Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Overgangsstønad

Lytt til ‘innvand­rer­kvin­nene’, Ap

Regjeringen begrunner kutt i såkalt overgangsstønad med at ordningen «holder spesielt innvandrerkvinner utenfor arbeidslivet». Som veileder i arbeidsinkludering må jeg si: Dette er feil. Ordningen er ikke et hinder – den er et springbrett. For å motta overgangsstønad må man være i arbeid, under utdanning eller aktivt søke jobb. Den er en midlertidig støtte som gjør det mulig å stå på egne ben etter samlivsbrudd, vold, sykdom eller andre livskriser. Likevel velger regjeringen å fremstille mottakerne som en gruppe som «ikke vil jobbe». Da regjeringen begynte å peke på «innvandrerkvinner» som årsaken til økte kostnader, spurte jeg dem selv: Hva har overgangsstønaden faktisk betydd for dere? Dette er blant svarene jeg fikk: «Jeg står i en situasjon der jeg snart blir alenemor. Jeg er på dagpenger, har en tilkallingsjobb og søker aktivt etter fast arbeid.

Skolenedleggelser

Ikke kutt i barnas trygghet!

Hvem er viktigst for høyrebyrådet?» spør jeg meg selv etter at de har lagt fram sitt budsjett, som kutter massivt i tiltak som gjelder barn og unge. Verst er det nok med nedleggelser av barne- og ungdomsskoler. Min tidligere barneskole Godlia skal bli gjort om til en ungdomsskole, og elevene skal splittes og fordeles på to andre skoler. Jeg og de fleste jeg kjenner, har vært storfornøyd med skolen. Vi vet godt hvordan nærskolen fungerer som et pulserende hjerte i lokalmiljøet. Nærskolen danner grunnlag for langvarig vennskap, samt at det bidrar til å skape liv i området.

Nasjonalisme

Nifs VM-feiring

Det var nifst, jeg fikk en Mussolini-følelse av å se på feiringen av norsk fotballs VM-billett. Alle media ble mettet av Heia Norge. Vi bør vokte oss – nasjonalfølelse kan slå over i nasjonalisme. Ingen kopler idrett og politikk så naivt ukritisk som norsk offentlighet. For meg er god fair idrett både underholdning og inspirasjon for egen livsstil. Hvilken person eller nasjon som vinner blir helt underordnet – må den beste vinne.