Ole Kvadsheim omtaler i Klassekampen 24. april vår rapport «Rettferdig grønn omstilling». Kvadsheim kritiserer rapporten for ikke å svare på et spørsmål vi ikke stiller.
La oss først si hva vi har skrevet om, før vi kommer til Kvadsteins poenger. Vi har sett på omstillingsutfordringer knyttet til sysselsetting og kompetanse ved et hypotetisk politisk vedtak om å:
- Stanse all ny leting etter olje og gass i 2024.
- Avvikle all petroleumsproduksjon fra 2050.
Vi problematiserer ikke oppdragsgivers motivasjon, men forstår det som et forsøk på å vurdere mulighetene for å nå klimamålene og samtidig ta hensyn til oljearbeidere. Rapporten vår ser først på hvor mange som er sysselsatt i petroleumsindustrien i dag, og vurderer hvor mange som kan bli berørt av en utfasingspolitikk som over. Med utgangspunktet i begrepet «rettferdig omstilling», diskuterer vi hvilke oljearbeidere eller lokalsamfunn som vil være spesielt sårbare i et slikt scenario.
Kvadsheim beskriver at rapporten handler om «hvilke næringer politikerne bør bygge opp for å erstatte oljen», og kritiserer den for å ikke vurdere konsekvensene av et utfasingsvedtak for inntekter til staten og for produktivitet.
Petroleumssektorens bidrag til samlet norsk verdiskaping beskrives. At et politisk utfasingsvedtak vil ha betydning for verdiskapning i Norge, er det ikke tvil om. Verdiskapingsbidraget er imidlertid et annet spørsmål som også må vurderes opp mot meget usikre anslag om prisutvikling på olje og gass, samt statens risiko fra støtteordninger. Kanskje også kostnader til å håndtere klimaendringer.
Kjernen i omstillingsutfordringen er: Fossilindustrien gir store inntekter og er samtidig viktigste kilde til klimautslipp.
Rapporten handler om sysselsettingen og kompetanse. Kvadstein gjengir rapportens sysselsettingsanslag rett. Uavhengig av klimavedtak, forventes det at petroleumsinvesteringer vil synke fra 2027, på grunn av færre drivverdige funn (og muligens lavere priser i framtiden). Sysselsetting vil gradvis reduseres – først i leverandørindustrien, så i utvinningsaktiviteten – med rundt 60.000 innen 2050. Vi anslår at med de to politikkforslagene, må om lag ytterligere 27.000 mennesker finne annet arbeid.
Fram til 2050 forventes ellers arbeidsstyrken å holde seg stabil. Mens petroleumsjobber reduseres vil det være behov for ny arbeidskraft i en rekke næringer. Fleste innen helse og omsorg. Trolig også mange innenfor IKT.
Behovene for flere sysselsatte i mange sektorer kan skape nye muligheter for dagens oljearbeidere. Men det er ikke opplagt at jobbene i helsesektoren og IKT er godt tilpasset den kompetansen de har. Det er mer sannsynlig at petroleumsarbeiderne finner det relevant og attraktivt å arbeide i nye industrinæringer som vokser som følger av det grønne skiftet.
Kvadsheim kan gi Klassekampens lesere inntrykk av at vi anbefaler generelle subsidier av grønne, uproduktive næringer. Det er ikke tilfelle. Rapportens anbefalinger tar utgangspunkt i flere premisser som Kvadsheim ikke forholder seg til: 1) Et scenario med letestans i 2024 og produksjonsstans i 2050, 2) En kontekst der myndighetene vurderer havvind som lønnsomme eller ønskelige av andre grunner for samfunnet, 3) At sosiale hensyn til individ og lokalsamfunn skal vurderes og 4) Et ønske om å sikre at relevant kompetanse i petroleumsindustrien er tilgjengelig på lang sikt.
Det første premisset handler om å nå klimamålene. 2050 er så langt framme at konsekvensene kan planlegges for, mens letestans kan på kort sikt være mer krevende for sysselsettingssjokk og risiko for å miste kompetansemiljøer, spesielt i leverandørindustrien. Og vi kan miste mulighetene for utvikling av nye, grønne industrier spesielt rundt havvind.
Det er ikke opplagt at andre, nye næringer kommer i de samme geografiske områdene hvor dagens leverandørnæringer er eller petroleumsansatte bor. Dersom man vil beholde kompetansemiljøer og lokalsamfunn, taler dette for at havvindutbyggingen bør fases inn før petroleumsinvesteringene fases ut. Da kan den trenge støtte på kort sikt.