Anna With
Eplet, nesten
Dikt
Forlaget Oktober 2024, 98 sider
Mot slutten av Anna Withs «Eplet, nesten» kommer endelig passasjen jeg har venta på – linjene som oppsummerer debutantens poetikk. Poetikken tar form av fem vers som, så vidt jeg kan forstå, påkaller ingen ringere enn både Wallace Stevens og John Keats. Lest opp mot sistnevntes fullendte «Ode on a Grecian Urn», hvor skjønnheten i den antikke urnen blir selve veien til sannhet, får Withs linjer et interessant lag: «om mening hadde vært en gjenstand: / en arkeologisk oppgravd krukke / før lette jeg etter mening i motivet / nå vet jeg ikke helt / her står den i hvert fall: en vakker krukke full av jord». Ikke det kunstnerisk fullendte, men tingen i seg selv, ikke sannheten, men uvissheten, fremstår som Withs motto.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
