Første gang jeg opplevde altsaksofonisten Signe Emmeluth live, var en wow-opplevelse. Under Kongsberg Jazzfestival i 2019 var hun en del av Trondheim Jazzorkester og deres samarbeid med Atomic, og på et tidspunkt brøt Emmeluth ut i en solo som var smittsomt energisk i drivet og sprudlet av utfall – men som samtidig hadde en merkbar idémessig koherens som drev frem mot noe. Jeg ble umiddelbart hektet, som det heter. Det ble ytterligere forsterket da hun senere samme år slapp andrealbumet til bandet sitt, Emmeluth’s Amoeba. Siden har hun vært en musiker jeg har prøvd å følge tett.
Dobbelt aktuelle Signe Emmeluth er en formidabel saksofonist som virkelig får en til å stoppe opp.
Jamming & jammer
