Camilla Houeland har delt denne artikkelen med deg.

Camilla har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattGrønn omstilling

Svak lesing av rapport om rettferdig omstilling fra olje

Rolf Røtnes (Fagdirektør, Samfunnsøkonomisk analyse AS)Camilla Houeland (Forsker, Fafo)

Ole Kvadsheim omtaler i Klassekampen 24. april vår rapport «Rettferdig grønn omstilling». Kvadsheim kritiserer rapporten for ikke å svare på et spørsmål vi ikke stiller.

La oss først si hva vi har skrevet om, før vi kommer til Kvadsteins poenger. Vi har sett på omstillingsutfordringer knyttet til sysselsetting og kompetanse ved et hypotetisk politisk vedtak om å:

  • Stanse all ny leting etter olje og gass i 2024.
  • Avvikle all petroleumsproduksjon fra 2050.

Vi problematiserer ikke oppdragsgivers motivasjon, men forstår det som et forsøk på å vurdere mulighetene for å nå klimamålene og samtidig ta hensyn til oljearbeidere. Rapporten vår ser først på hvor mange som er sysselsatt i petroleumsindustrien i dag, og vurderer hvor mange som kan bli berørt av en utfasingspolitikk som over. Med utgangspunktet i begrepet «rettferdig omstilling», diskuterer vi hvilke oljearbeidere eller lokalsamfunn som vil være spesielt sårbare i et slikt scenario.

Kvadsheim beskriver at rapporten handler om «hvilke næringer politikerne bør bygge opp for å erstatte oljen», og kritiserer den for å ikke vurdere konsekvensene av et utfasingsvedtak for inntekter til staten og for produktivitet.

Petroleumssektorens bidrag til samlet norsk verdiskaping beskrives. At et politisk utfasingsvedtak vil ha betydning for verdiskapning i Norge, er det ikke tvil om. Verdiskapingsbidraget er imidlertid et annet spørsmål som også må vurderes opp mot meget usikre anslag om prisutvikling på olje og gass, samt statens risiko fra støtteordninger. Kanskje også kostnader til å håndtere klimaendringer.

«Kvadsheim kritiserer rapporten for ikke å svare på et spørsmål vi ikke stiller»

Kjernen i omstillingsutfordringen er: Fossilindustrien gir store inntekter og er samtidig viktigste kilde til klimautslipp.

Rapporten handler om sysselsettingen og kompetanse. Kvadstein gjengir rapportens sysselsettingsanslag rett. Uavhengig av klimavedtak, forventes det at petroleumsinvesteringer vil synke fra 2027, på grunn av færre drivverdige funn (og muligens lavere priser i framtiden). Sysselsetting vil gradvis reduseres – først i leverandørindustrien, så i utvinningsaktiviteten – med rundt 60.000 innen 2050. Vi anslår at med de to politikkforslagene, må om lag ytterligere 27.000 mennesker finne annet arbeid.

Fram til 2050 forventes ellers arbeidsstyrken å holde seg stabil. Mens petroleumsjobber reduseres vil det være behov for ny arbeidskraft i en rekke næringer. Fleste innen helse og omsorg. Trolig også mange innenfor IKT.

Behovene for flere sysselsatte i mange sektorer kan skape nye muligheter for dagens oljearbeidere. Men det er ikke opplagt at jobbene i helsesektoren og IKT er godt tilpasset den kompetansen de har. Det er mer sannsynlig at petroleumsarbeiderne finner det relevant og attraktivt å arbeide i nye industrinæringer som vokser som følger av det grønne skiftet.

Kvadsheim kan gi Klassekampens lesere inntrykk av at vi anbefaler generelle subsidier av grønne, uproduktive næringer. Det er ikke tilfelle. Rapportens anbefalinger tar utgangspunkt i flere premisser som Kvadsheim ikke forholder seg til: 1) Et scenario med letestans i 2024 og produksjonsstans i 2050, 2) En kontekst der myndighetene vurderer havvind som lønnsomme eller ønskelige av andre grunner for samfunnet, 3) At sosiale hensyn til individ og lokalsamfunn skal vurderes og 4) Et ønske om å sikre at relevant kompetanse i petroleumsindustrien er tilgjengelig på lang sikt.

Det første premisset handler om å nå klimamålene. 2050 er så langt framme at konsekvensene kan planlegges for, mens letestans kan på kort sikt være mer krevende for sysselsettingssjokk og risiko for å miste kompetansemiljøer, spesielt i leverandørindustrien. Og vi kan miste mulighetene for utvikling av nye, grønne industrier spesielt rundt havvind.

