Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Budsjettsamarbeid

Det frister å si: «Hva var det jeg sa?»

I valgkampen ble det lovet trygg styring – et løfte mange satte sin lit til. Med Aps Kai Steffen Østensen i spissen virket det som en garanti for stabilitet og ansvarlighet. Nå er situasjonen en helt annen, og for mange av oss er det både skuffende og uforståelig. Budsjettprosessen har endt i kaos. Flertall for forslaget mangler, støttepartiene har trukket seg – og landets økonomiske og politiske kurs framstår som skakende og uforutsigbar. For vanlige folk kan dette bety at kommuner må spare, at investeringer utsettes, at planene for framtida settes på vent. Det som skulle være trygghet, gir nå usikkerhet. At vi nå i tillegg står i fare for en regjeringskrise – fordi regjeringen ikke evner å komme til enighet om sentrale prioriteringer – gjør alt mye mer alvorlig.

Eu og usa

Noen som husker ­«politisk moral» …?

Europas politiske ryggrad råtner på rot. Fraværet av mot er blitt en flau affære. Og farlig: «Vi står foran storkrig i Europa», sier Frankrikes øverstkommanderende. De politiske lederne er valgt av folket for å skape en trygg og rettferdig verden. Den verden de har latt utvikle seg til nå, er det motsatte. Det går an å bygge en mur av argumenter for unnfallenheten. Men opp av bortforklaringene stiger uansett en fanfare av et spørsmål: hvor pokker er det blitt av det moralske ansvaret? Snart er det ett år siden Europas sikkerhetsgaranti gjennom 80 år ble overtatt av en mann med «ondartete narsissistiske personlighetsforstyrrelser», marinert i grenseløs selvforherligelse.

Statsbudsjett

Lytt til egne velgere, Ap

Visste du at 64 prosent av Arbeiderpartiets velgere vil stanse eller redusere oljeleting? Det er på tide at norsk offentlighet begynner å ta folks ønsker på alvor. Hvis du ønsker mer handling for klima og natur er du en del av majoriteten. 80 prosent av nordmenn vil verne mer natur. 65 prosent ønsker strengere regulering av folk og næringsliv for å redde klimaet. 64 prosent av Ap-velgere ønsker stans eller redusert oljeleting. Vi som taler naturens og klimaets sak er ingen «naiv minoritet», vi er majoriteten. At MDG nekter å godkjenne et statsbudsjett som øker utslipp, er en selvfølge. Det oppsiktsvekkende er at Arbeiderpartiet er villig til å skape en regjeringskrise på en sak som går imot ønskene til egne velgere.