Mens Ukrainas militære situasjon stadig forverres, sliter vestlige regjeringer med å fremskaffe og levere nødvendige militære forsyninger. Som Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har sagt: «Ukrainerne er ikke i ferd med å gå tom for mot, de er i ferd med å gå tom for ammunisjon.»
USA, som er opptatt med andre saker, ser stadig oftere til Europa når det gjelder å koordinere forsvaret av Ukraina. Men foruten å kappes om å finne artillerigranater og penger, eller å avkle EUs beskjedne forsvarsindustrielle strategi, er det uklart om europeiske ledere har ideene eller midlene til å kunne gripe inn i tide.
Forslaget til Frankrikes president Emmanuel Macron om at Nato-tropper kan gå inn i Ukraina, ble støttet av Polen og Tsjekkia, men har skapt uro i Frankrike. Enda viktigere er det faktum at Tyskland, Storbritannia og USA fortsatt utelukker å sende bakkestyrker. I stedet for nye løsninger fortsetter man i det samme mønsteret: Den vestlige alliansen grubler over hvordan de kan hjelpe Ukraina uten å provosere Russland til åpen krig, men til syvende og sist evner ikke Vesten å levere den type handlekraftig assistanse som er nødvendig for å endre krigens kurs.
Det er ikke overraskende at de vestlige ledernes uttalelser den siste tiden ikke inneholder innrømmelser om at den prekære situasjonen Ukraina nå står i, også har å gjøre med Vestens egne fundamentale feilvurderinger av Russland. Russlands mange blundere i denne krigen er godt kjent, men hva med den vestlige alliansens feilsteg?
For litt under toår siden ble det klart at Russlands Plan A i Ukraina hadde slått feil. Putins opprinnelige fremgangsmåte var et plutselig fremrykk inn i Ukraina som i beste fall skulle velte Ukrainas regjering, eller i det minste tvinge Kyiv til å signere en ny og mindre fordelaktig versjon av Minsk II-avtalen – den dysfunksjonelle fredsavtalen som ble signert av Russland, Ukraina og Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk i 2015. Russlands Plan A ble møtt med motstand fra Zelenskyjs regjering da deres væpnede styrker standhaftig holdt linjen i utkanten av Kyiv i mars 2022.
Etter kollapsen av fredsforhandlingene i Istanbul mellom Kyiv og Moskva skiftet Russland i april over til Plan B: å føre en tyngende utmattelseskrig for å tappe Kyivs vilje og evne til å forsvare seg, mens man tester den vestlige alliansens kollektive evne til å forsyne Ukraina.
Russlands Plan B ga blandede resultater i 2022. Mens Russland vant i Mariupol og Sievjerodonetsk, utnyttet Ukraina Russlands mannskapsmangel til å vinne tilbake territorium i regionene Kharkiv og Kherson. Men, etter en delvis mobilisering av militæret og økonomien hentet Russland seg inn igjen, stanset Ukrainas offensiv i 2023, og har nå fått overtaket i 2024.
Nå som progresjonen til Russlands Plan B blir mer og mer åpenbar, har det også blitt klart at Vestens egen Plan A for å håndtere Russland har slått feil. Denne planen har bestått av sanksjoner for å sette den russiske økonomien ut av spill, diplomati for å isolere Putins regime, og bruk av Natos våpen og ekspertise til å påføre Russland store tap på slagmarken. Det optimale utfallet av denne planen skulle være Russlands ydmykelse og tilbaketrekning fra Ukraina. Eksperter forsikret oss om at uansett hva som kom til å skje, ville Russland være alvorlig svekket og satt på plass. Dette har ikke skjedd.
Det første settet med antagelser omhandlet økonomi. Russlands økonomi ble vurdert som svak og sårbar for sanksjoner gitt energiavhengighet og relativt lave BNP-andel, utregnet ved å konvertere verdien av Russlands økonomi til amerikanske dollar. Russlands strategiske industrier, selvforsyningsgrad og tilgang til alternative handelspartnere ble ikke tatt med i beregningen.
Vestlige sanksjoner mot russisk energieksport slo tilbake, og skadet enkelte europeiske økonomier mer enn de skadet Russland. De forårsaket også et hopp i energiprisene, som i sin tur gjorde at Russland fikk mer enn nok inntekter til å finansiere sin krigføring. Håpet om at de fleste ikke-vestlige landene ville slutte å handle med Russland, viste seg også å være grunnløst; Russlands handelsstrøm med India, Tyrkia og Kina har økt, mens mange av Russlands naboer i det stille tjener på å videreselge sanksjonerte varer til Moskva.
Antakelsen om at Russland er et kleptokrati har ledet til personlige sanksjoner mot rike russere som var ventet å få politiske ringvirkninger; når de mistet tilgang til sine formuer og luksus i Vesten, ville Russlands kleptokrater sikkert vende seg mot Putin? I stedet har sanksjonene i stor grad motivert Russlands rikeste til å investere penger i eget land og gjort dem mer lojale til regimet. Vestlige sanksjoner var dermed feilslått på to vis: De ledet ikke den russiske økonomien til havari, og destabiliserte ikke nettverket rundt regimet.
Det andre settet med antakelser var av militær natur. Russlands feilslåtte bruk av hard makt i de to første månedene av krigføringen, eller den «militære spesialoperasjon» som Kreml foretrekker å kalle den, ble tatt som en indikator på betydelig militær inkompetanse. Påstander om høye russiske tapstall av både personell og militært utstyr ble satt i sammenheng med korrupsjon, lav moral og dårlig organisering.
