KonsertOpera

Ny svensk opera

En forestilling i Stockholm og en i Umeå med ulik forståelse av samtidsopera.

LÖFTET: Her ved Hanna Husáhr og Jens Persson Hetzman. Foto: Sören Vilks/Kungliga OperanLÖFTET: Her ved Hanna Husáhr og Jens Persson Hetzman. Foto: Sören Vilks/Kungliga Operan

Mats Larsson Gothe

Löftet

Susanne Marko (libretto), Stefan Larsson (regi)

Kungliga Operan, Stockholm 14. mars

«Stolthet och fördom»

David Björkman (dirigent og arrangør), Sofia Fredén (libretto), Clara Svärd (regi)

Norrlandsoperan, Umeå 2. mars

At det ikke settes opp mer samtidsopera, er fordi sjangeren har en kommunikasjonsutfordring. Mange sier at operakunsten mistet sin relevans på 1900-tallet, med tonalitetens fall og at det i verdenskrigenes århundre ble løgnaktig og falskt å skrive vakre melodier. Skolene og -ismene fra vår tid er få – eller rettere sagt er de altfor mange. Når du setter deg i operasalen for å se og høre et nyskrevet verk, aner du ikke hvilket tonespråk verket skal snakke. Og hvordan skal egentlig komponister kunne kommunisere når de færreste skjønner, eller engang aksepterer, normene for hvordan stemmen uttrykker tekst og følelser? Slike tanker kunne blitt til en bok, men betraktningen skal få tjene som innledning til en omtale av to nyskrevne og interessante svenske operaverk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Umulig­heten av en øy

John Donne hadde visst rett: No man is an island, selv ikke Øya. Festivalen var lenge Musikk-Norges stolthet, men bør nå boikottes, skal vi tro deres mest høylytte kritikere – fordi de eies av et stort selskap (Superstruct) som eies av et annet mye større selskap (KKR) som investerer i Israel. Sistnevnte er ikke helt ulikt det enda mektigere norske Oljefondet – med unntak av at KKR ikke har investert i våpenindustrien og vedlikehold av israelske kampfly. I 2018 gikk Øyafestivalen inn i britiske Superstruct Entertainment, den gang en nystartet festivalorganisasjon som siden har vokst til å bli en av feltets ledende. De eier festivaler som ungarske Sziget, spanske Sónar og Bennicassism, engelske Field Day, tyske Parookaville, norske Palmesus og mer enn sytti andre. For sju år siden var Superstruct finansiert av amerikanske Providence Equity Partners, et aktivt eierfond med sine egne svin på skogen, blant annet kritisert for å være krigsprofitører i Irak (og med eierinteresser i bl.a. plateselskapet Warner). Så kan man spørre seg om hvorfor det opprinnelig uavhengige Øya ville bli en del av Superstruct i utgangspunktet.

Kommentar

Lov med kok

Sommarens beste festivaloppleving kom frå ein dresskledd finne i Førde.

Intervju

Ro i spillet

Henriette Eilertsen har inntatt norsk jazz’ kjerne med noe de færreste visste at de savnet: jazzfløyte.