Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Småbarnsliv

Hvordan gikk det med familiene som hadde au pair?

Debatten om hvordan Norge kan legge til rette for at flere ønsker å få barn, dukker opp med jevne mellomrom. Det fikk meg til å tenke på familiene som tidligere benyttet au pair-ordningen. Jeg tenker særlig på familier med flere barn, der begge foreldrene har krevende jobber og hvor hverdagslogistikken kan være en stor utfordring. Da au pair-ordningen ble avskaffet, hvordan løste disse familiene situasjonen? Har de redusert arbeidstiden? Har én av foreldrene gått ned i stilling? Eller har de funnet andre løsninger ved å kjøpe hjelp til husarbeid og barnepass? Hvis samfunnet ønsker at flere skal få barn, må vi også tørre å diskutere hvordan småbarnsfamilier kan få den støtten de trenger. For noen vil løsningen være å arbeide mindre. For andre kan det være behov for tilgjengelige og seriøse ordninger for praktisk hjelp i hjemmet. Begge deler har en kostnad – enten for den enkelte familie eller for samfunnet. Kanskje er tiden inne for en ny debatt om hvordan vi kan gjøre hverdagen lettere for barnefamilier!.

Pomorfestivalen

En suksess!

Forrige uke ble Pomorfestivalen arrangert. Dessverre handlet Klassekampens dekning mer om ordføreren og hans kritikk av festivalens navn, enn at festivalen, i all beskjedenhet – ble en heidundrende suksess! For det første må vi si at navnet pomorhandel og marked brukes ikke av oss som arrangør, men av andre, også mediene. Som arrangør har vi i samarbeid med kommunen utviklet havnetorget til en sosial møteplass med musikk, mat og aktiviteter, men pomorfestivalen omfatter hele byen, og i år tok næringsforeningen tak og arrangerte aktiviteter også i Strandgata. Det viser at pomorfestivalens innhold er mangfoldig. At en ordførerhilsen skal være tema for pomorfestivalens innhold og kontekst, blir bare trist. Festivalstyret gjorde en vurdering om at hilsenen fra ordføreren, ikke burde trykkes slik den står i en lokal festivalavis/annonseavis av følgende grunner: Et av avsnittene brøt med sjangeren, da det nevnes utenrikspolitikk og brutal, folkerettsstridig krig mot Ukraina. Dette er en politisk markering som vi ikke anså som en naturlig plass i en lokal festivalavis. Forslag om festivalens framtid, nye retninger og nytt navn. Dette er en aktiv intervensjon i festivalens identitet og strategi, ikke en hilsen, og fremstod mer som et innspill til en pågående debatt om festivalens retning. Som arrangør mente vi at innholdet i ordførerhilsenen gikk langt utover tema, som er en årlig festival og jubileum, og den gjenåpnet en lokal navnedebatt som alt var avsluttet etter en undersøkelse i byens befolkning. Hvis ordføreren som lokalpolitiker fortsatt ønsker en endring av navn og innhold, bør han ta det opp i egne rekker, med politikere og administrasjon i kommunen.

Energi

Gratis strøm fra Arbeider­partiet?

«Politikkens oppgave bør ikke være å administrere knapphet. Den må være å skape nok kapasitet.» Så gjentas nesten samme formulering på slutten av innlegget: «Skal vi lykke også i fremtiden, må vi sørge for at kraftpolitikken igjen handler om å skape overskudd – ikke om fordele mangel.» I Klassekampen fredag 31. juli kan vi lese disse to nesten like formuleringene i innlegget «Norge bygger for lite kraft». Siden det skrives to ganger, er dette tydeligvis et svær viktig budskap. Det er ikke hvem som helst som skriver dette, men Arbeiderpartiets fremste energipolitiske talsperson (utenom energiminister Terje Aasland), leder av energi- og miljøkomiteen i Stortinget, Mani Hussaini. Hvis dette er tenkemåten til Ap for elektrisitetsproduksjon og -distribusjon i Norge bør mange alarmklokker ringe. Skal strøm plutselig ikke lenger være en vare i et marked? Skal strøm bli gratis? Neppe. Ingen tror heller at Ap vil foreslå å oppheve verken energiloven eller avtalene med EU, som Acer.