En statsråd er gått av, og en annen er under mistanke for plagiat. Dette reiser spørsmål om hvilke forberedelser disse tidligere studenter har hatt i sine akademiske studier. Den nye statsråd for høyere utdanning og forskning, Oddmund L. Hoel bør konfrontere det massive kvalitetsfall som norsk høyere utdanning har vært gjennom de siste 20 årene. Han bør kaste om på hele sektorens oppbygging og selvforståelse. Han bør stille seg en rekke spørsmål:
- Er det for mange som studerer?
- Hva får ofte uengasjerte studenter uten dypere intellektuelle interesser ut av masterstudier?
- Hva skal formålet være med høyere utdanning i masseuniversitetets tid? Han må spørre etter kvalitet, ikke bare beliggenhet.
- Vil det ikke være bedre å styrke lavere gradseksamen (BA) heller enn å jage etter tynnere og tynnere MA-løp, som attpåtil blir mer og mer esoteriske?
- Hva er for eksempel «kunnskapsledelse», som Ingrid Kjerkol er master i? Sandra Borch og Ingrid Kjerkols problemer er bare symptomer på en dyptgående krise innen norsk høyere utdanning.
Underlig underkommunisert i debatten etter plagiatsakene er det forfall som er skjedd med de forberedende prøver, examen philosophicum. Mens vi ennå hadde de fire breddeuniversitetene, var de forberedende prøver en selvfølge. De har eksistert i ulke former som en logisk verneplikt helt siden Kgl. Frederiks Universitet ble etablert i 1811. Formålet var klart: Å veilede studentene inn til vitenskapelig holdning, metodebevissthet og kunnskap om de store spørsmål i menneskenes streben etter sannhet og innsikt. Uansett fag. Ja, de forberedende prøver skulle formidle intellektuell erkjennelsesglede og demonstrere krav til høyere studier. De skulle styrke studentenes respekt for objektivitet og saklighetsnormer, kort sagt vitenskapelig tenkemåte. Etter svekkelsen av det akademiske innslaget på gymnasiene – i dag kalt videregående – er denne oppgaven viktigere enn noensinne. Filosofihistorien ble en vei inn til disse tradisjonene. Poenget var å samle folk til en akademisk felleskultur på tvers av fagene, skape forskningsnysgjerrighet og inspirere til disiplinert intellektuell fantasi.
De norske forberedende prøvene etter krigen var et pedagogisk nybrottstiltak, beundret ute i Europa som en form for demokratisk beredskap etter erfaringene med nazi-tyranniets menneskeforakt og total misaktelse av kognitive resonnementer. Arne Næss forstod at presis, saklig og meningsbærende kommunikasjon er en forutsetning for demokratisk styreform og en vaksine mot ideologiske besettelser. Nå som en sannhetsforakter kan flytte inn i Det hvite hus, må demokratiske land høyne sin beredskap mot truslene mot grunnplanken i folkestyret: Åpen, fornuftsbundet og sannhetsforpliktet debatt.
Hele grunnlaget for demokratiet er under press av KI-forfalskninger, plagiat og asosiale medier. Omtrent alt kan forfalskes nå, taler, portretter, demonstrasjoner, dokumenter. Aldri har kravene til metodebevissthet og vitenskapsetikk vært større.
Vi brukte ett semester på dette enorme ex.phil.-stoffet; i dag snuser studentene på det i løpet av noen uker. Det er absurd og gir en illusjon av kunnskap. Det som undervurderes, er at litt dannelse er farlig. Studentene kan komme til å tro at de har grepet sannheten. Det er nettopp folk med slik fluff-dannelse som lettest lar seg fange opp av folkeforførere og konspirasjonsteoretikere som det nå yngler av. Se hva som hendte i Kongressen i Washington 6. januar for to år siden.
Med det virvar av institusjoner som i dag pynter seg med navnet «universitet», er situasjonen blitt enda mer uoversiktlig. Det er helt uklart hva som menes med forberedende prøver nå. Hva krever for eksempel Bodø og Tromsø? Er det tilfeldig at begge de to involverte i juksesakene kommer fra disse institusjonene, blant de klart svakeste akademiske læresteder i landet? Har de to angjeldende personene avlagt ex.phil.-prøven? Man må jo spørre om Kjerkols sensorer i det hele tatt har lest hennes oppgave, full som den er av pretensiøs begrepsbruk på grensen til tautologisk snikksnakk og innhyllet i et sjargongfylt språk.
