Hva er det med tyskerne og Israel? Eller mer presist: med den tyske intellektuelle venstresidens tilnærming til regjeringen Netanyahus fremferd på Gaza?
La meg, i stedet for å gå rett på de filosofiske kanonene, starte et annet sted. Førstesiden i magasinet Der Spiegel, 18. november 2023, har tittelen: «Idol på ville veier. Greta Thunberg og Israels venstreorienterte fiender». I en artikkel over 13 sider med overskriften «Klimaforgiftningen» er ledespørsmålet: «Hvorfor misakter den svenske aktivisten og hennes likesinnede jødisk lidelse?» Artikkelen har følgende kontrast som omdreiningspunkt: På den ene siden kansler Olaf Scholz, som gjentar forgjengeren Angela Merkels motto om at Israels sikkerhet er tysk «Staatsräson»: opprettelsen av staten Israel i asken etter Holocaust er å regne som et beskyttelsesløfte overfor alle jøder. Og på den andre siden Greta Thunberg, som på en klimademonstrasjon i Amsterdam uttaler at klimabevegelsen er forpliktet til å «lytte til stemmene til dem som er undertrykt og som kjemper for fred og rettferdighet». En annen appellant, som i likhet med Thunberg bar palestinaskjerf, sa at «i mitt land begår Israel folkemord». Thunberg lot utsagnet stå uimotsagt, kommenterer Spiegel megetsigende.
Reaksjonene lot ikke vente på seg, og Luisa Neubauer, leder av den tyske grenen av Fridays for Future og nær alliert av Thunberg i årevis, sier at «tillitstapet er stort». Etter å ha intervjuet en rekke andre medlemmer av tysk klimabevegelse slår magasinet fast at fordømmelsen av Thunbergs uttalelser er så unison at hun mister sin status som de unges identifikasjonsfigur og ledestjerne, «i alle fall i Tyskland».
Kontrasten mellom Thunberg og den tyske politiske eliten, inklusive partiet «De grønne» som i sak har stått henne nær, suppleres med en kontrast mellom henne og filosofen Jürgen Habermas, 94 år gammel og selve kongen blant tyske intellektuelle i et par-tre mannsaldre. Habermas siteres på at alt snakk om folkemord angående Netanyahus fremferd på Gaza etter det uhyrlige Hamas-angrepet inne i Israel 7. oktober, er forfeilet, og at det helt overordnede er at Israel ble angrepet og at reaksjonen vi ser, er «prinsipielt rettferdiggjort».
Sitatet er hentet fra en mye omtalt tekst som Habermas publiserte 13. november 2023 sammen med tre kolleger, blant annet filosofen Rainer Forst, renommert representant for fjerde generasjon innen Frankfurtbasert «kritisk teori». Teksten har tittelen «Solidaritetens grunntrekk. En stillingtaking». Her heter det at «Hamasmassakren har fått Israel til å slå tilbake», og at «standardene for dømmekraft forfeiles fullstendig når genocidale intensjoner tilskrives Israels handlinger. Israels handlinger rettferdiggjør på ingen måte antisemittiske reaksjoner, særlig ikke i Tyskland». Konklusjonen er klar: «Det finnes noen prinsipper som ikke står til diskusjon. De er basisen for en riktig forstått solidaritet med Israel og med jødene i Tyskland.»
Disse formuleringene fra Habermas og likesinnede har ført til sterke reaksjoner. Slavoj Žižek er blant dem som har rykket ut med krass kritikk av det han oppfatter som den tyske venstresidens enøyde tilnærming til konflikten mellom Israel og palestinerne slik den til nå har krevd over 30.000 menneskeliv på Gaza. En kritisk stemme som har fått langt mindre oppmerksomhet på våre breddegrader enn kjendisen Žižek, tilhører Hamid Dabashi, professor i iranske studier ved Columbia i New York.
