Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

Iranerne roper etter system­skifte – ikke billigere mat

Det som nå utspiller seg i Irans gater, handler verken om levekostnader, inflasjon eller økonomisk misnøye. Det er en åpen erklæring om at det iranske samfunnet har forlatt Den islamske republikken. Å redusere disse protestene til «økonomiske krav» er ikke en analytisk feilvurdering. Det er et bevisst narrativ fra regimet, i direkte motstrid med virkeligheten i Irans gater. Fra de første timene etter at protestene startet i Teherans basar, var budskapet klart, direkte og politisk: mot hele systemet. På få timer spredte protestene seg til universiteter, bydeler og byer over hele landet, fra Teheran til Kermanshah, fra Mashhad til Shiraz, og til og med til Qom, regimets religiøse høyborg. Dette var ikke tilfeldig.

Kultur

Ånds­eli­tens bekym­ringer

Klassekampen brakte på årets siste dag en reportasje i bekymringens tegn, med utgangspunkter i de usedvanlig mange kjente kulturpersoners bortgang i 2026: Hvordan skal det nå gå med vårt kulturliv? Og avisen nøyer seg ikke med, via litteraturprofessorer og andre med oversikt, å fremheve det fantastiske ved de avdødes innsats. Nei, Klassekampen lanserer sannelig også kandidater til overtagelse av rollene som kulturens søyler! Takk som byr. Undertegnede er neppe helt å alene om å smile lett til åndselitens bekymringer. Personlig har jeg ikke så mye greie på nevnte avdøde. Har dog lest litt hos et par av forfatterne. Kjedelige greier, spør du meg.

Innvandringspolitikk

Streng, men so­sial­de­mo­kratisk

I et debattinnlegg i Klassekampen 30. desember 2025 kritiserer Fauzia Hussain-Wiik og Reidar Staalesen fra Bergen Arbeiderpartiets Tonje Brenna for hennes forslag om innstramning av partiets innvandringspolitikk. Vi mener det er en alvorlig og feilaktig påstand å hevde at en mer restriktiv innvandringspolitikk er det samme som manglende solidaritet. Brochmannutvalget har gjennom grundige analyser avdekket mulige negative konsekvenser ved storstilt innvandring, inkludert økt økonomisk belastning og svekket sosial tillit. For å bevare en rettferdig velferdsstat trenger vi en bærekraftig innvandringspolitikk. Det danske eksempelet under Mette Frederiksen viser at sosialdemokratiske verdier kan forenes med nødvendig kontroll over innvandringsstrømmene. Hun har innsett at samfunnets bæreevne ikke er ubegrenset, og at kontroll er avgjørende for å bevare vårt høytillitssamfunn. Når vi snakker om internasjonal solidaritet, snakker vi ikke om å åpne våre grenser uten kontroll.