I 1977, ett år før han tok sitt eget liv, kom den østerrikske forfatteren Jean Améry over presserapporter om systematisk torturering av arabiske innsatte i israelske fengsler. Améry hadde selv blitt brutalt torturert av Gestapo og så deportert til Auschwitz etter at han ble arrestert i Belgia i 1943 mens hans delte ut antinazistiske flygeblad. Han overlevde, men klarte aldri å se på lidelsene sine som noe som tilhørte fortida. Han hevdet at de som blir torturert, fortsetter å være torturert, og at traumet deres er ugjenkallelig. Som så mange overlevende fra nazistenes dødsleirer, følte Améry på en «eksistensiell forbindelse» til Israel i 1960-årene. Han angrep som besatt venstreorienterte kritikere av den jødiske staten som «tankeløse og skruppelløse», og han kan ha vært den første som kom med den påstanden som nå regelmessig presiseres av Israels ledere og tilhengere, at giftige antisemitter forkler seg som dydige antiimperialister og antisionister. Likevel fikk disse «riktignok løst skisserte» rapportene om tortur i israelske fengsler Améry til å vurdere hvor grensene hans for solidaritet med den jødiske staten gikk. I et av de siste essayene han publiserte, skrev han: «Jeg oppfordrer innstendig alle jøder som ønsker å være mennesker, om å slutte seg til meg i en radikal fordømmelse av systematisk tortur. Der barbariet begynner, må til og med eksistensielle forpliktelser slutte.»
Améry var spesielt bekymret over opphøyelsen av Menachem Begin som Israels statsminister i 1977. Begin, som organiserte bombingen av King David Hotel i Jerusalem i 1946, der 91 mennesker mistet livet, var den første av de åpne forkjemperne for jødisk overherredømme som fortsetter å styre Israel. Han var også den første som konsekvent påberopte seg både Hitler, Holocaust og Bibelen mens han angrep arabere og bygde bosettinger i de okkuperte territoriene. I de tidligste årene hadde staten Israel et ambivalent forhold til Holocaust og ofrene herfra. Israels første statsminister, David Ben-Gurion, så aller først de overlevende etter Holocaust som «menneskelige vrak» og hevdet at de bare hadde overlevd fordi de hadde vært «fæle, rå og egosentriske». Det var Ben-Gurions rival Begin, en demagog fra Polen, som gjorde drapet på seks millioner jøder om til en brennende nasjonal fiksering og et nytt grunnlag for Israels identitet. Det israelske etablissementet begynte å produsere og spre en helt egen versjon av Holocaust, som kunne brukes til å legitimere en militant og ekspansjonistisk sionisme.
Améry merket seg den nye retorikken og var kategorisk om dens destruktive konsekvenser for jøder som bodde utenfor Israel. At Begin «med toraen i hånd og henvisning til bibelske løfter» snakker åpent om å stjele palestinsk land, «vil aleine være grunn nok», skrev han, «til at jødene i diasporaen bør revurdere sitt forhold til Israel». Améry bønnfalt Israels ledere om «å innse at dere bare kan oppnå frihet sammen med deres palestinske søskenbarn, ikke i kamp mot dem».
Fem år seinere angrep Begin Libanon og påsto at araberne var de nye nazistene og Yasir Arafat den nye Hitler. Innen Ronald Reagan anklagde ham for å gjøre seg skyldig i et «holocaust» og krevde at han skulle avslutte den, hadde de israelske forsvarsstyrkene (IDF) drept titusener av palestinere og libanesere og jevnet store deler av Beirut med jorda. I romanen «Kapo» (1992) beskriver den serbisk-jødiske forfatteren Aleksandar Tišma den avsmaken mange Holocaust-overlevende følte over å se bildene fra Libanon: «kamper hvor hans jødiske frender, sønner og barnebarn av hans jevngamle, tidligere leirfanger, sto i stridsvogntårn, viftet med bannere og kjørte inn i forsvarsløse landsbyer mot menneskekropper, mens de gjennomboret dem med maskingeværkuler og førte de overlevende til leirer med piggtråd rundt.»
Primo Levi, som opplevde grusomhetene i Auschwitz på samme tid som Améry og også følte en emosjonell tilknytning til den nye jødiske staten, organiserte raskt et åpent protestbrev og ga et intervju der han sa at: «Israel er på rask vei inn i total isolasjon … Vi må kvele impulsen til emosjonell solidaritet med Israel og resonnere med kaldt hode over feilene som begås av Israels nåværende herskende klasse. Bli kvitt denne herskende klassen.» I flere både skjønn- og faglitterære tekster hadde Levi reflektert over ikke bare sin tid i dødsleirene og den vonde og uløselige arven herfra, men også over de konstante truslene mot menneskelig verdighet og anstendighet. Han var spesielt opprørt over Begins utnyttelse av Holocaust. To år seinere hevdet han at: «Tyngdepunktet i den jødiske verden må endres. Det må bevege seg ut av Israel og tilbake til diasporaen.»
Innsigelser av den sorten som Améry og Levi kom med, blir fordømt som grovt antisemittiske i dag. Det er verdt å nevne at det ble oppmuntret til mange slike nye etterprøvinger av sionismen og frykten for hvordan jødene ville oppfattes i verden, fra overlevende av og vitner til Holocaust på grunn av Israels okkupasjon av palestinsk territorium og deres manipulerende nye mytologi. Yeshayahu Leibowitz, teologen som ble tildelt Israel Prize (den høyeste æresbevisningen i Israel) i 1993, advarte allerede i 1969 mot «nazifiseringen» av Israel. I 1980 ga den israelske kommentatoren Boaz Evron en grundig beskrivelse av stadiene i denne moralske nedbrytingen. Han fryktet at taktikken ved å forbinde palestinere med nazister og rope om at et nytt Holocaust var nært forestående, frigjorde alminnelige israelere fra «alle moralske begrensninger, siden en som står i fare for utryddelse, oppfatter seg som unntatt moralske hensyn som kan begrense innsatsen for å redde seg selv». Evron skrev at jøder kunne ende opp med å behandle «ikke-jøder som undermennesker» og reprodusere «nazistenes rasistiske holdninger».
Evron advarte også mot Israels (den gangen nye og glødende) tilhengere i den jødisk-amerikanske befolkningen. Han hevdet at for dem hadde det å kjempe for Israel blitt «en nødvendighet, fordi de ikke hadde noen andre fokuspunkter for sin jødiske identitet». Så stort var deres eksistensielle savn, mente Evron, at de ikke ønsket at Israel skulle bli fri fra sin økende avhengighet av jødisk-amerikansk støtte.
