I Oslo er det tradisjon for at enkelte statuer og gravplasser bekranses tidlig om morgenen 17. mai. I forbindelse med bekransningene inviteres ulike mennesker til å bruke tre minutter på å si noen ord. Ordene velger de selv, og slik må det være.
Hvert parti i Oslo bystyre har ett medlem i 17. mai-komiteen, og partiets representant får ansvaret for å finne en person som kan holde en kort tale ved en av bekransningene.
Årets bekransninger har utrolig nok skapt stort engasjement og omfattende debatt – allerede en måned før selve arrangementet. Noen av de inviterte talerne har vært blant de aller ivrigste i å lage liv og røre. Subjekt-redaktør Danby Choi annonserte selv på sosiale medier at han hadde blitt invitert av Høyre til å holde «hovedtale på 17. mai» i Oslo. Utspillet ble raskt møtt med kritikk i form av en underskriftskampanje. Dermed var den offentlige scenen satt.
Nestemann ut var Christian Mikkel Dubloug, tidligere Resett-investor. Han lanserte Frps taleforespørsel, sammen med sin egen undring: «Så får vi se hva raddisene gjør når de finner ut av at jeg har blitt spurt om å holde talen.»
Jeg er rimelig sikker på at mange vil plassere meg i kategorien «raddis», og min reaksjon er følgende: Ingenting. Jeg foretar meg absolutt ingenting annet enn å registrere at ytringsfriheten har svært gode kår i Norge. Og det er bra!
Det er ikke til å komme utenom at selve scenenekten, eller kanselleringen, faktisk kan være den største og viktigste plattformen i visse tilfeller.
Dette er heller ikke nytt, i og for seg. Spesielt ikke hvis vi ser på 17. mai-feiringen i et noe lengre historisk perspektiv. Årets feiring vil være et lite jubileum: Det er 200 år siden det for første gang offentlig ble tatt til orde for 17. mai som nasjonal festdag – og diskusjonene raste.
Matthias C. Petersen, daværende redaktør i Adresseavisen, mente at tiårsdagen for Grunnloven rett og slett burde brukes til en festmarkering. Det ble ikke godt tatt imot, for å si det mildt: Kort tid etter ble det ble reist tiltale mot avisen Petersen var redaktør for.
17. mai hadde ikke særlig stor oppslutning det året, men det skulle snart endre seg – det som fulgte viser kanskje litt av scenektens dynamikk, både før og nå.
7. mai 1828 ble detsendt ut en Kongelig Kundgjørelse gitt av Karl Johan «under vaar hand og rikets segl.» Kongen kunngjorde at 17. mai ikke skulle feires. Hans majestet så med bekymring på det han omtalte som at enkelte streber med å villede folket om at 17. mai bør være en festdag. I kunngjørelsen advares det sterkt mot sammenkomster av det slag som har vært, og det befales at dagen foregår i ro og stillhet, gjerne med litt takknemlighet og refleksjon rundt landets framskritt. Reaksjonene mot «uorden og forstyrrelser på dagen» ville være sterke, varslet kongen.
Med en så tung reaksjon fra myndighetene og befaling om reaksjoner fra offentlige myndighetsutøvere var rekylen på vei allerede da morgenavisa ble trykket 7. mai. Oppslutningen om Grunnlovsdagen 17. mai økte blant folk flest, som nå hadde fått mer kunnskap om saken enn de noen gang hadde hatt siden 1814.
Kong Karl Johan var dermed den første i Norges 17. mai-historie som skapte den scenen han selv ønsket å forby. La oss holde tunga rett i munnen og feire det som feires skal i årets tog.