Det gikk ikke helt som planlagt under pressevisningen på en helt ny adapsjon av Henrik Ibsens «En folkefiende»i New York nylig. Med Jeremy Strong fra «Succession» i hovedrollen som doktor Thomas Stockmann og Michael Imperioli fra «The Sopranos» i rollen som hans bror borgermesteren, var forventningene skyhøye. Forestillingen hadde allerede før premieren solgt billetter for over en million dollar.
På den intime scenen vedCircle in the Square Theatre på Broadway stod altså noen av verdens mest kjente skuespillere. Men det var ikke utelukkende dem som trakk folk.
De siste årene har Ibsens «En folkefiende» (1882) fått en renessanse på grunn av sin satiriske slagside og aktuelle tematikk: Doktor Stockmann oppdager at byens helsebringende bad – som han selv har tatt initiativ til – inneholder forurenset vann og kan være livsfarlig for lokalbefolkningen.
Men når han bringer nyheten videre, mottas den ikke som forventet. Verken av broren, som har flere maktposisjoner i den lille byen, eller andre innflytelsesrike personer. Pengeinteressene er rett og slett for sterke. Snart opplever doktor Stockmann at lokalpressen brukes som et maktmiddel og at medborgerne vender seg mot ham.
«En folkefiende» handler om makt, desinformasjon og kampen mellom vitenskapelig sannhet og økonomiske interesser. Kort sagt, ikke ulikt dagens klimakamp.
I oppsetningen på Circle in the Square Theatre på Broadway hadde regissør Sam Gold bestemt seg for å prøve noe nytt. Da publikum kom tilbake til plassene sine etter pausen, lot Gold lyset i salen forbli på. Han inviterte publikum, som satt rundt scenen, til å bli aktive deltakere i illusjonen.
I fjerde akt finner det sted et folkemøte hvor Dr. Stockmann prøver å forklare sine medborgere hvor prekær situasjonen med forurensing snart kan komme til å bli. Skuespillerne forholder seg til publikum som om de nettopp var deltakere på et opphetet folkemøte. Noen av dem føres til og med opp på scenen for å fylle ut handlingen.
Og det er da det skjer: En ung mann – som har på seg en T-skjorte med logoen til aktivistgruppa Extinction Rebellion – beveger seg raskt ned midtgangen mens han sier høyt: «Jeg protesterer mot at forskere blir stilnet!» Og fortsetter, henvendt til publikum: «Jeg er veldig, veldig lei meg for å avbryte kvelden og denne fantastiske forestillingen, men havene forsures! De stiger og vil sluke denne byen og dette teateret fullstendig!»
Sammen med en av de andre skuespillerne trer Imperioli snart ned av scenen og forsøker å ta til motmæle – fortsatt i karakter som byfogd og politimester Peter Stockmann. Til sist forsøker de to å skyve aktivisten ut av teateret. «Broadway vil ikke overleve på en død planet!» rekker aktivisten å rope før han brått er ute av salen.
Extinction Rebellion kunne ikke valgt en bedre timing. Det var fullstendig umulig for publikum å vite om det som utspilte seg var en del av forestillingen eller ikke. Men snart viste det seg å være flere aktivister – en kvinne reiste seg og begynte å rope, en mann gjorde det samme midt i salen.
Stemningen i teateret ble stadig mer intens og skuespillerne begynte å slite for å opprettholde illusjonen: «Reis tilbake til teaterskolen!» ropte Imperioli til sist, fortsatt som byfogd, men svettere nå. «Skriv deres eget stykke!» ropte den mindre kjente skuespilleren David Patrick Kelly.
Snart begynte også publikum å rope og applaudere for å støtte skuespillerne. Og det var på mange måter først da de virkelig ble forvandlet til Ibsens agiterte folkeforsamling. Politiet ankom og aktivistene ble bryskt forvist fra teateret mens slagordet «Ingen teater på en død planet!» gjallet i veggene. Publikum svarte med sinte tilrop.