De trengte å føle at det var behov for dem. De trengte også «den israelske helten» som sosial og emosjonell kompensasjon i et samfunn der jøder ikke vanligvis blir oppfattet med egenskapene til en tøff og mandig kriger. Israelerne gir dermed den amerikanske jøden et tvetydig, motstridende bilde – den maskuline supermannen og det potensielle Holocaust-offeret – der begge er langt fra virkeligheten.
Zygmunt Bauman, den polskfødte jødiske filosofen og flyktningen fra nazismen som tilbrakte tre år i Israel i 1970-årene før han flyktet fra det han oppfattet som krigersk rettskaffenhet, syntes det var forferdelig å se det han kalte «privatiseringen» av Holocaust, som han mente Israel og landets tilhengere bedrev. I 1988 skrev han at Holocaust nå huskes «som jødenes private erfaring, som en sak mellom jødene og de som hater dem». Dette fortsatte også da de forholdene som gjorde Holocaust mulig, dukket opp igjen rundt om i verden. De overlevende etter Holocaust, som etter en fast tro på sekulær humanisme nå var utsatt for kollektiv galskap, visste intuitivt at volden de hadde overlevd – som var helt unik i sitt omfang – ikke var et avvik i en overveiende sunn, moderne sivilisasjon. Holocaust kunne heller ikke få hele skylda for de urgamle fordommene mot jøder. Teknologien og den rasjonelle arbeidsdelingen hadde gjort det mulig for alminnelige folk å bidra til masseutryddelseshandlinger med rein samvittighet, sågar med et gys av dyd, og forebyggende innsats mot slike upersonlige og lett tilgjengelige drapsmetoder krevde mer enn det å være på vakt mot antisemittisme.
Da jeg nylig satte meg til for å lese meg opp til dette essayet, så jeg at jeg allerede hadde understreket mye av det jeg siterer her. I dagboka mi har jeg utdrag kopiert fra George Steiner («nasjonalstaten som stritter av våpen, er en bitter relikvie, en absurditet i dette overbefolkede århundret») og fra Abba Eban («Det er på tide at vi står støtt på egne føtter og ikke på føttene til seks millioner døde»). De fleste av disse kommentarene skrev jeg da jeg for første gang besøkte Israel og de okkuperte territoriene, da jeg i min uskyld søkte svar på to spørsmål som plaget meg: Hvordan kunne Israel ha en så enorm makt over liv og død for en flyktningbefolkning, og hvordan kan vestlige politikere og tradisjonelle medier ignorere, og til og med forsvare, disse helt klart systematiske grusomhetene og urettene?
I oppveksten tok jeg til meg noe av den ærbødige sionismen i min familie, som besto av hindunasjonalister fra de øvre kastene i India. Både sionismen og hindunasjonalismen oppsto seint på 1800-tallet etter ydmykelser. Mange av deres ideologer ønsket å få bukt med det de oppfattet som en skammelig mangel på mannsmot blant jøder og hinduer. Og for hindunasjonalistene i 1970-årene – som da var uten makt og likte å rakke ned på det propalestinske kongresspartiet som satt ved makta den gangen – så det ut som om de kompromissløse sionistene, som Begin, Ariel Sharon og Yitzhak Shamir, hadde truffet blink når det gjaldt muskelsterk nasjonal identitet. (Misunnelsen deres er nå ute av skapet: Hindutrollene utgjør i dag Benjamin Netanyahus største fanklubb.) Jeg husker at jeg hadde et bilde på veggen av Moshe Dayan, stabssjef for IDF og forsvarsminister under seksdagerskrigen, og selv lenge etter at min barnslige beundring av rå styrke falmet, så jeg fortsatt Israel slik lederne deres hadde framstilt landet siden begynnelsen av 1960-årene og til i dag, som en oppreisning til Holocaust-ofrene og en ubrytelig garanti mot et nytt Holocaust.
Jeg visste hvor lite skjebnen til jødene, som ble gjort til syndebukker under Tysklands sosiale og økonomiske sammenbrudd i 1920- og 1930-årene, hadde preget samvittigheten til vesteuropeiske og amerikanske ledere, at selv overlevende etter Holocaust ble møtt med en kald skulder og, i Øst-Europa, med nye pogromer. Selv om jeg var overbevist om at palestinernes sak var rettferdig, syntes jeg det var vanskelig å motstå sionistenes logikk: At jødene ikke kan overleve i ikke-jødiske land og derfor må ha sin egen stat. Jeg syntes til og med at det var urettferdig at Israel var det eneste av landene i verden som måtte berettige sin eksistens.
Jeg var naiv nok til å tro at lidelse adler eller berettiger ofrene av en stor ugjerning til å opptre på en moralsk overlegen måte. At gårsdagens ofre hadde like stor sannsynlighet for å bli dagens overgripere, er en lekse vi har lært fra den organiserte volden i det tidligere Jugoslavia, Sudan, Kongo, Rwanda, Sri Lanka, Afghanistan og altfor mange andre steder. Jeg var fremdeles sjokkert over den mørke konklusjonen den israelske staten hadde trukket etter Holocaust og så institusjonalisert i et undertrykkelsesmaskineri. De målrettede drapene på palestinere, kontrollpunktene, riving av hjem og tyverier, uavgrensede og tilfeldige arrestasjoner og omfattende tortur i fengslene så ut til å være uttrykk for en skånselløs nasjonaletos: At menneskeheten er delt inn i de som er sterke, og de som er svake, derfor bør de som har vært, eller forventer at de kan bli, ofre, som forebygging knuse sine oppfattede fiender.
Selv om jeg hadde lest Edward Said, var jeg likevel sjokkert over å oppdage hvor godt Israels tilhengere i høye posisjoner i Vesten klarer å skjule den nihilistiske den-sterkestes-rett-ideologien som har vært opprettholdt av alle israelske regimer siden Begin. Det er i Vestens egen interesse å være opptatt av okkupantenes forbrytelser, om ikke av lidelsen til de fortrengte og dehumaniserte. Men begge deler har fått lov til å foregå uten å bli gjenstand for noen særlige granskinger fra den respektable pressa i Vesten. Enhver som prøver å skape oppmerksomhet rundt USAs blinde engasjement i Israel, blir anklaget for antisemittisme og for å ignorere lærdommen fra Holocaust. Og en forvrengt Holocaust-samvittighet sikrer at hver gang Israels ofre ikke holder ut sin elendighet lenger og reiser seg mot sine undertrykkere med forutsigbart raseri, blir de stemplet som nazister, fast besluttet på et nytt Holocaust.
