Hun sure 3. mai
Bagateller Det er fort gjort å glemme hvor heldig og privilegert man er. Jeg har det generelt sett veldig bra: Jeg tjener til livets opphold, jeg har en kjempekul kjæreste, god psykisk helse og jeg har en sunn og frisk (om enn litt klumpete) kropp.
Nå er det mulig at jeg tråkker på noen tær her, men problemet med å ikke ha noen helseproblemer er at bagateller relatert til kroppen min oppleves som verre enn hva de i realiteten er.
Jeg har en tendens til å gå uproporsjonalt i kjelleren når uforutsette smågreier skjer med kroppen min. Særlig under høytider og på ferie. I forkant av feiringer eller reiser har jeg visjoner om alt det gode jeg skal spise og drikke og det hyggelige jeg skal gjøre. Men selv et lite munnsår kan slå sprekker i gleden, og jeg blir så fiksert på «smerten» at alt det gode falmer og jeg surner helt.
Maten gjør plutselig vondt å spise, vinen mister sine gode aromaer på grunn av ettersmaken av Corsodyl og snusleppa svir grunnet overforbruk.
I visjonene mine glemmer jeg å ta høyde for at noen ganger gjør det littegranne vondt å leve, og folk flest lar ikke slike filleting ødelegge de gode opplevelsene. Eller går egentlig alle bare rundt og har litt vondt hele tida? Er det sånn her det føles å bli eldre? Hvor mye verre blir det når man blir eldre-eldre?
Gnagsår, støvkorn på øyet, ryggsmerter (på grunn av all latskapen forbundet med ferie) dott i øret, tannverk, småkramper i magen, soleksem.