I ordelag enda krassere enn Žižeks retter Dabash seg direkte mot Habermas, i en artikkel i Middle East Eye publisert 18. januar 2024. Påstanden er at takket være Gaza avsløres den europeiske filosofen som «etisk bankerott». Dabashi trekker en linje fra «Heideggers nazisme» til «Habermas’ sionisme», der det gjennomgående trekket er at «Den andres» lidelse er helt uten betydning, især når den som lider, er av arabisk herkomst. Palestinerne, fortsetter Dabashi, har ingen reell eksistens innen europeisk filosofi fra Kant over Hegel til Levinas og Habermas; de tilhører et folkeslag som utgjør en metafysisk plage og som må erobres og bringes til taushet. Universalismen som denne tradisjonen påberoper seg, etisk og politisk, er i virkeligheten en tribalisme, en stammekultur; den må avkles som grunnfalsk. De som har latt seg overraske, enn si skuffe, av Habermas’ forsvar for Netanyahus måte å svare på Hamas-massakren på, har ifølge Dabashi ingen grunn til det: Snarere enn å motsi sin form for universalisme, er den Habermas som uttaler seg her, tro mot sin filosofi og det eurosentriske fundamentet den hviler på. Etter fire måneder med bombardement av sivile på Gaza står denne filosofien fullstendig avkledd foran oss.
Om vi vender tilbake til utgangspunktet, så er svaret på spørsmålet «hva er det med tyskerne og Israel», såre enkelt og velkjent for alle: Det handler om at Auschwitz aldri skal skje igjen. Slik formulerte filosofen Theodor W. Adorno seg, en av mange intellektuelle av jødisk herkomst som emigrerte til USA før nazistene tok ham. Hans forhenværende assistent Habermas har tatt denne selvforståelsen, denne særtyske plikten i form av «aldri igjen», videre i en ny tapning, kalt «forfatningspatriotisme», der målet er at Tyskland forplikter seg på den vestlige demokratitradisjonens idealer.
Jeg studerte hos Habermas da omfanget av Heideggers støtte til Hitlers Tyskland ble allment kjent på midten av 1980-tallet, og senere da den såkalte «historikerstriden» herjet offentligheten etter at Habermas rykket ut mot historikeren Ernst Noltes tese om at det tyskerne gjorde i Auschwitz, var å regne som en kopi av originalen som bar navnet Stalin og Gulag. Med enorm moralsk pondus insisterte Habermas på det «enestående» ved naziregimets folkemord på jødene; enhver sammenligning, à la den Nolte gikk inn for, med andre regimer og andre forbrytelser ville innebære en utålelig relativisering og fjerne dybden ved det tyske særansvaret.
I biografien til Habermas, født i 1929 og vokst opp med foreldre som var mer som medløpere enn motstandsfolk å regne, og som på ulykksalig – skjønt for datiden typisk vis – meldte den unge Jürgen inn i Hitlerjugend, er dette nedarvede ansvaret uatskillelig fra selve identiteten som tysker; skyldkomplekset er noe levd, ikke blott honnørord og eleverte talepunkter. Det var i den felles opptattheten av Holocaust, skjønt fra helt ulike ståsteder og livshistorier, at vi fant hverandre i den ellers så upersonlige og asymmetriske professor-student-relasjonen som ennå preger tyske universiteter.
Dabashi skyter etter mitt syn langt over mål når han fremsetter den nevnte linjen fra Heideggers nazisme til Habermas’ sionisme, og dermed slår Habermas i hartkorn med den autoritære ideologien han har viet hele livet til å distansere seg fra. Generaliseringene i Dabashis kritikk er så grove, og så unødvendige, at de skygger for kjernen av gyldighet.
Hva består denne kjernen i?
