Et av min mors flaueste minner fra min tidlige barndom omhandler et møte med Dan Børge Akerø. Som barn var jeg en stor fan av programlederen.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Takke seg til
Folk sier enten for lite eller for mye takk. Det finnes ingen mellomting. Når jeg holder døra oppe for andre stressa foreldre i barnehagen, for eksempel, får jeg en takk tilbake kanskje bare 40 prosent av gangene. Det finnes ingen unnskyldning for slik unnlatenskap. Jeg forventer en anerkjennelse av min nestekjærlighet også hvis du bærer en sparkende, grinende drittunge i armene. Det handler om å være et godt eksempel. Ikke rart folk får slike avskyelige avkom når de sjøl heller ikke bryr seg om folk rundt dem. Andre åpenbare situasjoner der folk bør ta seg sjøl i takkeskinnet, er i kassa på butikken og andre anledninger der man kan vise at man både ser og verdsetter andre menneskers eksistens og innsats i infrastruktur og samfunn. Men på den andre sida er det dem som sier takk hele tida for alt og ingenting. De er virkelig ikke noe bedre.
AmøbePukkeldrøm
Midt i skinnet fra de speilende bølgene glir den gyngende båten, svaneaktig på forsiktig glitrende bølger av glede. Også sjelen glir som en båt. («Auf dem Wasser zu singen», Friedrich Leopold Graf zu Stolberg) I natt drømte jeg at pukkellaksen var tilbake, og at det var oddetallsår. Oddetall betyr at invasjonen blir betydelig. Pukkellaksen har navnet etter pukkelen som guttelaksen gror i gytetida. Pukkelen eser ut, og underkjeven blir lengre. Pukkelen er en massiv ulempe for laksen. Ikke bare gjør den det vanskeligere å svømme, veksten tar mye energi, noe tærer på kroppen. I gytetida bruker fisken alle kreftene den har. Så bokstavelig er kraftanstrengelsen det at musklene går i oppløsning og råtner i elva.
TustenMer skrik og støy
Jeg bestemte meg for å prøve noe nytt: løpe utendørs. Nå som det er sommer og endelig litt fint vært, må man jo gripe sjansen. Vanligvis foretrekker jeg å trene innendørs, på et senter, uansett hva slags vær. Jeg er avhengig av å ikke måtte tenke på hvilken retning jeg skal løpe i, om jeg kan snuble i noen steiner, at jeg ikke løper inn i folk, men heller kan se på skjermen på tredemølla hvor mange kilometer i timen jeg løper. Men da jeg prøvde meg på en joggetur ved morgentimene forrige uke, oppdaget jeg at det ikke var det eneste jeg hadde blitt avhengig av. Det er så klart fint natur og frisk luft og sånn, men det holder ikke. Jeg må ikke bare ha musikk, som må være såpass høy at det overdøver pusten (jeg blir sliten av å høre både meg selv og andre puste og peste opp oppoverbakker – da vil jeg ha musikk, lys og skjerm som tar konsentrasjonen bort) – men jeg trenger også at noen skriker til meg at jeg må pushe mer. «Kom igjen! Ikke gi deg nå! 2 minutter igjen, så får du pause!» Jeg tenker jo aldri sånne tanker i mitt negative sinn, selv ikke når jeg trener. Jeg trenger derfor at noen distraherer meg, skriker og skyver bort mine egne tanker – for det er da jeg klarer det.
Masekoppen