«For å være ærlig, visste jeg ikke hva jeg skulle tro. Men det var, om ikke annet, et fabelaktig teaterøyeblikk», skrev teateranmelder Adam Fieldman noen dager senere i en egen artikkel om hendelsen i kulturmagasinet TimeOut. Der beskrev han også hvordan publikum raskt gikk fra å være helt vanlige tilskuere til å likne en oppildnet mobb. Aggresjonen mot aktivistene hadde vært til å ta og føle på.
Sinnet var forståelig. Publikum hadde betalt dyre penger for billettene. Når to av verdens mest kjente skuespillere avbrytes midt under en pressevisning fordi «det ikke vil finnes noe Broadway på en død planet», er det innlysende at det av mange vil oppleves som både banalt og fullstendig respektløst. Men finnes det en annen side i dette?
De fleste klima- og miljøforskere vil i 2024 beskrive situasjonen vi står i nå, som helt prekær. Mennesker som tilslutter seg Extinction Rebellion (XR) og andre aktivistiske miljøorganisasjoner har ofte prøvd, lenge, å få frem sitt budskap gjennom andre og mer aksepterte kanaler, før de til sist blir medlem av XR og tyr til disrupsjon. Og man kan jo spørre seg hva som er mest irrasjonelt i dag: sivil ulydighet eller opprettholdelse av status quo.
Når det vekker større kollektivt raseri at aktivister limer seg fast til rammen på Edvard Munchs «Skrik» enn det gjør at Klima- og miljødepartementet tillater sprengstoffabrikken Chemring Nobel å dumpe 200 tonn nitrogen i den allerede døende Oslofjorden, avsløres noe vesentlig om hvor tett menneskets moderne verdihierarkier er knyttet til kapitalismen.
Vi plasserer vår egen kultur, det menneskeskapte, over naturen, som jo i realiteten både er vårt forråd og vårt premiss for å eksistere på samme tid.
Kulturteoretikeren Mark Fisher advarer i boken «Capitalist Realism»(2009) om at underholdningsindustrien – altså for eksempel filmer, tv-serier og kommersielt teater – sjeldent utfordrer denne dualiteten. I stedet konstitueres kapitalismens logikk gjennom ulike former for virkelighetsflukt på den ene siden, og et mangfold av dystopier (slik som for eksempel TV-seriene «Silo» og «The Last of Us»), på den andre.
Ifølge Fisher vil ingen av delene få oss til å forestille oss at en annen verden, et annet system, faktisk er mulig. Det må andre fortellinger til, mener Fisher, for å skape reell omveltning. Men fordi kapitalismen virker så formende på våre verdier, vår tenkning og vår forestillingsevne, vil den opprettholde seg selv gjennom våre kulturelle fortellinger.
Vår moderne kultur er slik sett et intrikat nett vi har vevd oss selv inn i: Vi kan uttrykke vår motstand, fortvilelse og tristhet over klimaforandringene innenfor gitte normer og regler, men dersom vi bryter med disse og virkelig krever et annet samfunn, blir vi selv til ‘folkefienden’.
Det var antakelig nettopp dette paradokset klimaaktivistene ønsket å sette søkelyset på den kvelden i Circle in the Square Theatre. Ibsens stykke ligger nemlig helt tett opp mot sakens kjerne.
Skuespiller Michael Imperioli kommenterte hendelsen i en Instagram-post samme kveld som pressevisningen, og forklarte at det var karakteren hans, ordføreren, som hadde ønsket å få aktivistene ut av lokalet, ikke privatpersonen Michael. «For en vill kveld. Ingen vonde følelser overfor Extinction Rebellion», skrev han, og avsluttet med much love.
Det er en rar tid vi lever i. For det kommer en dag der the show just can’t go on any longer. Mon vi ikke er der, nå?