Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMuseer

Det er ikke de rette som må gå fra Kode

FEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer MejdalFEILKODEN: Petter Snare, direktør for Kode Kunstmuseer og komponisthjem. foto: Sigve Bremer Mejdal

Det er krevende tider i norske museer. Mange opplever seg for lite sett av bevilgende myndigheter – dyrtid, økte utgifter til vedlikehold, strøm, pensjon og annet blir ikke godt kompensert for. Da må museet drives ansvarlig og forsiktig. Kanskje må man avstå fra de spektakulære utstillingene og drømmeprosjektene, selv om disse kan gi oppmerksomhet og høye besøkstall. Slik gjør de det ikke ved Kode kunstmuseum og komponisthjem. Direktøren Petter Snare har i lang tid operert med penger han skulle ønske han hadde. De som nå må betale, er de ansatte.

«18 ansatte har søkt om frivillig sluttpakke ved Kode. Dermed kommer Kode i mål med innsparingstiltakene og unngår oppsigelser.» Slik står det i pressemeldingen Kode sendte ut 4. mars. En uke senere var det klart at 17 av de 18 fikk søknaden innvilget. Puh og hurra, museet unngikk et underskudd på 16 millioner kroner.

Man sparer altså penger på at ansatte slutter. Hvem skal gjøre jobben da? Hvordan skal det gå med de som må lete etter et nytt levebrød? Hvordan kan en ledelse tåle slikt?

«Ledelsen og styret har en viktig oppgave: Å lytte»

Siden 2018 er Arbeidstilsynet varslet to ganger om arbeidsmiljøet ved Kode. De to tillitsvalgte forteller til Museum at de ansatte har sagt fra igjen og igjen, men blitt mottatt med et skuldertrekk: «Direktøren har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.» Et samlet kollegium har nå stilt seg bak et åpent brev, der de beskriver et usunt høyt arbeidspress og en fryktkultur, og ber direktør og styreleder fratre sine posisjoner.

Flere håper Petter Snare klarer seg gjennom denne stormen. «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner», skriver for eksempel Magne Lerø i Dagens Perspektiv. Til Museum sier Lerø at ledelsen har lyttet til de ansatte, men ikke har tro på det de foreslår. Han legger til: «Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.»

Lerø har selvfølgelig rett i at ledelsen bestemmer, det er på en måte definisjonen på ledelse. Men det er rart at han, og mange andre, ikke stusser mer over det at den er så på kollisjonskurs med resten av Kode. Det påstås ofte at kunnskapsbedrifter, som museum, er krevende å lede. Hvorfor er det så vanskelig å lede høyt kvalifiserte, kompetente og dedikerte mennesker?

Museum er sammensatte institusjoner, og kan ha stor uenighet internt. Men de ansatte på Kode taler med én, tydelig stemme. Da har ledelsen og styret en viktig oppgave: Å lytte.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Offentlig sektor

Når statsråder ikke vil ta politisk ansvar

Så hørte vi det igjen. Statsråder vil ikke ta politisk ansvar og bruker statssekretærene til å unnskylde seg. For vel en uke siden var det statssekretæren til kulturministeren som i Debatten unnskyldte kulturministeren for at hun ikke ville si sitt om NRK sin holdning til Israel i Eurovisjonen. Og for noen dager siden var det statssekretæren til helseministeren som i Debatten unnskyldte helseministeren for at han ikke ville gripe inn i lønnsgaloppen blant direktørene i de regionale helseforetakene. Når dette siste har roet seg, kan det være på sin plass å diskutere hvordan de regionale helseforetakene har utviklet seg. For selv våre sentrale politikere ser ikke ut til å øyne hva som har skjedd. Helseforetaksmodellen ble innført i 2002 for å sikre en helhetlig og effektiv styring av spesialisthelsetjenesten. Staten tok over eierskapet av sykehusene fra fylkeskommunene, og Helse- og omsorgsdepartementet fikk det overordnede eieransvaret.

Israel og palestina

Et avkledd SV

Nakenhet på steder med mange mennesker kan være straffbart hvis man «opptrer uanstendig» på offentlig sted. Kanskje er også den som «opptrer» tjent med at loven har en slik advarsel. Det burde Kirsti Bergstø tenkt over før hun gikk i studio i NRKs «Politisk kvarter» 17. oktober. Så hadde hun spart oss for å være vitne til at hun kastet plaggene i full offentlighet. SVs lederskap har kjøpt stemmer foran valget med falske penger. Både muslimer og andre sympatisører ble lokket til valgurnene med løftet om at forhandlinger med Ap var utelukket dersom ikke oljefondet først trakk seg ut av Israel. I studio forsøkte Bergstø forgjeves å forklare at begrepet ‘ultimatum’ slett ikke betyr «et ufravikelig krav».

Statsbudsjettet

En stille vel­ger­flukt

Regjeringen foreslår drastiske kutt i ordninger som skal komme den unge bygda til gode. Muligheten til å nedskrive studielån var både symboltung og reelt viktig for det yngre Bygde-Norge. Klassekampen skriver at Vedums sinne er reelt. Vedum sier han vet om konkrete tilfeller av unge som har lagt planer i direkte forlengelse av muligheten til nedskrivning av lån. I Solør hadde lokalavisen Glåmdalen nettopp et stort oppslag om en ung person som var dypt takknemlig for å kunne benytte seg av ordningen. Denne unge bodde i Åsnes kommune. I Åsnes kommune ble den videregående skolen nettopp lagt ned.