Endring er mulig. Dette er et av prinsippene for en feministisk religionskritikk. Hvis religionskritikkens horisont er mulighet for endring, må man spørre: Hvem er aktørene som bidra til progressiv endring? Er det institusjonen? Enkeltpersoner?
En svært gledelig endring i religiøs praksis er at Den katolske kirke fra nå av velsigner skeive par. Vatikanets uttalelse «Fiducia Supplicans: On the Pastoral Meaning of Blessings» fra desember er full av forbehold om at velsignelser på ingen måte innebærer at kirken anerkjenner skeive relasjoner som likeverdige med det heterofile ekteskapet. Men i praksis er uttalelsen en normalisering av skeive parforhold. Endring kan være mulig, selv i en tradisjonsbundet organisasjon, når progressive og modige religiøse ledere kommer i maktposisjon – slik Jorge Mario Bergoglio – også kjent som pave Frans – har vist seg å være i denne sammenhengen.
En mindre gledelig del av Den katolske kirkens ekteskapsteologi har de siste månedene blir synlig i Klassekampens spalter. Anita Bødtger skriver om at Den katolske kirke nå kjører en prosess for å annullere hennes tidligere ekteskap. Verken hun eller hennes eksmann har vært medlemmer av Den katolske kirke, og ekteskapet ble inngått sivilt. Nå ønsker hennes eksmann å gifte seg i Den katolske kirke, men siden Den katolske kirke ikke aksepterer gjengifte, må det første ekteskapet kategoriseres som ugyldig. Bødtger beskriver tydelig krenkelsen av at en religiøs institusjon kommer og gransker ens liv.
Det er selvsagt uakseptabeltat en religiøs institusjon opptrer slik. Hvis voksne mennesker frivillig samtykker til å gifte seg, så gifter de seg. Og så skiller de seg.
Den katolske kirke i Norge svarer at Bødtger gjøres til part i prosessen for å ivareta hennes «rettssikkerhet». Det er religiøst nyspråk, hvor snoking i enkeltpersoners privatliv fremstilles som en rettighet.
Religionsfriheten sikrer at alle kan tro hva de vil innenfor strafferettens rammer. Det gjeldende prinsippet for religionspolitikk i Norge er det livssynsåpne samfunn, som blant annet innebærer en offentlig finansiering av trossamfunn. Men livssynsåpenhet innebærer ikke en blankofullmakt til at trossamfunn kan gjøre hva de vil og fortsatt motta offentlig finansiering. Jeg vil oppfordre statens jurister til å vurdere om annullering av ekteskap faller inn under paragraf 6 i Trossamfunnsloven. Her står det at statsstøtte kan bortfalle hvis trossamfunnet «utøver vold eller tvang (..) eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter».
Juristene bør spørre seg selv om annulleringspraksisen «alvorlig krenker andres rettighet og frihet». Å annullere ekteskap mellom samtykkende er å invadere privatlivet, men også rettigheten det er å bli skilt. Hvis praksisen faller inn under med paragraf seks, vil dette kvalifisere til å frata Den katolske kirke i Norge statstilskudd. Dette har allerede skjedd med Jehovas vitner på grunn av deres eksklusjonspraksis.
En livssynsåpen og feministisk stat må være tydelig på at en støttende og anerkjennende holdning til religion ikke er identisk med en toleranse for eksistensen av formaliserte religiøst baserte alternativt lovverk. Så lenge Den katolske kirke mottar statsstøtte, bør den kunne garantere at ingen risikerer å få sine ekteskap annullert ut fra kriterier som er irrelevant i gjennomføring av skilsmisser i norsk lov. Hvis kirken ikke kan garantere dette, er det grunn til å spørre hvorfor trossamfunnet skal finansieres av offentlige midler. Det er lyder hult når Den katolske kirke beklager at Bødtger kjenner «ubehag». Hvis kirken tar innover seg den krenkelsen de påfører enkeltindivider, bør de avslutte praksisen.
En minnelig løsning er at Den katolske kirke frasier seg retten til å vie. Da kan kirken beholde statsstøtten, samtidig som staten tydeliggjør at den ikke tolererer alternative religiøst baserte lovverk.
Ikke bare liberal teologi eller progressive ledere, men også staten kan være en viktig endringsaktør for å skape religiøse praksiser hvor enkeltindividet både kjenner at «slekt skal følge slekters gang», men også opplever at grunnleggende rettigheter respekteres.