Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Venstre

Venstre må finne tilbake til sine røtter!

Venstres dårlige valgresultat ved stortingsvalget må føre til en grundig intern evaluering. For min del er jeg ikke i tvil om at en hovedgrunn til det nedslående utfallet, skyldes Venstres gjentatte forsikringer om at en stemme til Venstre ville betyr en stemme til en ny borgerlig regjering. Men hvilken «borgerlig» regjering? Slik meningsmålingene lenge hadde vist, ville en borgerlig regjering måtte bli dominert av Fremskrittspartiet og også inkludere et KrF, som har utviklet seg til et erkekonservativt religiøst parti. Partiet som tidligere bygget på allmenn nestekjærlighet og romslighet, har blitt et parti preget av intoleranse overfor Pride-bevegelsen, særlig transpersoner, og uvilje til å fordømme Israels forbrytelser i Palestina. Fremskrittspartiet står for en klimapolitikk og en innvandringspolitikk som befinner seg i et dramatisk motsetningsforhold til Venstres politikk. Likevel drev Venstre en valgkamp som for de fleste måtte oppfattes som at det viktigste var å erstatte Jonas Gahr Støres regjering med en regjering som nettopp inkluderte Frp og KrF. Riktignok gjorde Venstres partileder et poeng av at Venstre aldri ville støtte Sylvi Listhaug fra Frp som statsminister, bare Erna Solberg.

Israel og palestina

Sabra og Shatila

Den 16. september markerer årsdagen for den tre dager lange massakren i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i Libanon. Øyenvitner og utenlandske journalister som fikk adgang til leirene, har fortalt om ufattelige grusomheter, der kanskje så mange som 3500 menn, kvinner og barn ble drept. Hvilken gruppe som stod bak er kjent, men de konkrete gjerningspersonene er aldri blitt identifisert. De fleste tilhørte Libanons falangistmilits, en fascistisk kamporganisasjon opprettet i 1936 etter mønster fra general Francos Spania. På denne tiden var store deler av Libanon okkupert av Israel, som både bevæpnet og delvis finansierte militsen. Israel avviser ethvert ansvar for massakrene, og peker blant annet på at det ikke finnes noen skriftlig ordre eller dokumentasjon som direkte knytter dem til forbrytelsene.

Informasjon

Svar til Bråten

I et motinnlegg til vår kronikk i Klassekampen 10. september spør Lars Audun Bråten (12. september): «Hva er desinformasjon?». Hans innlegg er et godt eksempel på hvor langt begrepsforvirringen har kommet. Spørsmålet om hvordan skattesystemet skal innrettes, dreier seg nettopp ikke først og fremst om fakta, men om politiske oppfatninger. På samme måte har norske Nato-motstandere et legitimt politisk standpunkt, og kan ikke automatisk beskyldes for å være ofre for russisk desinformasjon.