Å ville kjempe for sin egen ære er menneskelig, en strategi for overlevelse. Men for hvert minutt Ingvild Kjerkol blir sittende som statsråd, synker hele utdanningssystemet vårt enda et par centimeter ned i gjørma. Vi kan ikke ha det slik.
Jukset med statsrådens mastergrad i «kunnskapsledelse» er for lengst avslørt. Alle har sett de over 120 tilfellene av såkalt tekstlikhet, og ingen trenger å være profesjonell skribent eller en gang universitetsadministrator for å se hva dette er: klipp-og-lim og plagiat. Mest sjokkerende er kanskje at avsnittene som er plagiert, består av rein svada og tåkeprat.
Men prosessen ruller videre. Nå har Kjerkol engasjert ny advokat for å kjempe mot universitetet som en gang godkjente masteroppgaven hennes, en kamp som må ende med at de eller hun – eller begge – går ned i dragsuget. Stortinget kunne avsluttet dette for lenge siden, ettersom regjeringssjefen tydeligvis ikke kan. Alt dette på grunn av en attest på at hun på et gitt tidspunkt skal ha behersket et tullefag.
Dette er hva akademisk integritet og vitenskapens opphøyde stilling i samfunnet er redusert til, og det skjer ikke bare i Norge. Kongresshøringene mot presidentene ved tre eliteuniversiteter i USA i desember var et politisk sirkus, men de avslørte også en akademisk toppledelse som mangler både taleevne og prinsipper. De som skal utdanne de beste blant oss, tilhører selv en vesentlig lavere kategori etisk og intellektuelt.
For øvrig, eller kanskje nettopp derfor, går produksjonen av nye eliteakademikere så det griner. Antall doktorgrader som tildeles i Norge har de siste årene ligget rundt 1600. Halvannet tusen mennesker gjør seg fortjent til vår høysthengende akademiske ærestittel – hele Grieghallen full av genier, hvert år! En doktorgrad (eller ph.d., som det heter nå) koster fellesskapet to til tre millioner kroner.
På hjemmesidene til Nord universitet, som de færreste hadde hørt om før Kjerkol- skandalen, blir man hilst av et triumferende banner der det står «20 år – 200 doktorgrader». Som for å markere en idrettsbegivenhet, et dryss av OL-medaljer i kunnskapsproduksjon.
Så hva slags rakettforskning kan det være snakk om? Av ferske doktordisputaser fant vi for eksempel «Instagram Feminism. Affect, Agency and the Uses of Platform Technology». Blant påfallende mange sportsrelaterte doktoravhandlinger merket vi oss «Virtual(ly) Women Athletes: A Study of Gendered Power Relations and Inequality in Sports-Themed Esports». En fyr har altså forsket for 2–3 millioner på at folk som sitter bak skjermen og spiller dataspill, kan tøyse med kjønn, plage og muligens sextrakassere andre. Dette skal vi leve av etter oljen.
Noen mener at vi heller burde rydde opp. For en måned siden skrev professor Bernt Hagtvet kronikken «Et varsko og åtte gode råd» her i avisa, hvor han ytrer bekymring for et «massivt kvalitetsfall» i høyere utdanning. Allmenndannelsen er skutt i filler; han får studenter som ikke vet hva LO er. «Er det for mange som studerer?» spør Hagtvet. Han ivrer for rehabilitering av ex.phil. (til et fullt semester) og gjeninnføring av muntlig eksamen. Hagtvet fikk flere svar, hvor noen påpekte at han er gammel og opphengt i «fortidas tanker».
Men er «tidas tanker» så mye å skryte av, da? En annen sporadisk bidragsyter til Klassekampen, historiker m/ yrkesforbud Nils Rune Langeland, lot seg intervjue denne uka i forbindelse med sin nye bok:
«Store deler av norsk akademia i dag er ufritt, prega av sekteriske og ideologiske portvaktarar, særlig innanfor humaniora og samfunnsvitenskapane. Mange drøymer om å komme seg vekk frå akademia.»
Det lange perspektivet på problematikken strekker seg over 100 år og forteller om dype samfunnsendringer. Nylig publiserte Walter Russell Mead et langt essay med tittelen «Twilight of the Wonks», publisert i Tablet Mag. Mead har undervist i utenrikspolitikk ved Yale og Bard og er forfatter, tidsskriftredaktør og spaltist i Wall Street Journal.
Begrepet «wonk» er college-slang for en pugghest eller akademisk streber. En wonk er ifølge Mead en gjennomsnittlig begavet student som er utstyrt med rikelig av det tyskerne kaller Sitzfleisch, evnen til å sitte rolig og ta til seg store mengder teoretisk informasjon om regler og systemer. Slik kan de gli friksjonsløst inn i et arbeidsliv der hverdagen nettopp går ut på å fortolke regler og systemer, for det meste som mellomledere. (De som skal bli toppledere, studerer «kunnskapsledelse» og slikt.)
Dette kalles meritokrati, og erstattet et eldre system der familiebakgrunn og sosial status, eller for den saks skyld utseendet, avgjorde din fremtidige rolle i samfunnet. Det ble dannet en stor, ny samfunnsklasse med spesielle privilegier – høy lønn og sikre stillinger – basert på akademiske resultater. Vi opplever meritokratiet som rettferdig. Men hva slags utvikling fremmer det?
Ta en sykehuslege i 2024. Vedkommende har en utdannelse og teoretisk innsikt som en kollega for 100 år siden knapt kunne drømme om, langt mindre klare å avlegge eksamen i. Men sykehuslegen har mye mindre autonomi. Hen har liten eller ingen kontakt med pasienter, fordi administrasjon, økonomistyring og en rekke innfløkte protokoller krever all tid. Yrket er blitt byråkratisert.
Den ustoppelige Danby Choi hadde antakelig et poeng da han i påsken angrep sjefredaktørene i de største mediehusene for å ha blitt usynlige. Subjekt-redaktøren opplevde dem som en slags administrerende direktører snarere enn sentrale meningsbærere. Yrket er blitt byråkratisert. Og slik er det på felt etter felt bortover.
Walter Russell Mead mener at denne tida raskt går mot slutten, og at det skyldes informasjonsrevolusjonen. Som eksempel bruker han Londons drosjesjåfører. Ettersom London har det mest innfløkte veinettet av alle verdens metropoler – en labyrint av enveiskjøringer og smug, opptil 400 år eldre enn biltrafikken – måtte de som ville kjøre taxi i byen, tilegne seg et enormt kunnskapsfelt, noe de kalte the Knowledge. Det tok flere år. Da GPS ble alminnelig, forsvant poenget med denne kunnskapen, sammen med privilegiene til de som lærte den bort.
GPS er på ingen måte endestasjonen for menneskelig oppfinnsomhet. Det fins nå KI-systemer som kan diagnostisere autisme hos barn ved retinaskanning med nærmere 100 prosent nøyaktighet. Det fins programvare som analyserer MRI-data med større treffsikkerhet enn medisinske eksperter. For hver dag flyttes makt fra den overgjødde wonk-klassen til de mindre skoleflinke, de med mindre Sitzfleisch og forhåpentlig andre kvaliteter.
Imens, på universitetene, jukser man for å oppnå ufortjente privilegier: «Alle som skriver master, henter litt her og der, limer inn i et dokument for å skrive det til sitt eget.» Kilde er ingen ringere autoritet enn tidligere statsråd for forskning og høyere utdanning Sandra Borch.