Mens jeg leste og kommenterte tekstene til Améry, Levi og andre, forsøkte jeg på en måte å mildne den tyngende følelsen av urett som jeg opplevde etter å ha vært eksponert for Israels dystre fortolkning av Holocaust og bekreftelsene på landets høye moral gitt av deres vestlige allierte. Jeg søkte etter tegn på et folk som hadde følt på sin egen skjøre kropp den uhyrlige terroren som ble påført millioner av en formentlig sivilisert europeisk nasjonalstat, og som hadde bestemt seg for å være evig på vakt mot forvrengning av Holocausts betydning og misbruk av dens minne.
Til tross for økende betenkeligheter mot Israel har den politiske klassen og mediene i Vesten stadig forskjønnet faktaene som skriker mot oss om militær okkupasjon og uhindret annektering utført av etnonasjonale demagoger. Israel, sier refrenget, har som Midtøstens eneste demokrati rett til å forsvare seg, særlig mot bestialske folkemordere. Resultatet er at lidelsene til ofrene for Israels barbari i Gaza i dag, ikke engang blir anerkjent av de vestlige elitene, og i enda mindre grad får de bistand. I de siste månedene har milliarder av mennesker verden rundt vært vitne til et ekstremt og voldelig angrep, der ofrene «kringkaster sin egen tilintetgjørelse i sanntid i desperat, og hittil nytteløst, håp om at verden vil gjøre noe», som den irske advokaten og Sør-Afrikas representant ved Den internasjonale domstolen i Haag, Blinne Ní Ghrálaigh, sier.
Men verden – eller for å være mer spesifikk, Vesten – gjør ingenting. Verre er det at selv om tilintetgjørelsen av Gaza beskrives og kringkastes av overgriperne, både tilsløres og benektes den daglig av de som medvirker til Vestens militære og kulturelle hegemoni: fra USAs president, som påstår at palestinere er løgnere, til europeiske politikere som messer om at Israel har rett til å forsvare seg, og til den etablerte pressa, som formulerer seg passivt i sine beskrivelser av massakrene som begås i Gaza. Den situasjonen vi er i nå, har vi aldri vært i før. Aldri før har så mange vært vitne til en kolossal nedslakting i sanntid. Likevel råder en kynisme, feighet og sensur som avviser vår følelse av sjokk og sorg, og til og med gjør narr av den. Mange av oss som har sett bilder og filmer fra Gaza – syn fra helvete av forvridde lik begravd i massegraver, små barnelik båret av sørgende foreldre eller lagt på bakken i ryddige rader – har følt at vi gradvis er i ferd med å miste vettet i de siste månedene. Hver dag blir forgiftet av vissheten om at mens vi lever våre hverdagsliv, blir hundrevis av alminnelige mennesker som oss selv, drept, eller tvunget til å bevitne drapet på sine egne barn.
De som prøver å saumfare Joe Bidens ansikt for et eller annet tegn på nåde, et eller annet tegn på en ende på blodsutgytelsene, finner en nifs, glatt hardhet, bare brutt opp av et nervøst lite flir når han slenger ut av seg israelske løgner om halshogde småbarn. Bidens sta ondsinnethet og grusomhet overfor palestinerne er bare en av mange uhyggelige gåter vi presenteres for av vestlige politikere og journalister. Holocaust traumatiserte minst to jødiske generasjoner, og massakrene og gisseltakingen utført av Hamas og andre palestinske grupper i Israel 7. oktober vekket opp igjen en frykt for kollektiv utryddelse blant mange jøder. Men helt fra begynnelsen av var det klart at den mest fanatiske israelske regjeringen i historien ikke ville stå tilbake for å utnytte den utstrakte opplevelsen av krenkelse, sorg og redsel. Det ville ha vært lett for Vestens ledere å stanse sin impuls til betingelsesløs solidaritet med et ekstremistisk regime samtidig som de også erkjente nødvendigheten av å forfølge og stille de skyldige for krigsforbrytelsene 7. oktober til ansvar. Hvorfor hevdet da Keir Starmer, en tidligere menneskerettsadvokat, at Israel har rett til å «tilbakeholde elektrisitet og vann» fra palestinerne? Hvorfor begynte Tyskland febrilsk å selge flere våpen til Israel (samtidig som de med sine løgnaktige medier og nådeløse offentlige straffereaksjoner, særlig mot jødiske kunstnere og tenkere, ga verden en ny leksjon i hvor raskt blodtørstig etnonasjonalisme utvikler seg)? Hva kan forklare overskrifter på BBC og i The New York Times som «Hind Rajab på seks år er funnet død i Gaza flere dager etter at de ringte om hjelp», «Tårene til faren fra Gaza som mistet 103 slektninger» og «Mann dør etter å ha satt fyr på seg selv utenfor den israelske ambassaden i Washington, forteller politiet»? Hvorfor har vestlige politikere og journalister fortsatt å fortelle om titusener av døde og lemlestede palestinere som sivile tap i en selvforsvarskrig som er påtvunget verdens mest moralske hær, som IDF hevder at de er?
Svarene må for mange mennesker verden rundt ha blitt farget av en etnisk bitterhet som har sydet lenge. I 1945 sa George Orwell at Palestina er «et spørsmål om farge», og det er slik det uvegerlig ble sett av Gandhi – som tryglet sionistlederne om ikke å ty til terrorisme mot araberne ved bruk av vestlige våpen – og av de postkoloniale nasjonene, som nesten alle nektet å anerkjenne staten Israel. Det W.E.B Du Bois kalte internasjonal politikks sentrale problem – «fargelinja» – motiverte Nelson Mandela da han sa at Sør-Afrikas frihet fra apartheid er «ufullstendig uten palestinernes frihet». James Baldwin prøvde å røske opp i det han kalte den «gudfryktige stillheten» rundt Israels atferd, da han hevdet at den jødiske staten – som solgte våpen til apartheidregimet i Sør-Afrika – legemliggjorde hvitt overherredømme, ikke demokrati. Muhammad Ali så Palestina som resultatet av stor etnisk urett. Det samme gjør lederne av USAs eldste og mest framstående svarte kristne kirkesamfunn i dag, som har anklagd Israel for folkemord og bedt Biden om å avslutte all økonomisk og militær hjelp til landet.
