Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Eurovision

Svar til Flo og Reinertsen

Mitt kortfattede innlegg om Norges deltakelse i European Song Contest har (ikke uventet) medført til dels sterke reaksjoner. Tore Flo viser kanskje til en annen undersøkelse enn den Klassekampen omtaler, og som jeg baserte min kommentar på: 52 prosent av de spurte mener Norge bør boikotte Eurovisjonen hvis Israel deltar. Da er det 48 prosent som ikke mener dette, en del mener det motsatte, andre vil ikke mene noe om det. Jeg synes det er helt grei brøkregning når Klassekampen konkluderer med én av to. Lars Reinertsen (31. desember) godter seg over dårlig brøkregning. Han om det. Jeg har faktisk aldri hevdet at halvparten av de spurte mener Norge bør delta. Norge fører ingen kulturell boikott av Israel.

Velferd

Inn­vand­ring, verdi­ska­ping og globalt ansvar

Debatten om innvandring og velferdsstatens bærekraft er legitim og nødvendig. Når Trygve Slagsvold Vedum hevder at innvandring truer velferdsstaten, peker han på utfordringer av offentlige utgifter knyttet til integrering og sysselsetting. Debatten blir imidlertid for snever dersom den utelukkende handler om kostnader, og ikke om både verdiskaping og de globale strukturene som skaper migrasjon i utgangspunktet. Omfattende forskning viser at innvandrere kan bidra til økonomisk verdiskaping og innovasjon når de inkluderes i arbeidslivet. Innvandring har vært en viktig kilde til arbeidskraft i både industri, helse, service og kunnskapsintensive næringer. I mange land står innvandrere for en betydelig andel av nyetableringer og teknologisk innovasjon. Mangfold i arbeidsstyrken gir flere perspektiver, bedre problemløsning og større dynamikk i økonomien.

Asyl

Om et barn forsvinner og ingen leter, har det da forsvunnet?

De siste årene har mer enn 500 barn forsvunnet fra norske asylmottak, politiet etterforsker sjeldent. Mange av barna er under 15 år, flere blir hentet på mottaket av fremmede personer uten krav om legitimasjon, noen forsvinner uten forklaring. Likevel henlegger politiet sakene uten å lete. Dette viser en studie som nylig ble lagt frem ved Politihøgskolen. Studien stiller det ubehagelige spørsmålet «Hva slags rettsstat blir vi, når barn kan forsvinne – og ingen faktisk leter?» Flere av barna finnes ikke i politiets systemer. I mange tilfeller har ikke politiet møtt opp på forsvinningsstedet når barn har blitt meldt savnet. Det finnes også eksempel på at varsler om menneskehandel og prostitusjon ikke følges opp. Funnene kan beskrives som sjokkerende.