Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst

Klasse­kam­pens juleka­lendre er utmerkede

Klassekampen har i år i likhet med tidligere år laget en festlig julekalender. Norske kjentfolk er plassert inn i et bilde basert på et ikonisk maleri. Det er nesten blitt en sport å prøve å kjenne igjen de mange kjente fjesene. Ragnhild Seel Tennes er i Klassekampen 27. november svært kritisk til årets bilde som hun mener er en maltraktert av Eugene Delacroix’ ikoniske maleri «Friheten fører folket». Hun spør om den franske ambassaden i Oslo har godkjent dette.

Oljepolitikk

Keiseren er naken

Så godt å se et parti insistere på politikk i tråd med virkeligheten. MDG har stått hardt på kravet om en ny retning i oljepolitikken i de pågående budsjettforhandlingene. Slik insisterer de på å drive Norge i en retning som er på bølgelengde med virkeligheten. I Norge ignorerer vi en åpenbar sannhet: Fossile brensler skaper klimakaos og utgjør en eksistensiell trussel mot menneskeheten. Grunnen er at vi tjener oss styrtrike på olje og gass. Vi vikler oss inn i komplekse bortforklaringer på den eksistensielle trusselen olje og gass utgjør. Og vi surrer rundt med fantasifulle og ofte ikke-eksisterende teknologiske og finansielle løsninger, heller enn å gjøre det åpenbare: å fase ut det som tar millioner av liv og utraderer økosystemer. Endelig er det et parti som for alvor tar kampen, og insisterer på å handle i tråd med vår tids virkelighet.

Scenekunst

Førti års kunst­ner­skap i fare

Fra nyttår står Verdensteatret i fare for å måtte sette 40 år med norsk og internasjonal teaterhistorie på gata. Igjen er situasjonen helt kritisk for et av Norges mest etablerte scenekunstkompanier. I SV og MDGs alternative statsbudsjett er vi foreslått reddet, og vi setter vår lit til at forhandlingspartnerne vil støtte forslaget og sikre forutsigbarhet for et viktig kollektivt kunstnerskap. De siste fem årene har Verdensteatret vært en kasteball i et system uten en kunstpolitisk strategi. Dette er den andre høsten på tre år hvor vi er nødt til å sette det kunstneriske arbeidet på vent og jobbe politisk for å sikre vår eksistens. Verdensteatret har siden 1986 vært en spydspiss for den frie og eksperimentelle scenekunsten i Norge. Det har vært investert mye penger, tid og krefter i kompaniet og nå tapes alt som er bygget opp sammen med vår akkumulerte erfaring.