I 1967 var Baldwin taktløs nok til å si at det jødiske folks lidelse «anerkjennes som en del av verdens moralske historie», og at «slik er det ikke for svarte». I 2024 innser mange flere at sammenliknet med de jødiske ofrene for nazismen, husker vi knapt de talløse millionene som ble tilintetgjort under slaveriet, de mange holocaustene i Asia og Afrika seint i viktoriatida og atomangrepene mot Hiroshima og Nagasaki. Milliarder av ikke-vestlige har blitt sterkt politisert i de seinere årene av Vestens katastrofale krig mot terror, «vaksineapartheid» under pandemien og det skamløse hykleriet rundt ukrainernes og palestinernes skjebne. De kan neppe la være å legge merke til en fiendtlig versjon av «holocaustfornektelse» blant elitene i tidligere imperialistland, som nekter å forholde seg til sine lands fortid med folkemord, brutalitet og plyndringer og forsøker å delegitimere enhver diskusjon om dette som rabiat «woke-het». Populære vest-er-best-beskrivelser av totalitarismen ignorerer fortsatt de skarpe beskrivelsene av nazismen (av Jawaharlal Nehru og Aimé Césaire, blant dem som har vært utsatt for imperialisme) som den radikale «tvillingen» til vestlig imperialisme. De lar være å undersøke den klare forbindelsen mellom imperienes nedslakting av innfødte i koloniene og folkemordet mot jødene i Europa.
En av dagens største farer er forherdingen av fargelinja til en ny Maginotlinje. For de fleste utenfor Vesten, hvis første erfaring med europeisk sivilisasjon var å bli brutalt kolonisert av dens representanter, framsto ikke Holocaust som en unik ugjerning. De fleste ikke-vestlige folk holdt på å komme seg på fote igjen etter imperialismens herjinger i deres egne land, og var ikke i posisjon til å vurdere omfanget av grusomhetene som denne imperialismens radikale tvilling påførte jødene i Europa. Så når Israels ledere sammenligner Hamas med nazistene, og israelske diplomater går med gule stjerner i FN, er publikumet deres nesten utelukkende vestlig. Størsteparten av verden bærer ikke byrden av kristen europeisk skyldfølelse for Holocaust og anser ikke opprettingen av staten Israel som en moralsk nødvendighet for å gi 1900-tallseuropeerne syndsforlatelse. I over 70 år nå har argumentet blant «mørkere folk» vært det samme: Hvorfor skulle palestinerne fordrives og straffes for forbrytelser som bare europeere var medskyldige i? De kan bare rygge tilbake i avsky over den underforståtte påstanden om at Israel har rett til å slakte 13.000 barn, ikke bare i selvforsvar, men fordi de er en stat født av Holocaust.
Allerede i 2006 advarte Tony Judt om at «Holocaust ikke lenger kan brukes som middel for å unnskylde Israels atferd», fordi et økende antall mennesker «rett og slett ikke kan forstå hvordan grusomhetene fra den siste europeiske krigen kan gi grunnlag for å tillate eller tilgi uakseptabel atferd på et annet sted til en annen tid». Israel har «dyrket et forfølgelsesvanvidd gjennom lang tid – ʻalle er ute etter ossʼ – som ikke lenger vekker sympati», advarte han, og påstandene om risikoen for en global antisemittisme «er i ferd med å bli en selvoppfyllende profeti». «Israels hensynsløse atferd og insisteringen på å definere all kritikk som antisemittisme er nå den største kilden til den anti-jødiske holdningen i Vest-Europa og store deler av Asia.» Dagens mest trofaste Israel-venner gjør situasjonen enda mer betent. Som den israelske journalisten og dokumentarfilmskaperen Yuval Abraham sa det, gjør tyskernes «sjokkerende misbruk» av anklager om antisemittisme at begrepet tømmes for mening. «Dermed settes jøder over hele verden i fare.» Biden fortsetter å framsette sin falske påstand om at sikkerheten til det jødiske folk verden over er avhengig av Israel. Som Ezra Klein, spaltist i The New York Times, nylig sa det: «Jeg er jødisk. Føler jeg meg tryggere? Føler jeg det som om det er mindre antisemittisme i verden akkurat nå på grunn av det som skjer der, eller virker det for meg som om det er en stor økning i antisemittismen, og at til og med jøder på steder som ikke er Israel, er sårbare for det som skjer i Israel?»
Et slikt destruktiv scenario ble helt klart forutsett av disse overlevende etter Holocaust som jeg siterte ovenfor, som advarte om at instrumentalisering ville skade minnet om Holocaust. Bauman advarte gjentatte ganger etter 1980-årene om at en slik taktikk fra skruppelløse politikere som Begin og Netanyahu sikret «Hitler en post-mortem-triumf, han som drømte om å skape konflikt mellom jødene og hele verden» og «å hindre at jødene noen gang oppnår fredelig sameksistens med andre». Améry ble mer desperat i sine siste år og tryglet israelerne til og med om å behandle palestinske terrorister humant, «fordi antisemittismen er i vekst», slik at solidariteten mellom diaspora-sionister, som ham selv, og Israel ikke «blir grunnlag for et fellesskap mellom to dødsdømte parter stilt overfor katastrofen».
Det er ikke mye håp i dette henseende med tanke på de nåværende israelske lederne. De burde ha vært mer villige til å våge fredsforhandlinger og kompromiss da de oppdaget hvor ekstremt sårbare de var for Hizbollah og Hamas. Men likevel, med alle de ni-hundre-kilos-bombene som Biden har overøst dem med, gjør de det de kan for å militarisere okkupasjonen av Vestbredden og Gaza ytterligere. En slik selvskade er den langsiktige effekten som Boaz Evron fryktet da han advarte mot «kontinuerlig henvisning til Holocaust, antisemittisme og hat mot jøder i alle generasjoner». «En ledelse kan ikke skilles fra sin egen propaganda», skrev han, og Israels herskende klasse oppfører seg som høvdinger i en «sekt», som virker «innenfor en verden av myter og monstre skapt av dem selv», «som ikke lenger klarer å forstå hva som skjer i den virkelige verden» eller «de historiske prosessene som staten sitter fast i».
