Camilla Houeland har delt denne artikkelen med deg.

Camilla har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattGrønn omstilling

Svak lesing av rapport om rettferdig omstilling fra olje

Rolf Røtnes (Fagdirektør, Samfunnsøkonomisk analyse AS)Camilla Houeland (Forsker, Fafo)

Ole Kvadsheim omtaler i Klassekampen 24. april vår rapport «Rettferdig grønn omstilling». Kvadsheim kritiserer rapporten for ikke å svare på et spørsmål vi ikke stiller.

La oss først si hva vi har skrevet om, før vi kommer til Kvadsteins poenger. Vi har sett på omstillingsutfordringer knyttet til sysselsetting og kompetanse ved et hypotetisk politisk vedtak om å:

  • Stanse all ny leting etter olje og gass i 2024.
  • Avvikle all petroleumsproduksjon fra 2050.

Vi problematiserer ikke oppdragsgivers motivasjon, men forstår det som et forsøk på å vurdere mulighetene for å nå klimamålene og samtidig ta hensyn til oljearbeidere. Rapporten vår ser først på hvor mange som er sysselsatt i petroleumsindustrien i dag, og vurderer hvor mange som kan bli berørt av en utfasingspolitikk som over. Med utgangspunktet i begrepet «rettferdig omstilling», diskuterer vi hvilke oljearbeidere eller lokalsamfunn som vil være spesielt sårbare i et slikt scenario.

Kvadsheim beskriver at rapporten handler om «hvilke næringer politikerne bør bygge opp for å erstatte oljen», og kritiserer den for å ikke vurdere konsekvensene av et utfasingsvedtak for inntekter til staten og for produktivitet.

Petroleumssektorens bidrag til samlet norsk verdiskaping beskrives. At et politisk utfasingsvedtak vil ha betydning for verdiskapning i Norge, er det ikke tvil om. Verdiskapingsbidraget er imidlertid et annet spørsmål som også må vurderes opp mot meget usikre anslag om prisutvikling på olje og gass, samt statens risiko fra støtteordninger. Kanskje også kostnader til å håndtere klimaendringer.

«Kvadsheim kritiserer rapporten for ikke å svare på et spørsmål vi ikke stiller»

Kjernen i omstillingsutfordringen er: Fossilindustrien gir store inntekter og er samtidig viktigste kilde til klimautslipp.

Rapporten handler om sysselsettingen og kompetanse. Kvadstein gjengir rapportens sysselsettingsanslag rett. Uavhengig av klimavedtak, forventes det at petroleumsinvesteringer vil synke fra 2027, på grunn av færre drivverdige funn (og muligens lavere priser i framtiden). Sysselsetting vil gradvis reduseres – først i leverandørindustrien, så i utvinningsaktiviteten – med rundt 60.000 innen 2050. Vi anslår at med de to politikkforslagene, må om lag ytterligere 27.000 mennesker finne annet arbeid.

Fram til 2050 forventes ellers arbeidsstyrken å holde seg stabil. Mens petroleumsjobber reduseres vil det være behov for ny arbeidskraft i en rekke næringer. Fleste innen helse og omsorg. Trolig også mange innenfor IKT.

Behovene for flere sysselsatte i mange sektorer kan skape nye muligheter for dagens oljearbeidere. Men det er ikke opplagt at jobbene i helsesektoren og IKT er godt tilpasset den kompetansen de har. Det er mer sannsynlig at petroleumsarbeiderne finner det relevant og attraktivt å arbeide i nye industrinæringer som vokser som følger av det grønne skiftet.

Kvadsheim kan gi Klassekampens lesere inntrykk av at vi anbefaler generelle subsidier av grønne, uproduktive næringer. Det er ikke tilfelle. Rapportens anbefalinger tar utgangspunkt i flere premisser som Kvadsheim ikke forholder seg til: 1) Et scenario med letestans i 2024 og produksjonsstans i 2050, 2) En kontekst der myndighetene vurderer havvind som lønnsomme eller ønskelige av andre grunner for samfunnet, 3) At sosiale hensyn til individ og lokalsamfunn skal vurderes og 4) Et ønske om å sikre at relevant kompetanse i petroleumsindustrien er tilgjengelig på lang sikt.

