Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bitcoin

Lyssky virksomhet

Takk til Svein Ølnes’ oppklarende bemerkninger i Klassekampen 7. august rundt bruk av bitcoin i kriminell virksomhet. Jeg tittet nærmere på den rapporten han siterte fra. Her finner man undertitler som «Stolen funds and scams still prolific», opplysninger som at 2024 var er rekordår for tilfang av «illicit» aktører og at i fjor ble 3,4 milliarder dollar kryptopenger stjålet. Alt sammen ytterst spennende lesning. De tall Ølnes siterer for lyssky transaksjoner, er de sakene som Chainalysis har klart å bekrefte som lyssky. Hvilken andel disse utgjør av den totale mengden lyssky virksomhet i systemet, blir gjetning. Et dagsaktuelt eksempel er datalekkasjen som rammet Lillestrøm for noen dager siden.

Rasisme

Refuser rasisme!

I forlagsverden er vi glade i å holde festtaler om mangfold og ytringsfrihet. Kanskje burde vi snakke litt mer om den andre oppgaven vi har også: Å refusere. Vi brenner for ytringsfriheten, for det ville koret av stemmer som skaper den mangfoldige litteraturen og det rike samfunnet vi ønsker oss. Men å refusere manus er en like viktig del av vårt ansvar som forlag som det å formidle. Hvert år mottar norske forlag tusenvis av manus. Noen blir bøker. Mange blir det ikke. Det er en del av kvalitetsarbeidet vårt. For noen dager siden skrev jeg til en av våre viktigste forfatterstemmer, Sumaya Jirde Ali.

Mediekritikk

Takk for lisse­pasningen, Kristensen

Journalisten skrev et innlegg om at det ikke er behov for faktasjekk, men kan det virkelig stemme at innlegget er basert på en stor faktafeil? Kari Kristensen har et godt poeng når hun skriver at journalistikken til Faktisk.no ligner på fotballens VAR. Den følelsen har av og til krøpet over meg også, når vi har analysert detaljer i bilder og videoer etter bevis på hvem som sto bak bomben som traff barneskolen i Iran, for eksempel. Der stopper nok også enigheten. Kristensen kaller Faktisk.no for et sannhetsministerium. George Orwells sannhetsministerie manipulerte befolkningen ved å spre propaganda, presentere løgner som fakta og skjule kildene sine. Altså det motsatte av vårt formål. Redaksjonen ble startet fordi de norske mediehusene hadde et behov for å møte falske påstander med noe. I dag er vårt fokus mindre på løsrevne politiske ytringer, og mer på å avdekke falskt innhold som spres på sosiale medier.