44 år etter at Evron skrev dette, framstår det også tydeligere at Israels vestlige beskyttere har blitt til landets verste fiender og sender den de hegner om, dypere inn i hallusinasjonen. Som Evron sa det, handler de vestlige maktene mot sine «egne interesser og gir Israel en spesiell privilegert posisjon, uten at Israel føler seg forpliktet til å gjengjelde dette». Derfor har «spesialbehandlingen av Israel, som uttrykt gjennom betingelsesløs økonomisk og politisk støtte, skapt et økonomisk og politisk drivhus rundt Israel, som avskjærer dem fra den globale økonomiske og politiske virkeligheten».
Netanyahu og hans tilhengere truer grunnlaget for den globale ordenen som ble gjenoppbygd etter andre verdenskrig. Også før Gaza holdt Holocaust på å miste sin sentrale plass i vår forestilling om fortid og framtid. Ingen historiske ugjerninger har vært så bredt og vidt minnet. Men minnekulturen rundt Holocaust har nå skapt sin egen lange historie. Den historien viser at minnet om Holocaust ikke bare sprang organisk ut av det som skjedde mellom 1939 og 1945. Det ble bygd opp, ofte nøye planlagt, med spesifikke politiske mål. Den nødvendige konsensusen om Holocausts universelle rolle er faktisk satt i fare av det stadig mer synlige ideologiske presset som gjøres gjeldende mot dens minne.
At Tysklands naziregime og deres europeiske medløpere hadde myrdet seks millioner jøder, var viden kjent etter 1945. Men i mange år fikk denne overveldende kjensgjerningen liten politisk og intellektuell resonans. I 1940- og 1950-årene ble ikke Holocaust sett som en ugjerning atskilt fra andre ugjerninger under krigen, som forsøket på å utrydde slaviske befolkningsgrupper, sigøynere, funksjonshemmede og homoseksuelle. Selvfølgelig hadde de fleste europeiske folk sine egne grunner til ikke å dvele ved drapet på jødene. Tyskerne var oppslukt av sitt eget traume etter bombing og okkupasjon av allierte makter og masseutdrivelse fra Øst-Europa. Frankrike, Polen, Østerrike og Nederland, som hadde samarbeidet ivrig med nazistene, ønsket å framstille seg selv som en del av den tapre «motstanden» mot hitlerismen. Lenge etter at krigen tok slutt, fantes det altfor mange upassende påminnelser om delaktighet. Tyskland hadde tidligere nazister som kansler og president. Den franske presidenten François Mitterrand hadde vært partipamp i Vichy-regimet. Så seint som i 1992 var Kurt Waldheim president i Østerrike, til tross for at det fantes bevis på at han hadde vært involvert i nazistenes overgrep.
Til og med i USA var det en «offentlig stillhet og en eller annen form for etatistisk benektelse av Holocaust», som Idith Zertal skriver i «Israel’s Holocaust and the Politics of Nationhood» (2005). Det var ikke før lenge etter 1945 at man begynte å minnes Holocaust offentlig. Også i Israel var bevisstheten rundt Holocaust i mange år begrenset til de overlevende, som lederne i sionistbevegelsen bare hadde forakt for – noe det nesten er umulig å tro på i dag. Ben-Gurion så først Hitlers vei til makta som «et stort politisk og økonomisk oppsving for sionistprosjektet», men han mente ikke at de menneskelige vrakene etter Hitlers dødsleirer var egnet materiale for å gjenoppbygge en sterk, ny jødisk stat. «Det de hadde utholdt», sa Ben-Gurion, «tømte deres sjel for alt godt». Den ledende Holocaust-historikeren Saul Friedlander, som flyttet fra Israel dels fordi han ikke holdt ut å se at Holocaust ble brukt «som påskudd for harde anti-palestinske tiltak», forteller i sin memoar, «Where Memory Leads» (2016), at forskerne aller først skydde temaet og overlot det til minne- og dokumentasjonssenteret Yad Vashem.
Holdningene begynte ikke å endre seg før rundt rettssaken mot Adolf Eichmann i 1961. I «The Seventh Million» (1993) forteller den israelske historikeren Tom Segev at Ben-Gurion, som ble anklaget av Begin og andre politiske rivaler for å være hardhjertet mot de overlevende etter Holocaust, bestemte seg for å iscenesette en «nasjonal katarsis» ved å avholde rettssak mot en nazistisk krigsforbryter. Han håpet å lære jøder fra arabiske land om Holocaust og europeisk antisemittisme (da de ikke hadde kjennskap til noen av delene) og begynne å knytte dem til jøder av europeisk opphav i det som altfor tydelig virket som et mangelfullt forestilt samfunn. Segev beskriver videre hvordan Begin dreiv fram denne prosessen rundt å forme en Holocaust-bevissthet blant jøder med mørkere hud, som lenge hadde vært skyteskiver for rasistiske ydmykelser fra landets hvite etablissement. Begin helet sårene deres betinget av klasse og etnisitet ved å love dem stjålet palestinsk land og en sosioøkonomisk status over de fordrevne og nødlidende araberne.
Denne fordelingen av israelsk-hetens lønn sammenfalt med utbruddet av identitetspolitikk blant en velstående minoritet i USA. Som Peter Novick forklarer i oppsiktsvekkende detalj i «The Holocaust in American Life» (1999), «ruvet ikke» Holocaust så stort i livet til USAs jøder før seint i 1960-årene. Bare noen få bøker og filmer var innom emnet. Filmen «Dommen i Nürnberg» (1961) satte massemordet på jødene inn i den større kategorien nazistiske forbrytelser. I essayet «The Intellectual and Jewish Fate», som ble publisert i det jødiske tidsskriftet Commentary i 1957, skrev Norman Podhoretz, skytshelgen for de nykonservative sionistene i 1980-årene, ingenting i det hele tatt om Holocaust.
Jødiske organisasjoner som ble beryktet for å overvåke uttalelser om sionismen, frarådet først å memoralisere Europas jødiske ofre. De strevde for å lære seg de nye reglene i det geopolitiske spillet. I de kameleonlignende overgangene tidlig i den kalde krigen gikk Sovjetunionen fra å være en trofast alliert mot Nazi-Tyskland til å bli et totalitært onde; Tyskland gikk fra å være et totalitært onde til å bli en trofast demokratisk alliert mot totalitære onder. Derfor oppfordret redaktøren av Commentary amerikanske jøder til å dyrke fram en «realistisk holdning heller enn en som var straffende og anklagende» overfor Tyskland, som nå var en søyle i «den vestlige demokratiske sivilisasjonen».
