Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Rødgrønt samarbeid

Er Ap på vårt «lag»?

I Klassekampen 5. desember gjentar Ingrid Fiskaa det som er både SVs, Rødts og Bjørgulv Braanens fundamentale strategiske feilvurdering, nemlig at vi har et rødgrønt «lag» bestående av fem partier. Saken er at Aps ledelse bevisst fører høyrepolitikk og har gjort det i mange tiår allerede. Det budsjettet de la fram i høst kunne like gjerne vært lagt fram av Høyre. Kuttene rammet med sikkert instinkt svake grupper og ga ingen bedring for kommunene, samtidig som lederlønninger stiger og borgerlige skatteletter blir videreført. De som utformer denne politikken, er ikke en del av «vårt lag». Fagbevegelsen og miljøbevegelsen er stadig i kamp med Aps nyliberale ledelse.

Fritt ord

Fritt Ords skumle høyresving

Fritt Ord er og har vært avgjørende for alle som jobber med ytringsfrihet i Norge. I en tid da forlags- og presse-Norge er under sterkt press, er vi mange som er svært bekymret over det som skjer i stiftelsen. Fritt Ord har vært et slags stille vann midt i kulturjungelen. Det er en fantastisk stiftelse som har vannet hele kulturfeltet, og det har effektivt nok skjedd med bare ti kulturbyråkrater og en leder, som sammen med styret årlig har delt ut 120 millioner kroner til ytringsfrihet. Omleggingen som nå er varslet av styret har oppgitt det nesten komiske slagordet «mer ytringsfrihet per krone» som begrunnelse. Som om ytringsfrihet kan måles og veies og føres opp i Excel? Og som om noe kan bli mer effektivt enn elleve ansatte, 120 millioner kroner? Spørsmålene står i kø etter lørdagens oppslag i Klassekampen: Hvorfor fikk ikke Fritt Ords kulturbyråkrater tilbud om å oppdatere kunnskapen sin i steden for at kompetente arbeidsfolk skal bli presset til å ta sluttpakke — på grunn av noe så enkelt som en «strategiomlegging»? Det har vært et usannsynlig godt arbeidsmiljø i Fritt Ord, nesten ingen har sluttet, og det er en gave for enhver arbeidsgiver og ethvert styre: Omfattende forskning viser nemlig at trygghet og støtte gir så utrolig mye bedre resultater enn denne typen forrået, nyliberalistisk, brutal omstilling som Fritt Ord legger opp til nå. Og de gjør det helt uten grunn.

Oljefondet

Oljefondet mangler etisk styring

Statssekretær i Finansdepartementet, Torgeir Micaelsen (Ap), påpeker i Klassekampen 5. desember at det er etisk å sikre våre framtidige pensjonsrettigheter. Det er sant. Og det kan gjøres på mange måter. Norge er i den heldige situasjon at staten håver inn grunnrente – det vil si inntekter fra utvinning og salg av olje og gass fra norsk sokkel. Slik har Oljefondet allerede blitt svært stort. Et problem er at den etiske styringen ikke har vært god nok.