Dette er harde ord. Men slike tendenser er viktig å punktere når høyere studier nå er i ferd med å bli oversvømmet av slik svada.
I lys av det som er skjedd med de to statsrådene, er det enda mer avgjørende for hele det norske universitetssystemets kvalitet at den nye statsråden tar initiativ til å få ex.phil. restaurert på alle landets institusjoner for høyere utdanning. I dag er ex.phil. blitt en branntomt over misforstått demokratiseringsiver og betongharde rasjonaliseringsbestrebelser, markedsført på orwelliansk vis som en «kvalitetsreform» og gjort enda mer overfladisk av et pes av et tidsfokus – den logiske følgen av disse nye new public management-reformene. De har gjort universitetene til slagmark for reformer bedre tilpasset pølsefabrikker for produksjonstall enn institusjoner for høyere utdanning og forskning. Og de har ført til en overhåndtagende byråkratisering med et skjemavelde og et rapportkjas som rettelig fortjener betegnelsen hamsterhjul. Digitaliseringsbølgen som skulle gjøre hverdagen lettere, er blitt er blitt et monster av fremmedgjøring. Statsråd Hoel, du har selv bakgrunn fra universitetet, frels oss fra dette klamme system.
De fleste vil i alle fall være enige om at universitetene i demokratier har litt flere oppgaver enn å være utsilingsmekanismer for arbeidsmarkedet eller avskrivingsbyråer for politikere som tror mastergrader er prestisjegivende. Roten til denne tilstanden ligger i det som er kalt «Kvalitetsreformen».
«Kvalitetsreformen» dreide seg naturligvis aldri om kvalitet. Reformen dreide seg om en ting: gjennomstrømming. Få studentene raskt gjennom og ut. Bak lå Bologna-prosessen (2003–2005), et hel-europeisk forsøk på å samordne eksamens- og studieformene over landegrensene. Godt utgangspunkt, men den var særpreget av snever teknisk og økonomisk rasjonalitet, det tilsynelatende nyttige, det raske, (som kaltes effektivisering), strømlinjeforming, kvantifiserende målefeber (ikke minst av tid), overflatelæring på bekostning av refleksjonsdybde, konsentrasjon, sammenheng. Resultatet er en voldsom byråkratisering og et rapporteringsregime som truer professorenes lærefrihet og fordypningsmuligheter.
Statsråd Hoel bør ha mot til å erkjenne situasjonen nå – det er lenge siden hans departement har hatt en minister med bedre faglige forutsetninger for å ta opp sektorens problemer. Jeg vil derfor offentlig utfordre Oddmund Hoel til å forholde seg til følgende program i sine første hundre dager som statsråd:
1. Evaluering av kvalitetsreformen. Fremskaff mest mulig av empirisk materiale om gjennomføring, studietilfredshet, arbeidsinnsats fra studentene, intellektuell temperatur og studieresultat. Er det skjedd en karakterinflasjon? Når Ingvild Kjerkol i Bodø kan få A på sitt verk, er det grunn til å spørre. Be hennes sensor om offentlig om å begrunne bedømmelsen.
2. Restaurer ex.phil. Det betyr ett semesters studier og et fireårig løp for den første baccalaureat-eksamen, slik det er vanlig i USA og Storbritannia.
Annet semester bør vies fordypning av ex-fac.pensumet der det gis innføring i de enkelte fakulteters fag. Ikke minst er det viktig å vie tid til de naturvitenskapelige fags metoder for alle studenter, samt gjeninnføre tolknings-, presiserings- og saklighetslæren inspirert av Arne Næss. Universitetene bør tilby seminarundervisning med gruppearbeid og øvelser i presist språkbruk og vitenskapsetikk, som vi hadde før. Kravene til vitenskapelig skriving må nå inngå som del av kurset.