Denne omfattende realitetsmanipuleringen fra den frie verdens politiske og intellektuelle ledere sjokkerte mange overlevende etter Holocaust og gjorde dem bitre. Men den gangen ble de ikke ansett som unikt privilegerte vitner av den moderne verden. Améry, som hatet den «påtrengende filosemittismen» i etterkrigstidas Tyskland, var redusert til å utdype sin private «motvilje» i essayer som siktet mot å røske opp i tyske lederes «bedrøvelige samvittighet». I et av disse forteller han om en reise gjennom Tyskland midt i 1960-årene. Under en diskusjon av Saul Bellows siste roman med landets nye, «dannede» intellektuelle, klarte han ikke å glemme «steinansiktene» til vanlige tyskere foran en haug med lik, og oppdaget at han bar på en ny «uvilje» mot tyskere og deres opphøyde posisjon i «Vestens majestetiske haller». Amérys opplevelse av «absolutt ensomhet» foran sine torturister fra Gestapo, hadde ødelagt hans «tillit til verden». Det var ikke før etter at han slapp fri, at han igjen hadde kjent en «gjensidig forståelse» med resten av menneskeheten fordi «de som torturerte meg og gjorde meg til et insekt», så ut til å vekke «forakt». Men hans helende tro på «verdensmoralens likevekt» ble raskt knust da han så hvordan Vesten omfavnet Tyskland og den frie verdens ivrige rekruttering av tidligere nazister i sitt nye «maktspill».
Améry ville ha følt seg enda mer forrådt om han hadde sett notatet til de ansatte i organisasjonen American Jewish Committee i 1951, som beklaget at «tenkningen rundt Tyskland og tyskerne for de fleste jøder fremdeles er formørket av sterke følelser». Novick forklarer at som andre etniske grupper, var amerikanske jøder opptatt av å unngå anklager om dobbel lojalitet og av å utnytte de store mulighetene i etterkrigstidas USA. De ble mer oppmerksomme på Israels nærvær under den mye omtalte og omdiskuterte rettssaken mot Eichman, som hamret inn budskapet om at jødene hadde vært Hitlers primære mål og ofre. Men det var ikke før etter seksdagerskrigen i 1967 og Jom kippur-krigen i 1973, da Israels eksistens så ut til å være truet av deres arabiske fiender, at Holocaust både i Israel og USA ble viden oppfattet som symbolet på jødisk sårbarhet i en evig fiendtlig verden. Jødiske organisasjoner tok i bruk mottoet «Aldri mer» i lobbyvirksomhet for at amerikansk politikk skulle ta hensyn til Israel. USA, som sto overfor et ydmykende nederlag i Øst-Asia, oppdaget at et tilsynelatende uovervinnelig Israel kunne være en verdifull stedfortreder i Midtøsten og begynte å overøse den jødiske staten med subsidier. Etter hvert begynte narrativet om at Holocaust var en aktuell og overhengende trussel mot jødene – som ble fremmet av israelske ledere og amerikanske sionistgrupper – å fungere som et grunnlag for kollektiv selvdefinering for mange jødisk-amerikanere i 1970-årene.
På denne tida var jødisk-amerikanerne den best utdannede og mest velstående minoritetsgruppa i USA, og stadig flere av dem var irreligiøse. I det sterkt polariserte amerikanske samfunnet seint i 1960- og 1970-årene, der etnisk og rasemessig avsondring var vanlig, og det fantes en omseggripende følelse av uro og utrygghet og en besettelse av moralsk rettskaffenhet, og der historiske katastrofer ble brukt som identitetsmerke, følte flere og flere assimilerte jødisk-amerikanere tilknytning til minnet om Holocaust og en personlig forbindelse til et Israel de oppfattet som truet av antisemitter rede til folkemord. En jødisk politisk tradisjon opptatt av ulikhet, fattigdom, borgerrettigheter, miljøvern, atomnedrustning og antiimperialisme muterte til en som var karakterisert av overdreven oppmerksomhet på Midtøstens eneste demokrati. I notatbøkene han førte fra og med 1960-årene, veksler litteraturkritikeren Alfred Kazin mellom forbauselse og forakt når han beskriver psykodramaene rundt personlig identitet som bidro til å skape Israels mest lojale tilhengerkrets i utlandet:
«Den perioden vi opplever nå, med jødisk ʻsuksessʼ, vil en dag huskes med den største ironi … Jødene fanget i en felle, jødene myrdet, og vips! Opp fra asken etter all denne evige klagesangen og utnyttelsen av Holocaust … Israel som jødenes ‘sikkerhet’, Holocaust som vår nye bibel, i enda større grad enn Klagesangene.»
Kazin var allergisk mot den amerikanske kulten rundt Elie Wiesel, som gikk omkring og sa at Holocaust var uforståelig, uten sammenligning og umulig å forestille seg, og at palestinerne ikke hadde noen rett til Jerusalem. Slik Kazin så det, hadde «den amerikansk-jødiske middelklassen» i Wiesel funnet «Holocausts Jesus», «et surrogat for deres egen religiøse tomhet». Primo Levi la merke til den sterke identitetspolitikken til denne amerikanske minoriteten da han var på sitt eneste besøk i landet i 1985, to år før han tok sitt eget liv. Han ble svært bekymret over kulturen med Holocaust-utnyttelse rundt Wiesel (som påsto at han hadde vært Levis gode venn i Auschwitz, men Levi kunne ikke huske å ha møtt ham engang) og syntes at hans amerikanske verters voyeuristiske besettelse av at han var jøde, var problematisk. I et brev til venner hjemme i Torino klaget han over at amerikanerne hadde «festet davidsstjerna» på ham. Under et foredrag i Brooklyn ble Levi spurt hva han mente om Midtøsten-politikken og begynte med å si at «historisk sett var Israel en feil». Det fulgte et svare rabalder, og moderatoren måtte avbryte møtet. Seinere samme år hyrte Commentary, som nå var sterkt proisraelsk, en tjuefire år gammel aspirerende nykonservativ til å skrive et giftig angrep på Levi. Levi har selv innrømt at denne intellektuelle bandittvirksomheten (som den nå antisionistiske forfatteren angrer bittert på) bidro til å slukke hans «vilje til å leve».
