Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Stat og styring

Svar til Stø

Statsviter Eivind Stø (11. november) svarer mitt innlegg (4. november) om de moderne departementene. Han oppfatter «artikkelen som et forsvar for den snart 200 år gamle embetsmannsstaten». Jeg synes ikke det er en rimelig oppfatning av det jeg har skrevet. At departementene er hevet over politikken er ikke noe jeg har påstått. Rett og faglighet er andre former for politikk.

Mdg

MDG og fagbe­ve­gelsen, sammen mot ytre høyre

Det skjer noe farlig i europeisk politikk. Ytre høyre flytter grensene for hva som er akseptabelt, med mer moderate høyrepartier som haleheng. Utsagn som for få år siden ville blitt møtt med avsky, blir nå møtt med nikk og håndtrykk. I land etter land får høyreradikale partier makt og misbruker den til å innskrenke friheten og retten til å leve som man vil. Utviklingen i Sverige og Italia viser hvor raskt det kan gå. Retorikken mot minoriteter, fagforeninger og klimabevegelsen hardner til. I Norge ser vi de samme tendensene i Frp.

Krystallnatt-markering

Ikke alt kan re­la­ti­vi­seres bort

I sitt innlegg «Nei, NRK, jøder er ikke én homogen gruppe!» i gårsdagens Klassekampen skriver Tamar Ohana Goksøyr at det finnes mange jødiske stemmer, også blant dem som støtter Antirasistisk Senters Krystallnatt-markering. Det har hun helt rett i. Jøder er ikke en ensartet gruppe, og ingen bør fremstilles som det. Men det fritar ikke Antirasistisk Senter fra kritikk når de igjen gjør seg til forvaltere av et minne de samtidig undergraver. Kritikken handler ikke om retten til å demonstrere, men om troverdighet. Når senteret i sin rapport "Antipalestinsk rasisme" lar Israel bli omtalt som «den sionistiske kolonien i Palestina» og beskriver sionisme som rasisme, viser det et historieløst paradoks. For å forstå hvorfor dette vekker reaksjoner, må man forstå hvor staten Israel faktisk har sitt opphav. Krystallnatten kom ikke ut av ingenting.