Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan lett registrere deg med

Debatt

Rusomsorg

Snakk med folk

Når det er en såpass stor splittelse og mangel av kunnskap i regjeringen på Stortinget, i henhold til rusfeltets straffer og bøter, bør stortingsrepresentanter ta seg tid ved å snakke med rusmisbrukere. Om det er mennesker som er avhengig over lengre tid av tunge opiater, som heroin eller metamfetamin (crysal meth) bør man spørre forsiktig hva var bakgrunnen for det første skuddet, spør aldri hva de måtte ofre for neste skudd. Politikere kan ikke snakke i løse lufta eller vedta lover, uten grunnleggende fakta basert på en rusmisbrukers hverdag og derfra ta et mer rettferdig valg innen rusfeltet.

Gaza

En melding fra Jabilia

Jeg og min mor har kontakt med en ung mann som bor sammen med tre søsken og en nevø og en niese i Jibalia nord i Gaza. Han sendte oss nylig følgende melding: I Jabalia er situasjonen uutholdelig. Bombingen fortsetter til tross for snakk om ‘våpenhvile’. Massakrene blir stadig mer forferdelige. Hus blir bombet over hodet på beboerne, og det finnes ingen steder vi kan flykte til. Bombingen er så intens at vi ikke kan bevege oss eller tenke på å rømme.

Ukraina-krigen

Vitnes­byr­dene fra Butsja er mange og klare

Amnestys etterforskere var i Ukraina i april 2022 og dokumenterte utenomrettslige henrettelser i byer og landsbyer, inkludert Butsja, Andriivka, Zdvyzhivka og Vorzel. Den siste ukas uttalelser fra Glenn Diesen viser at det er viktig å minne om funnene i denne etterforskningen. I et intervju i Klassekampen forrige lørdag forsøkte Glenn Diesen å skape usikkerhet rundt hendelsene i Butsja. Blant annet hevder han at vi i liten grad vet hvem det var som ble drept. «Det er mykje som er uklart rundt det som skjedde i Butsja», sier han i intervjuet. Med bakgrunn i disse uttalelsene ønsker Amnesty å minne om vår etterforskning av hendelsene i blant annet Butsja som ble publisert allerede i mai 2022. Rapporten «He’s Not Coming Back’: War Crimes in Northwest Areas of Kyiv Oblast», er basert på en omfattende etterforskning, dusinvis av intervjuer og en omfattende gjennomgang av materielle bevis. I Butsja og flere andre byer og landsbyer som ligger nordvest for Kyiv dokumenterte Amnesty 22 tilfeller av ulovlige drap begått av russiske styrker, hvorav de fleste syntes å være utenomrettslige henrettelser. Amnestys etterforskere intervjuet innbyggerne i Butsja og andre steder og besøkte åstedene for utallige drap i løpet av tolv dager med undersøkelser. Totalt intervjuet organisasjonen 45 personer som var vitne til eller hadde førstehåndskunnskap om drap på slektninger og naboer begått av russiske soldater. Rapporten gjenforteller vitnesbyrd med personer som opplevde at familiemedlemmer eller naboer ble skutt av russiske soldater.