Nyere amerikansk litteratur viser tydelig det paradokset at jo lengre tid det har gått siden Holocaust, desto sterkere har seinere generasjoner av jødisk-amerikanere tatt dens minne i besittelse. Jeg ble sjokkert over hvor lite ærbødig Isaac Bashevis Singer – som er født i 1904 i Polen og på mange måter er 1900-tallets viktigste jødiske forfatter – skildret Holocaust-overlevende i sine bøker, og gjorde narr av både staten Israel og den ivrige filosemittismen til de ikke-jødiske amerikanerne. En roman som «Shadows on the Hudson» virker nesten oppsatt på å bevise at undertrykking ikke gir deg bedre moralsk karakter. Men mye yngre og mer sekulariserte jødiske forfattere enn Singer virker altfor gjennomsyret av det Gillian Rose i sitt bitende essay om «Schindlers liste», kalte «Holocaust-fromhet». I en anmeldelse i London Review of Books av «Kjærlighetens historie» (2005) av Nicole Krauss, en roman der handlingen er lagt til Israel, Europa og USA, påpeker James Wood at forfatteren, som er født i 1974, «skriver som om Holocaust skjedde i går». Wood sier så at romanens jødiskhet var «forvrengt til bedrageri og teater gjennom Krauss’ sterke identifikasjon med den». Slik «jødisk iver», som grenset opp mot «minstrel-show» sto i skarp kontrast til verkene til Bellow og Norman Mailer og Philip Roth, som «ikke hadde vist noen særlig interesse for skyggen av Holocaust».
En sterkt villet tilknytning til Holocaust har også preget og svekket mye av den amerikanske journalistikken om Israel. Av større betydning er det at den sekulær-politiske Holocaust-religionen og overidentifiseringen med Israel siden 1970-årene har ført til en skjebnesvanger forvrengning av utenrikspolitikken til Israels hovedsponsor, USA. I 1982, like før Reagan uten omsvøp beordret Begin til å avslutte sin «holocaust» i Libanon, møtte en ung amerikansk senator, som så på Elie Wiesel som sin store læremester, den israelske statsministeren. Ifølge Begins egen forskrekkede beskrivelse av møtet kommenterte senatoren Israels krigsinnsats og skrøt av at han selv ville ha gått enda lenger, selv om det ville ha betydd å drepe kvinner og barn. Begin ble sjokkert av disse ordene fra den framtidige amerikanske presidenten, Joe Biden. «Nei, sir», fastholdt han. «I henhold til våre verdier er det ikke tillatt å skade kvinner og barn, selv ikke i krig … Det er en målestokk på menneskelig sivilisasjon at man ikke skader sivile.»
En lang periode med relativ fred har gjort de fleste av oss likegyldige overfor katastrofene som gikk forut for freden. Bare noen få av de som lever i dag, kan huske opplevelsen av total krig som definerte første halvdel av 1900-tallet, kampene mellom nasjoner og imperier innenfor og utenfor Europa, den ideologiske massemobiliseringen, framveksten av fascisme og militarisme. Nesten et halvt århundre med de mest brutale konfliktene og de største moralske sammenbruddene i historien røpet farene ved en verden hvor det ikke fantes religiøse eller etiske begrensning for hva mennesker kunne eller våget å gjøre. Sekulær fornuft og moderne vitenskap, som fortrengte og erstattet tradisjonell religion, hadde ikke bare vist sin manglende evne til å regulere menneskelig atferd, men ble benyttet for å finne nye og effektive måter å slakte ned andre på, som bevist i Auschwitz og Hiroshima.
Under gjenoppbyggingen i tiårene etter 1945 begynte det sakte å bli mulig å tro på det moderne samfunnet igjen, på dets institusjoner som en entydig siviliserende kraft, på dets lover som et forsvar mot onde lyster. Denne gryende troa ble forankret i og bekreftet av en negativ sekulær teologi som bygde på avdekkingen av nazistenes forbrytelser: Aldri mer. Etterkrigstidas egne kategoriske imperativ fikk gradvis institusjonell form gjennom etablering av organisasjoner som Den internasjonale domstolen (ICJ) og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og årvåkne menneskerettsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch. Et sentralt dokument fra etterkrigstida, innledningen til «FNs verdenserklæring om menneskerettighetene» fra 1948, er gjennomsyret av frykten for å gjenta Europas tidligere etniske apokalypse. Ettersom utopiske forestillinger om en bedre sosioøkonomisk orden har falmet gjennom de siste tiårene, har menneskerettsidealet hentet enda større belegg fra minnene om den store ondskapen som ble begått under Holocaust.
Fra spanjoler som kjemper for oppreisning etter lange år med brutale diktaturer, latinamerikanere som agiterer for sine desaparecidos, og bosniere som ber om beskyttelse mot serbisk etnisk rensing, til koreanernes appell om beklagelse og erstatning for kvinnene som ble tvunget inn i prostitusjon av japanerne under andre verdenskrig, ligger minnene om jødisk lidelse under nazistene som et grunnlag som de fleste beskrivelser av ekstrem ideologi og grusomhet, samt de fleste krav om anerkjennelse og oppreisning, har vært bygd på.
Disse minnene har bidratt til å definere våre begrep om ansvar, kollektiv skyld og forbrytelser mot menneskeheten. Det er sant at de kontinuerlig har blitt misbrukt av representanter for militær humanitarisme som reduserer menneskerettighetene til retten til ikke å bli brutalt myrdet. Og kynismen sprer seg raskere når formelpregede måter å minnes Holocaust på – besøk i Auschwitz med gravalvorlige ansikter etterfulgt av overstrømmende kameraderi med Netanyahu i Jerusalem – blir en billig pris å betale for billetten til aktverdighet for antisemittiske politikere, islamofobe agitatorer og Elon Musk. Eller når Netanyahu gir moralsk syndsforlatelse i bytte mot støtte til åpent antisemittiske politikere i Øst-Europa, som stadig forsøker å rehabilitere lokale borgere som var ivrige drapsmenn av jøder under Holocaust. Men i fravær av noe mer effektivt er Holocaust fortsatt uunnværlig som standard for å vurdere et samfunns politiske og moralske helse. Selv om minnet har en tendens til å utsettes for misbruk, kan det fortsatt benyttes til å avdekke mer snikende ondskap. Når jeg ser på det jeg selv har skrevet om de anti-muslimske beundrerne av Hitler og deres skadelige innflytelse i dagens India, slår det meg hvor ofte jeg har nevnt jødenes opplevelse av fordommer for å advare mot barbariet som blir mulig når visse tabuer brytes.
