DebattSkolen

Vold og skole­vegring – en løsning

I Klassekampen den 11. april forklarer overlege Henriette Kirkaune Sandven hvordan stadig flere barn og unge oppsøker helsevesenet fordi de ikke mestrer skolehverdagen. Hun beskriver en skolehverdag med mye stress, press, teori og vurdering, og lite tid til lek, praktisk mestring og sosial interaksjon. I helsevesenet er det ikke kapasitet til mer enn en enkelt time i ny og ne, mens skolen burde kunne hjelpe barna 30 timer i uka. Jeg er enig!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Statsbudsjettet

Refs som fortjent!

Men Stoltenberg, da! Skal vi le eller gråte over denne troen på prosenter? Hvem – uansett vil jeg påstå – som har en inntekt på inntil 350.000 kr i året, merker en skattelettelse på 400 kroner? Det er litt over en krone per dag … Og hvem som tjener over én million merker en skattelette på 2000 kroner? Snu det heller opp ned og gi en real lettelse til de som tjener minst, og dropp de som tjener mest – de har nok. Lytt til Roger Bjørnstad.

Adhd

ADHD og tallbruk

Psykolog Kristian Oltedal kritiserer den 3. oktober Klassekampens bruk av tall om ADHD-medisinering. Han antyder at tallbruken gir et skjevt bilde av utviklingen, som igjen bidrar til at debatten om ADHD blir preget av moralisme og mistenkeliggjøring. Tallene Klassekampen brukte, er hentet fra Apotekforeningen. I deres framstilling av legemiddelbruk i Norge, ser man tydelig at lisdeksamfetamin, virkestoffet i ADHD-medisinen Aduvanz, er det tredje mest omsatte i blåreseptordningen. Da har vi ikke engang nevnt at dette virkestoffet også har den nest største omsetningsøkningen (23 prosent). Apotekforeningen understreker at dette skyldes økt bruk. Forskjellen oppstår idet Oltedal bruker antall personer som henter ut legemidler, mens Klassekampen har brukt salgstall målt i antall døgndoser.

7. oktober

Svar til On Elpeleg

I innlegget «Et spørsmål til venstresiden» i Klassekampen den 7. oktober kritiserer On Elpeleg venstresidens holdninger til angrepet på Israel samme dag for tre år siden. Problemet er at den versjonen av venstresiden han kritiserer, ikke finnes. Først peker Elpeleg på at de som ble hardest rammet av angrepet ikke var hardbarka sionister, men sosialistiske kibbutzer, liberale ungdommer, og israelere som jobbet for fred. «Dersom vi reduserer 7. oktober til et ‘angrep mot okkupasjonen’, gjør vi ofrene til representanter for en politikk mange av dem selv hadde brukt store deler av livet på å motarbeide», skriver han. Det er ikke konsensus på venstresida om at 7. oktober var et angrep mot okkupasjonen.