For noen uker siden gikk jeg over Youngstorget i Oslo og bemerket hvor ørkenaktig plassen er i fraværet av aktivisme. Som om den, midt på dagen en tirsdag blant veiarbeid og stillaser, ropte etter å bli brukt til noe større enn seg selv.
Hindrer frykten for hevede øyenbryn oss i å flytte engasjementet fra sosiale medier og ut i gatene?
Passiv aktivisme
