Jeg sitter på vaktrommet en rolig kveldsvakt på sykehuset sammen med to kvinner av en sjelden sort: småbarnsmødre i 100 prosent stilling i turnus. De snakker, som småbarnsforeldre ofte gjør, om familielogistikk. Men deres tidsklemme handler ikke om travle morgener og hektiske ettermiddager. Den handler om å daglig å løse en i utgangspunktet umulig situasjon. For når jobben din ikke utfolder seg mellom 8 og 16 kan du ikke lene deg på velferdsstaten for barnepass. Da må du ordne deg selv.
Hva gjør du når barnehagen åpner kvart over sju på den andre siden av byen og du skal sitte på vaktrommet, ferdig skiftet til arbeidstøy, halv åtte? Hvordan løser du det når du er hjemme fra nattevakt klokka åtte, men håndverkermannen din må dra kvart over seks? Når din sommerferie starter 20. juni og bare varer tre uker, men barnehage og SFO er stengt hele juli? Helgevakter, kveldsvakter, nattevakter og helligdager stabler seg på hverandre som problemer hver enkelt familie må løse individuelt. De som ikke har en partner med fleksibel jobb som er villig til å dra lasset, eller pensjonerte besteforeldre i nabolaget, presses ut av jobben eller over i deltid når de får barn.
Når det kommer til sykepleieres tilgang til hele stillinger har mye skjedd på få år. Da jeg var tillitsvalgt på en sengepost for mindre enn ti år siden, jobbet jeg hardt for å få de som ønsket det opp i full stilling. Ikke en eneste gang fikk jeg det til. Nå er heltid blitt normen på det samme sykehuset. Nye tall fra Statistisk sentralbyrå forteller at bare sju prosent av sykepleiere som i dag jobber deltid ønsker seg større stilling. Det er likevel bare en halv seier.
Det er først og fremst familier der foreldrene jobber i typiske middelklasseyrker med litt fleksibelt dagarbeid som kan lene seg på det offentlige for å få hverdagen til å gå opp. Også håndverkere, ansatte i industrien, logistikk og servicenæringene har arbeidstider som ikke går opp med barnehagene og SFO. Det er ikke tilfeldig at fødselstallene synker parallelt med at kvinners deltakelse i arbeidslivet øker. Kvinner i Norge utsetter å få barn, og vi føder færre barn enn vi gjorde før. I 2022 var gjennomsnittsalder for førstegangsfødende 30,1 år og gjennomsnittlig antall barn per kvinne var 1,41.
«Hva gjør du når barnehagen åpner kvart over sju og du skal sitte på vaktrommet halv åtte?»
Kollegaene mine i helsetjenesten utgjør i demografisk forstand befolkningens indrefilet: Unge kvinner med helsekompetanse. To økende samfunnsproblemer er direkte forbundet med deres livsvalg: mangelen på helsepersonell og fallende fødselstall. Likevel legger ikke myndighetene to pinner i kors for å gjøre det lettere for dem å jobbe og ha barn samtidig. Når permisjonstid og ammefri er over er det ikke noe mer tid å ta ut. Det stilles ingen krav til arbeidsgivere om tilrettelegging av arbeidstida for folk med barn, og det finnes ikke spor av interesse i barnehagesektoren for å bygge opp et tilbud som kan møte behovene turnusarbeidet skaper. Resultatet er at kollegaene mine i helsevesenet jobber mindre enn de ønsker, slutter i jobben eller utsetter å få barn. Altså, det motsatte av de demografiske behovene tilsier at de burde gjøre.
«Det går akkurat rundt, nå som vi bare har en unge», sier kollegaen min når vi bryter opp for å gå medisinrunden. «Men skal vi ha en til må jeg finne meg noe annet å gjøre».
Mange gjør som henne. Likevel er ikke familiepolitikk noe tema i diskusjonen om å beholde og rekruttere helsepersonell.
Kristelig Folkeparti løftet nylig venstresidas gamle parole inn i familiepolitikken ved å foreslå sekstimersdag for småbarnsforeldre. Og selv om mine feministiske alarmberedskaper alltid fyrer av et varsel når KrF snakker om familiepolitikk, er forslaget en påminner om at venstresidas likestillingskamp har vært retta mot kvinners rett til deltakelse i arbeidslivet, uten at verdien av kvinners arbeid utgjorde i hjemmet har blitt regna inn. Dermed ender uløste problemstillinger på familiefeltet som kjepper i hjulene for kvinner som vil kombinere heltidsarbeid og barn.
Hvis vi vil at fødselstallene skal snu, og hvis vi mener at et arbeidsliv der det er mulig å kombinere ansvar for barn med heltidsarbeid er et mål, må også vi på venstresida snakke om familiepolitikk. Vi må anerkjenne at det å ha omsorg for barn er hardt og tidkrevende arbeid som setter begrensninger for arbeidslivet hvis ikke løsningene finnes.