Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Israel og palestina

Felles vei, Skurdal?

Klassekampens leder 11. november trenger en kommentar. Mari Skurdal hevder at det er verdt å lytte til Joav Melchiors ord om at man ikke skal plassere alle med en sionistisk identitet i kategorier som barnemordere og moralsk forkastelige. «Flere av dem som kaller seg sionistiske har bakgrunn fra fredsarbeid i Israel og støtter ikke krigsforbrytelser og etnisk rensing», lyder det i lederartikkelen som også spør om det «fins en felles vei framover, til tross for storpolitiske uenigheter». Jeg er enig i at folk i Norge med sionistisk identitet ikke nødvendigvis har til hensikt at Israel eller statens borgere skal begå apartheid, folkemord eller etnisk rensing. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med sinnelagsetikken deres. Derfor er «Ingen sionister i våre gater» et slagord vi ikke kan bruke.

Klima

Hvervens tankefeil

Filosof Sigurd Hverven gir i gårsdagens De nære ting-spalte i Klassekampen råd om hvordan en skal forholde seg til såkalte klimaskeptikere. For å avvise menneskeskapte klimaendringer innebærer for ham «en fortrengning av forandringer du nå må være sanseløs for ikke å se, høre eller føle på kroppen. Det er bare å stikke hodet ut». Men det er fullt mulig å stikke hodet ut og erkjenne temperaturøkningen, men likevel være skeptisk til datamodellene som tilskriver økningen menneskelig aktivitet. Hvem vet, kanskje ville også økofilosof Arne Næss nølt med å omfavne de mange modelleringer innen klima og helse som pussig nok alltid ser ut til å rydde veien for teknokratiet.

Venezuela

Når prinsipper blir selektive

Da María Corina Machado vant Nobels fredspris, ble jeg så glad og takknemlig. Jeg tenkte: Endelig! Endelig skulle den venezuelanske krisen få oppmerksomheten den fortjener. For det er en glemt tragedie få i Norge, og ellers i verden, egentlig bryr seg om. Derfor blir jeg lei meg når jeg ser at all oppmerksomheten handler om USA, Trump og om «hva som kan skje i Venezuela hvis …» Alt fokus ligger på geopolitikk og stormaktsspill. Ingen snakker om hva som faktisk skjer NÅ med mine landsmenn. For sannheten er at Maduros regime driver med tortur, drap, forfølgelse, politiske forsvinninger, fengsling av mindreårige, voldtekt av kvinner i fengsler, utenomrettslige henrettelser, og systematisk utsulting av pensjonister. Regimet lar land som Kina, Russland, Iran og Tyrkia plyndre våre ressurser i bytte mot beskyttelse. De stjeler valg også.