Eivor Oftestad har delt denne artikkelen med deg.

Eivor Oftestad har delt denne artikkelen

Bli abonnent

Lysende halvmåner og spørsmål om matvaner tilslører religionens mål og makt i samfunnet.

En misjonsmark

Matglede: I «Festen etter fasten» vises Eid-feiring i mange varianter. Her fra da Cengiz Al og Bahare Viken ledet programmet i 2023. Skjermbilde: NRK

Er de som kritiserer offentlig ramadanbelysning, slik som Richard Dawkins i London, paranoide? De som er kritiske til utviklingen av islam i Europa, blir gjerne mistenkeliggjort. Fra en sekulær vestlig posisjon kan man tenke at religioner uttrykker felles gode verdier som ytres gjennom tannløse symboler som stjerner, halvmåner og julenisser – eller helst gjennom mat, slik NRK formidler på «Kvelden før kvelden» på lillejulaften og «Festen etter fasten» som ble sendt ved Eid. Der blir det vesentlige spørsmålet «Hva tror dere?», erstattet med «Hva spiser dere?»

Handler det om ribbesvor eller kylling? Her er religion kulturell (mat)arv og knapt mer enn det. Da blir ramadanlysene heller ikke annet enn symboler på glede, håp og solidaritet. Det er en ønskedrøm som har manifestert seg som skylapper i det sekulære samfunn.

Vi har for lengst konstatert religionenes tilbakekomst i Europa. Religion er et vesentlig element i pågående kriger, og den sekulære utopien trenger en realitetsorientering. Vi vet at religion former virkelighetsbildet til millioner av mennesker – på godt og vondt. «Den gjennomsyrer livet mitt, oppveksten min og min måte å være i verden på», sier Weekendavisens redaktør Martin Krasnik om jødedommen.

Selv kan jeg si det samme om den kristne troen. Katolsk kristendom gir meg en fortelling om Gud og mennesket, om min plass i verden, og om meningen med det hele. De grunnleggende fortellingene er forskjellige i ulike religioner, og de former ulike forutsetninger for å bygge samfunn og kultur. De er også i svært ulik grad åpne for fornuftens kritikk – men dette er et tema få snakker om, fordi man underlig nok ikke lenger tenker at religion har med fornuft å gjøre.

Da Richard Dawkins nylig uttalte at han ville valgt kristendom fremfor islam hver gang, var ikke utgangspunktet en vurdering av muslimer, men en forståelse av hvilken betydning religioner har i kulturen og historien.

Det er vanskelig å føre en konstruktiv debatt om dette. La oss heller ta en pragmatisk tilnærming og spørre: Hva skjer når konservativ islam, kjent for andre ting enn matkultur, blir offensiv i Norge?

Fahad Qureshi, lederen av Islamnet – som står for puritansk salafisme – var selvsagt også til stede da ramadanlysene ble tent ved Rådhuset. Moderate muslimer, samt politikere både fra høyre og venstresiden, avviser Islamnet som et konstruktivt bidrag i det norske samfunn. I 2013 støttet Qureshi dødsstraff for homofili og steining for utroskap. Men nå omfavner han, og organisasjonen han leder, i beste jesuittiske strategi, tilsynelatende menneskerettighetene. For tiden etablerer de en gigantisk moské på Haugenstua i Oslo.

Qureshi viser ramadanlysene frem på sin engelske youtubekanal hvor han tigger penger til sin misjon. «Dette er ikke Pakistan eller Saudi. Det er faktisk første gang i historien det er offisiell ramadanbelysning i Norge!», forteller han med begeistring. Dette er ikke bare lys, mener han. Det er begynnelsen på noe mer. Lysene skal skinne over hele Norge og over hele Europa. Det massive arbeidet er allerede i gang. I Norge skal det etableres en enorm moske, islamske institusjoner, og det arbeides for islamsk vekst. Betaler du penger til senteret i Groruddalen får du gull og grønne skoger i det hinsidige. I Norge er det nemlig muligheter. Visjonen er at tusener skal vende seg til islam, bli misjonærer og trekke enda flere til seg.

Dawah Norge, stiftet i 2021, er minst like pågående. Gjennom gatestands og Tiktok tiltrekker de seg rotløs ungdom og konverterer norske gutter og jenter til islam. Kanskje gjelder det særlig gutter som i et norsk miljø ville falt utenfor. Her finner de tilhørighet og styrke. Ja, religionsfrihet er et umistelig gode, men er denne utviklingen bra? Det liberale dilemma møter oss i døra.

Mange lesere vil avfeie min bekymring ved å si at dette bare ligner kristen misjon, same shit, new wrapping. Jeg mener det er en vesentlig forskjell, men holder her på den pragmatiske tilnærmingen. Det avgjørende er kanskje tross alt jordsmonnet det sås i, og åkeren som skal høstes, for å bli i misjonsspråket. Her har nemlig Islamnet forstått noe viktig om Norge – her er flertallet i befolkningen ikke-religiøse. Norge er en ren misjonsmark, og de møter knapt motstand. Sånn er det, fordi motstanden nødvendigvis ikke kan komme fra en sekulær befolkning med religionsfrihet som premiss og mangfold som viktigste verdi. Selv håper jeg de kristne misjonærene nå også kjenner sin ­besøkelsestid.

Dette får du

  • Maktkritisk journalistikk

    Få tilgang til hele avisa på papir og nett. Du kan velge å få papiravisa hver dag, lørdag eller kun nettavis.

  • Prisvinnende nettavis

    Klassekampen.no gir papirfølelsen på nett, uten distraksjoner og billige grep.

  • Magasiner

    Du får Musikkmagasinet på fredag, Bokmagasinet på lørdag, samt Le Monde diplomatique på norsk en gang i måneden.