3. Mer seminarundervising som motgift mot ny-analfabetismen. Gitt de enorme mulighetene for fusk nå, bør undervisningen på universitetene mer og mer dreies mot seminarundervisning i mindre grupper. Alle forventes å kunne innlede. De som ikke møter forberedt, gis to sjanser til. Så bør de spørres om de passer på et universitet. I USA kalles dette «graduate seminars». De gir masse læring og ingen avskriftsmuligheter.
Selv om det er mange unntak, er det ikke å komme fra at det er mye slack ved norske universiteter. Ofte for lav intellektuell temperatur. Sjekk undersøkelsene av hvor mye norske studenter arbeider per uke. Det vil løfte skjell fra statsrådens øyne.
Jeg har undervist i snart 50 år ved de fleste norske universiteter, og jeg kan nå konkludere: Vi står overfor en ny type studenter som farer nervøst sammen ved møtet med en lengre tekst. En ny-analfabetisme er i emning. Det dreier seg om en dyp pedagogisk og intellektuell krise. Folk leser for lite. Og enda mindre dyplesning. Statsråd Hoel må forstå at dette er en helt ny tidssituasjon for de høyere utdannings- institusjonene.
Parallelt er det skjedd en massiv svekkelse av allmenndannelsen. Ungdom leser ikke aviser lenger; de tar verden inn på sosiale medier. Det er utveksling av uvitenhet. Jeg er blitt spurt om hvem LO er. Utenkelig for ti år siden. Å ha en så uinformert neste generasjon er en fare for demokratiet. Folk som bare har skrapt på overflaten, lar seg lett forføre fordi de tror de kan noe.
Mobiltelefoner hører ikke hjemme i universitetenes auditorier og seminarrom. Lag mobilhotell på gangen. Studenter skal konsentrere seg. Ofte vet de ikke sitt eget beste. Det er professorenes oppgave å fortelle dem det.
4. Færre hjemmeeksamener – tilbake til prøving på universitetet. Alle innser betydningen av skriving, originalitet og personlig innsamling av stoff i høyere utdanning. Spørsmålet er om ikke dette fokuset har tippet for mye over den gale veien. Studenter må ha en bred bakgrunn. De må kunne ting, ikke bare skrive ut fra det store intet. Mene ting. De må ha innforlivet i seg store mengder kunnskap, ha paratkunnskap. De må innøves i kritisk sans og kildeskepsis. De må lese mer.
Jeg vil også legge inn et godt ord om de gamle, brede pensumrelaterte universitetseksamenene. De utfordret deg til å kunne et stoff som du så skulle forholde deg drøftende til. Det var ingen avskrivingsmuligheter, intet nett. Du måtte ha arbeidet med stoffet. Det var krevende, men ga deg mye. Dessuten er denne eksamensformen demokratisk. Her nytter det ikke å ha mor og far hjemme ved middagsbordet, folk med universitetseksamener, som du kan utnytte når du skriver.
Dessuten: Gjeninnfør muntlig eksamen. Muntlig eksamen gir anledning til å korrigere inntrykk og inspirere til vekst. Det er absurd at du kan gå gjennom et helt studium ved UiO uten å ha møtt en lærer. En slik omlegging må innebære et rimeligere fordeling av studenter og lærere. Det betyr budsjettøkninger og flere vitenskapelig tilsatte.
Det bør utvikles et eget korps av universitetslektorer som har pedagogisk praksis som sin stolthetsgrunn. De bør gis sjenerøse stipendmuligheter for å få faglig påfyll, gjerne ved gode universiteter ute. De bør spares for å avfatte spesialiserte artikler i esoteriske tidsskrifter som leses av ingen. De skal spre nysgjerrighet og leseglede, ikke befinne seg i et uttværet venterom for amanuensisstillinger. De må være fremragende forelesere, ikke mange er det. Å forelese er en kunstform, drastisk undervurdert. Glem ikke den eksistensielle dimensjon ved høyere utdanning. Studier gjør det morsommere å leve. Studier er ofte gledesbringende!
5. Hvorfor så mange mastergrader? Det skjer nå en merkelig forvitring av mastergradseksamenene. De splittes opp i spesialemner med uklar forankring i fag (jf. «kunnskapsledelse»). