Helene Imislunds andre diktsamling har et innbydende enkelt utgangspunkt: En jegperson forteller sin historie gjennom ulike rom hun har befunnet seg i og minnes. Ett dikt per rom, pluss-minus, fra rommet hun ble født i til familierekkehus et stykke ut i livet. «Rom» forstås her utvidet: Vi møter både landskap og uteområder – ved ett tilfelle også jegpersonens navn, som hun føler hun burde «bebo» mer enn noe annet: «Tar imot navnet som et horoskop/som sier: den skinnende, den lysende».
Helene Imislunds friske, poetiske bilder åpner dører til eksistensielle rom.
Tider skal romme
