfunnet – et samfunn som tar fullstendig avstand fra IS, men som likevel svikter unge kvinner og alenemødre, og presser dem inn i et hjørne der ekstreme holdninger føles som frihet.