De fleste kommentatorer og reportere har tatt ukrainske, amerikanske og britiske estimater av russiske tapstall, så vel som utstyrstapstallene fra den åpen-kilde-etterretningsenheten «Oryx», for god fisk. Påstandene om russiske tap skapte en bemerkelsesverdig optimisme i Vesten om krigens utfall. Ukraina ville nå bruke vestlige høykalibervåpen, taktikker og trening til å beseire Russland.
Disse militære antakelsene har nå vist seg å være upresise. Tilgangen til avanserte våpensystemer som Ukraina har fått, har vært tilpasset slik at man unngikk å krysse russiske røde linjer altfor åpenbart. Dette har ikke ført til avgjørende gjennombrudd for Ukraina i 2023. Mens tilgang til Natos etterretnings- og rekognoseringssystemer har gitt Ukraina et avgjørende overtak når det gjelder metodisk målbekjempelse, har Nato-trening, utstyr og planlegging vist seg å være uegnet for Ukrainas offensiv i 2023. Våpentypene som Nato-landene har kunnet tilby, har ikke vært konsistente, og de har heller ikke holdt tritt med de grunnleggende behovene for ammunisjonsproduksjon og innkjøp i overgangen til 2024.
Alt i alt var ikke Nato godt forberedt på krigen i Ukraina; organisasjonens militære doktrine forutså intervensjoner i borgerkriger eller konflikter med svakere motstandere, men ikke utmattelseskrigføring i en stedfortrederkrig med en sterk motstander.
Russland har ikke bare vært bedre forberedt for en langvarig konflikt enn forventet, men har også klart å tenke nytt i sine svar på militære tilbakeslag. Det russiske militæret har tilpasset seg forhold med nærmest total synlighet på slagmarken, massiv bruk av droner og den svært reduserte slagkraften til stridsvogner og fly. Disse tilpasningene inkluderer innovative stormingstaktikker for infanteri, nye metoder for bruk og kontring av droner, og nå nylig, den ødeleggende bruken av glidebomber som lar Russland bruke luftmakt mens de selv unngår å bli beskutt av luftvern.
På det taktiske og operasjonelle nivået angriper Russland mange steder langs fronten samtidig og tvinger dermed Ukraina til utmattende og konstant troppeforflytning. Det er upresist å presentere den russiske militære operasjonen i Ukraina som en kjøttkvern som Russland forer med soldater. Russlands fremferd er gradvis, basert på utmattelsestaktikker, og alt annet enn ugjennomtenkt.
Gitt disse dynamikkene har snakket om ukrainsk seier blitt byttet ut med en innrømmelse av en overhengende fare for nederlag dersom Vesten ikke klarer å levere nødvendige våpen og forsyninger. Men selv om artillerigranatene ankommer i tide, står Ukraina fortsatt overfor et mannskapsproblem som er langt vanskeligere å løse. Den ukrainske regjeringens dype motvilje mot å utstede en ny mobiliseringsordre kan vitne om en frykt for offentlig misnøye eller til og med tvil om statens kapasitet til å levere det nødvendige antallet soldater.
Til tross for alle indikatorene nevnt ovenfor, er det mange i Vesten som fortsatt ønsker en videreføring av Plan A: flere sanksjoner mot Russland, nye våpen, og mer trening for Ukraina, alt for å forberede Ukraina på å starte en ny offensiv i 2025. Samtidig er det fortsatt uklart hvorvidt Ukraina kan overleve 2024 når Russland produserer mer enn tre ganger så mange artillerigranater som Vesten og har flere soldater til rådighet. Noe må gi etter i den neste fasen av krigen.
Hva blir det neste? Den nåværende innsatsen for å skrape sammen ammunisjon og utstyr for å sikre Ukrainas umiddelbare overlevelse utgjør ikke en Plan B for Vesten i Ukraina. Det foreligger fortsatt ingen definisjon på hva en «seier» vil innebære. Det er uklart hva slags forutsetninger som må på plass for å føre forhandlinger med Russland. Den vestlige alliansens Plan B må enten være å raskt utvikle en effektiv måte å kraftig forsterke sin støtte til Ukraina på, eller å begynne å snakke om et kompromiss med Russland. Ettersom Washington har overlatt mer ansvar til Europa for krigen i Ukraina, har tiden kommet for at europeere nå må overveie kostnadene seriøst, samt risikoene og fordelene ved å fortsette den nåværende kursen. Dermed er det også urimelig å angripe og svartmale dem som tar til orde for forhandlinger som pådrivere for kapitulasjon.
Vi har alle hørt at Putin simpelthen ikke er til å stole på: Han ønsker intet mindre enn den totale utslettelsen av Ukraina som uavhengig stat. Men truer ikke også Vestens blinde fortsettelse av den dysfunksjonelle Plan A med total fysisk ødeleggelse av Ukraina? Det er i denne konteksten at pave Frans har oppfordret vestlige ledere til å ikke «skamme seg over å forhandle før ting blir verre».
En ny tilnærming til krigen i Ukraina vil ikke springe ut av retoriske eller moralistiske erklæringer. Ord alene vil ikke forhindre en russisk seier. Det som trengs, er et klart bilde av hva som kan oppnås innenfor realistiske rammer og med midlene man har til rådighet. I tillegg trenger man et anslag av kostnadene, risikoene og fordelene ved de forskjellige scenarioene. Å prøve å gjøre det som har feilet før, og å forvente nye resultater er, tross alt, ingen suksessoppskrift.
Oversatt av Bendik Mogens Manum.