For det første: Vi som fra europeiske land følger det som utspiller seg på Gaza, har godt av å bli gjort oppmerksom på hvordan vår tilnærming arter seg for en akademiker som Dabashi – en fra den «andre siden». Da er de doble standardene slående, slik Dabashi viser ved å spørre hvordan vestlige intellektuelle – og særlig de tyske – hadde reagert dersom det var Tel Aviv og ikke Gaza som var gjenstand for måneders bombardement, ut fra en begrunnelse om å hevne et tidligere angrep og å «finne de ansvarlige». Presedensen som nå skapes, er livsfarlig i både bokstavelig og rettslig-politisk forstand: Noen menneskeliv betyr enormt mye mer enn andre, avhengig av gruppetilhørighet og i tråd med logikken for «kollektiv avstraffelse», og den tiden er forbi da barn og kvinner, sykehus og helsepersonell blir beskyttet i tråd med internasjonal humanitærrett.
For det andre, med særlig henblikk på Tyskland: Selektiviteten i måten den erklærte «solidaritetens prinsipper» utspiller seg på, er umulig å overse fra utsiden og viser en enorm blindsone på innsiden, hos den liberale venstresiden som Der Spiegel er flaggskip for og Habermas legemliggjørelsen av. I nevnte utfall mot Thunberg, med beskyldninger om hat og fiendskap, kommer dette til fri utfoldelse: Det er som om tilnærmingen til lidelse, til hvem som er overgriper og hvem som er offer, er et venn–fiende-sentrert nullsumspill: som om solidaritet med ofrene for Netanyahus fremferd på Gaza utelukker solidaritet med de jødiske ofrene 7. oktober og vice versa.
Endelig, for det tredje: Dagens ofre i Gaza er ofrene til gårsdagens ofre for Nazi-Tysklands folkemord på jødene, som for sin del er blitt til overgripere, to generasjoner etter Holocaust. Nei, de gjør ikke det samme: Gaza er ikke Auschwitz. Men overgrep behøver ikke være en gjentakelse av, eller like ille som, tidligere sådanne for å være overgrep, med den fordømmelse som det innebærer, ja skal innebære, uansett hvem det nå er som dreper hvem. Slik er fargeblindheten ved ekte solidaritet, ekte universalisme, hvis den skal være noe verdt i praksis. Følgelig kan ikke folkemord-anklagen mot Netanyahus regjering avfeies med den letthet vi møter i teksten Habermas har signert. Det er opp til domstolen i Haag, der Sør-Afrika har reist anklagen, å avgjøre om det som palestinerne utsettes for, faller inn under kategorien folkemord. Å avvise anklagen mot Israel på selverklært prinsipielt grunnlag, «fordi» den er rettet mot Israel, er et utslag av å ha gått seg langt mer vill i utøvelsen av dømmekraft enn Thunberg har gjort. Det er å la identiteten og forhistorien til den her anklagede part spille en rolle – selve hovedrollen – som er uforenlig med å bedømme saken på rettferdig vis for alle berørte parter, parter hvis menneskeverd og krav på beskyttelse er likt. Og det hjelper lite at støtten til Israel historisk er knyttet sammen med skylden som selv dagens unge tyskere er tynget av straks holdningen til dagens Israel – som om det var en enhetlig størrelse uten indre dissens og meningsmangfold – settes på prøve.
Lojalitetserklæringen overfor Israel arter seg dermed som en blankofullmakt til å foreta seg nær sagt hva som helst overfor palestinerne, så lenge det defineres som «rett til selvforsvar». Det stadig virksomme tyske skyldkomplekset, ser vi nå, innebærer to varianter av selektivitet, begge med store moralske omkostninger: dels i form av å la seg engasjere og berøre av den ene partenes – jødenes – lidelser i langt større grad enn av den andre, palestinerne; dels i form av en selvpålagt ensidig lojalitetsplikt overfor Israel og den til enhver tid sittende regjering. Resultatet er en frapperende ukritisk stillingtaking pro Israel der kritiske motstemmer møtes med merkelappene hat og antisemittisme snarere enn motargumenter. Så galt kan det gå når stillingtaking gjøres til et spørsmål om identitet – både den egne og de andres – og lojalitet, til forskjell fra gyldigheten i argumentene og fakta på bakken. Lenger unna det universalistiske opplysningsprosjektet Habermas i årtier har vært assosiert med, er det knapt mulig å komme.