Det er ikke opplagt at andre, nye næringer kommer i de samme geografiske områdene hvor dagens leverandørnæringer er eller petroleumsansatte bor. Dersom man vil beholde kompetansemiljøer og lokalsamfunn, taler dette for at havvindutbyggingen bør fases inn før petroleumsinvesteringene fases ut. Da kan den trenge støtte på kort sikt.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Innvandring

Arbei­der­par­tiet må ta ansvar – også for mennesker på flukt

Arbeiderpartiet bygger på sosialdemokratiske verdier: frihet, likhet, solidaritet og ansvar. Det betyr at vi ikke kan snu ryggen til mennesker som flykter fra krig, forfølgelse og livstruende nød. I Arbeiderpartiets partiprogram står det klart at vi skal føre en rettferdig innvandringspolitikk hvor vi tar vårt ansvar for mennesker på flukt. Dette ansvaret kjenner vi sterkt i den tiden vi lever i. Det er derfor trist å lese Tonje Brennas uttalelser om innstramminger, mindre innvandring og en ryddig debatt. Debatten har vært ryddig. Og vi har vært i debatt med høyresiden. Som har et helt annet syn på innvandring enn oss som er sosialdemokrater. Vi er et venstresideparti.

Fauzia Hussain-Wiik og Reidar Staalesen
Klima

Snøen som falt i fjor

I Klassekampen 22. desember sutres det i artikkel etter artikkel over snøen som falt i fjor. Lederen: «Det varme vinterværet [gjør at …] det er bare én av 20 løyper som er åpnet i Oslo.» Verdt å vite: «Med en temperaturstigning på 2,7 grader vil det bare være 110 isbreer igjen i Europa ved slutten av århundret, 3 prosent av dagens total.» Kronikk: «Da jeg var 18 [1995] … gikk jeg mange timer på ski opp til hytta», men nå, «ikke behov for å grave seg ned til hytta, taket må ikke måkes, og skiløypene henger i en tynn tråd.» En stadig større andel av Norges befolkning synes å ikke bekymre seg for klimaendringene. Kanskje ikke så rart, de ser ikke sjarmen i å måtte spa seg gjennom 2 meter snø for å komme inn i hytta, og synes en weekend på hotell med innendørs skianlegg er å foretrekke framfor timer med tråkking i dypsnø for å komme fram. Det er virkelig andre konsekvenser av klimaendringene enn tap av snø i Nordmarka og isbreer i Europa som er mer alarmerende, og som Klassekampen burde rette oppmerksomheten mot. Kanskje aller mest skremmende er hva som vil skje når områder som i dag huser hundretalls millioner mennesker, blir ubeboelige på grunn av ekstrem temperatur og vær – hvor skal de gjøre av seg?.

Torbjørn Sund
Venstresida

Sidrumpa sosial­de­mo­krater

Sonja Jensen reagerer i Klassekampen 23. desember negativt på at lederen for Handel og kontor, Christoffer Beckman, ønsker at tenketankene Agenda og Manifest slår seg sammen. Hennes omtale av «Agenda som en sidrumpet tenketank med Ap-stempel» får meg til å minnes Einar Førde, som i en debatt hvor han ble kritisert fra venstresiden, sa: «Eg er nå berre ein sidrumpa sosialdemokrat, eg.» Men det bør tilføyes at i den videre debatten unnlot han ikke å nevne at de sosialdemokratiske partiene i Europa faktisk er de eneste som i valg har klart å erobre regjeringsmakt – og også klart å bli gjenvalgt. Derfor kan det nå, etter at venstresiden vant stortingsvalget, være grunn til å foreta en aldri så liten «vareopptelling». Var det den radikale og freshe venstresiden som sørget for flertallet – eller var det det sidrumpa Ap? Ser man på Poll of polls-snitt for januar 2025, og sammenligner med valgresultatet får man denne oversikten: SV: Fra 8,1 til 5,6, Rødt: 5,4 til 5,3, SP: 6,2 til 5,6 og MDG: 3,3 til 4,7 prosent. Alle fire partier fikk til sammen i januar 23 prosent – ved valget 21,2 prosent. Arbeiderpartiet fikk i januar 19 prosent – ved valget 28 prosent. Når MDGs framgang sannsynligvis skyldtes at de lovte å støtte Ap, så må det være tillatt å trekke den konklusjon at det ikke var «tuttifrutti»-partiene som sikret valgseieren – det var de sidrumpa sosialdemokratene i Ap og dets støttespillere.

Odd E. Rambøl