Alle disse universalistiske referansepunktene – Holocaust som målestokk for alle forbrytelser, antisemittisme som den mest dødelige formen for intoleranse – står i fare for å forsvinne nå som det israelske militæret massakrerer og sulter palestinerne, jevner hjem, skoler, sykehus, moskeer og kirker med jorda og bomber dem inn i stadig mindre leire, samtidig som de beskylder alle som ber dem om å stanse, for å være antisemitter eller tilhengere av Hamas – fra FN, Amnesty International og Human Rights Watch til de spanske, irske, brasilianske og sørafrikanske regjeringene og Vatikanet. Dagens Israel sprenger overbygningen for de globale normene som ble bygd opp etter 1945, og som har vaklet siden den katastrofale og fremdeles ustraffede krigen mot terror og Vladimir Putins revansjistiske krig i Ukraina. Det dype bruddet vi føler på i dag mellom fortid og nåtid, er et brudd i verdens moralhistorie siden starten i 1945 – historien der Holocaust i mange år har vært den sentrale hendelsen og det universelle referansepunktet.
Vi har flere jordskjelv i vente. Israelske politikere har besluttet seg for å forhindre en palestinsk stat. Ifølge en nylig meningsmåling mener et absolutt flertall (88 prosent) av israelske jøder at antallet palestinske sårede og drepte er berettiget. Den israelske regjeringen blokkerer humanitær bistand til Gaza. Biden innrømmer nå at hans israelske protesjeer er skyldige i «vilkårlig bombing», men sender likevel tvangsmessig av gårde mer og mer militært utstyr. I FN 20. februar avviste USA for tredje gang mesteparten av verdens desperate ønske om å få en slutt på blodbadet i Gaza. 26. februar, mens han slikket på en iskrem, lanserte Biden sin egen fantasi om en midlertidig våpenhvile, som raskt ble avfeid av både Israel og Hamas. I Storbritannia leiter politikere fra både Arbeiderpartiet og De konservative etter verbale formler som kan tilfredsstille folkeopinionen samtidig som de gir moralsk dekning for massakren i Gaza. Det er nesten ikke til å tro, men bevisene har blitt overveldende: Vi er vitne til et slags sammenbrudd av den frie verden.
Samtidig har Gaza for utallige maktesløse mennesker blitt det essensielle vilkåret for politisk og etisk bevissthet i det tjueførste århundret – nettopp slik første verdenskrig var det for en generasjon i Vesten. Og det ser i økende grad ut som om det bare er de som blir ristet våkne av katastrofen i Gaza, som kan redde Holocaust fra Netanyahu, Biden, Scholz og Sunak og re-globalisere dens moralske betydning. Det er bare de som kan betros å gjenopprette det Améry kalte verdensmoralens likevekt. Mange av demonstrantene som fyller gatene i sine byer uke etter uke, har ikke noe nært forhold til Holocausts europeiske fortid. De dømmer Israel på grunnlag av handlingene deres i Gaza, ikke et krav rettferdiggjort av Holocaust om total og varig sikkerhet. Om de kjenner til Holocaust eller ikke, avviser de den grove sosialdarwinistiske konklusjonen Israel trekker fra den – én folkegruppes overlevelse på bekostning av en annen. De er motivert av et enkelt ønske om å opprettholde idealene som framsto som det alle ønsket over hele verden etter 1945: respekt for frihet, toleranse for andres tro og livsførsel, solidaritet med andres lidelse og en følelse av moralsk ansvar for de som er svake og forfulgte. Disse mennene og kvinnene vet at hvis det finnes en enkel lekse å lære fra Holocaust, er det «Aldri mer – for noen», slagordet til de modige unge aktivistene i Jewish Voice for Peace.
Det er mulig de vil tape. Kanskje Israel, med sin overlevelsespsykose, ikke er den «bitre relikvien» George Steiner snakket om – men heller et forvarsel om framtida til en ruinert og utpint verden. Den høylytte støtta til Israel fra høyreekstreme politikere som Javier Milei fra Argentina og Jair Bolsonaro fra Brasil, og støtta fra land der hvite nasjonalister har infisert det politiske livet – USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia – antyder at den verdenen der det fantes individuelle rettigheter, åpne grenser og internasjonal lov, er i ferd med å krympe. Det er mulig at Israel vil lykkes med en etnisk utrensning av Gaza og kanskje også Vestbredden. Det er altfor mange bevis på at det moralske universets dreining ikke går mot rettferdighet. Maktfolk kan få sine massakrer til å virke nødvendige og rettferdige. Det er slett ikke vanskelig å forestille seg en triumferende avslutning på den israelske offensiven.
Frykten for et katastrofalt nederlag tynger demonstrantene som forstyrrer Bidens valgtaler og blir kastet ut fra hans arrangementer til et kor av «fire nye år». Vantro over det de ser hver dag på videoklipp fra Gaza, og frykt for enda mer tøylesløs brutalitet, plager disse fritenkerne på internett som daglig hudfletter søylene i den vestlige fjerde statsmakt for deres nære forhold til den rå makta. Ved å anklage Israel for folkemord virker det som om de med hensikt bryter med det «moderate» og «fornuftige» synet som plasserer både landet og Holocaust utenfor den rasistiske ekspansjonismens moderne historie. De overbeviser antakeligvis ingen innenfor den forherdede tradisjonelle vestlige politikken.
Men da Améry selv uttrykte sin misnøye med samtidas usle samvittighet, «uttalte han seg slett ikke for å overbevise. Jeg kaster bare mine ord blindt på vekta, uansett hva de måtte veie.» Han følte seg ført bak lyset og forlatt av den frie verden og luftet sine innvendinger «for at forbrytelsen skulle bli en moralsk realitet for forbryteren, slik at han ville bli trukket inn i sannheten om sin ugjerning». Israels høylytte anklagere i dag ser ikke ut til å ha særlig andre hensikter. Mot de barbariske handlingene og den forvirrende og selektive propagandaen erklærer talløse millioner nå sin rasende misnøye på offentlige steder og i digitale medier. I prosessen risikerer de å forbitre sitt liv permanent. Men kanskje raseriet deres for et øyeblikk kan lindre palestinernes følelse av absolutt ensomhet og i noe monn bidra til å gjenvinne minnet om Holocaust.