Det første premisset handler om å nå klimamålene. 2050 er så langt framme at konsekvensene kan planlegges for, mens letestans kan på kort sikt være mer krevende for sysselsettingssjokk og risiko for å miste kompetansemiljøer, spesielt i leverandørindustrien. Og vi kan miste mulighetene for utvikling av nye, grønne industrier spesielt rundt havvind.

Det er ikke opplagt at andre, nye næringer kommer i de samme geografiske områdene hvor dagens leverandørnæringer er eller petroleumsansatte bor. Dersom man vil beholde kompetansemiljøer og lokalsamfunn, taler dette for at havvindutbyggingen bør fases inn før petroleumsinvesteringene fases ut. Da kan den trenge støtte på kort sikt.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Eu

Nei vel, NHO

I eit innlegg laurdag 22. august går NHO tilbake på utmeldinga i mai om å droppa EØS for EU-medlemskap. Idéen har fått ei viss tilslutning. No argumenterer Petter Tollefsen for EØS og er «bekymret» fordi vi ikkje er med i EU. At EØS gir «markedsadgang» til EU-landa er like usant kvar gong det blir sagt. Den norske eksporten og den endå større importen frå EU-landa blir i dag, som før, regulert etter frihandelsavtalen vår med EF frå 1973 og tilsvarande avtalar med landa som seinare er blitt med i EU. Desse avtalane gjeld med eller utan EØS.

Anders M. Andersen
Vold mot kvinner

Spørsmål til politiet

Tragedien skjer med jevne mellomrom: En kvinne går til politiet og forteller om trusler, trakassering, vold og et liv i redsel. Hun vil ha beskyttelse. Saken blir henlagt. Kvinnen blir drept. Jeg har ofte lurt på hvordan politiet ser på disse sakene. Diskuterer de etterpå hva de skulle gjort annerledes? Hva gjør de for å sikre at kvinner mottas på en bedre måte neste gang? Spiller de rollespill for å få innsikt i hvordan de oppleves av de som kommer for å få beskyttelse fra en voldelig mann? Oppdaterer de seg med kunnskap fra de som har jobba med vold mot kvinner i årevis? Har de lært at når en kvinne har bestemt seg for å gå fra mannen, er ikke det slutten på det voldelige forholdet? «Hun kan være på vei mot den farligste fasen av livet sitt», som Asta B. Håland skrev 14.

Unni Rustad
Usa

Når er det nok?

Hvor lenge skal verden finne seg i det amerikanske tyranniet? Først dreper USA tusenvis av uskyldige mennesker ved å angripe Iran og ødelegger enorme verdier, en krig som angivelig var vunnet på få dager. Etter seks måneder, for å dekke over den militære og økonomiske katastrofen, setter galningen i Det hvite hus i verk et økonomisk angrep uten sidestykke for å presse «taperne» til å innse at de har tapt. Og alle land som ikke støtter denne galskapen hundre prosent – «enten er du med oss, eller så er du mot oss» – kan vente seg «massive økonomiske konsekvenser». Hvordan takler resten av verden denne makeløse utpressingen? Nå rammes ikke Europa i nevneverdig grad, så her er det bare å folde hendene og fortsette med business as usual. I verste fall ta en tur til 1600 Pennsylvania Avenue og knele for verdensfyrsten. Det er det jo mange som har god trening i, selv om knærne kan bli litt såre. Alternativet kan være å rette ryggen, løfte hodet og gjøre det klart at USA, et land som knapt kan styre seg selv, ikke er gitt noen universell styringsrett. Canadas statsminister har vist vei og gjort det klart at det fins grenser for hva verden kan tolerere – selv fra en overbevæpnet storkjeltring og kumpanene hans. Vil noen manne seg opp og stå skulder ved skulder med Mark Carney og vise at Vesten tross alt har noen ikke-økonomiske verdier å forsvare? Jeg venter ikke noe fra fossilkameratene i Oslo, de har nok med å forberede angrep på stadig nye høyesterettsdommer.

Jan H. Landro