Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan lett registrere deg med

Debatt

Skattelette

Pensjonist­fellen

Høyre vil gi tusen kroner måneden i skattelette til de som jobber, mens vi som er pensjonister ikke skal få noe. Lurer på hvor mange tusen pensjonister som hver måned fram til valget vil melde flytting fra Høyre til FrP?.

Studentøkonomi

Hvorfor stemmer studenter Frp?

En fjerdedel av norske studenter ville stemt Frp. Gruppen som vanligvis heller mot venstresiden, har plutselig et ytre-høyre parti som sitt største. Jeg har reflektert grundig rundt dette, tatt på meg forskerbrillene og kommet frem til flere hypoteser. Hypotese 1. Studenter er leie av å studere.Utdanning innebærer utallige timer på lesesal, tidlige morgener i tørre forelesninger, og angstfylte eksamensperioder. Selvfølgelig vil flere studenter bli lei av studieløpet, ønske det over så kjapt som mulig. Men man kan jo ikke bare avslutte studiene sine uten videre, det er både feigt og du sitter igjen med mer lån og mindre stipend.

Boligpolitikk

Utleierne raner Lånekassen

Hvor mye av lånekassens studiestøtte går rett i lomma på rike utleiere? For ikke å snakke om hvor mye av studentenes lån som går til å nedbetale utleieres lån? Norsk Studentorganisasjon melder at det mangler 14.000 studentboliger for å oppnå det ganske forsiktige målet om at 1 av 5 studenter skal kunne bo i studentboliger. Per nå er fullt lån og stipend for et studieår på Universitetet 166.859 kr. 66.744 i stipend og 100.115 i lån. Hvis vi tar utgangspunkt i min egen leie på 5700 kr i måneden (som er betydelig lavere enn dagens markedspris) så betaler jeg 68.400 kroner i året for å bo, utenom strøm og internett. Dette går rett i lomma på en mangemillionær, og som vi kan se fra regnestykket så er det hele stipendet, pluss litt av lånet. Resten, som da blir mitt lån, er det jeg må bruke til å kjøpe mat, strøm, nett, bussbillett og alt annet man trenger. Som vi vet (og som vi kan se av tallet 166.859 kr i året) så er ikke lånekassens bidrag nok til at studenter kan overleve, så 9 av 10 studenter har lønnet arbeid ved siden av studiene. De må altså jobbe for å ha råd til å overleve, siden alle stipendpengene går rett i lomma på utleierne deres. Utleierne er et eksempel på privatpersoner med sugerør ned i statskassa. Man kan så klart skylde litt på det offentlige selv.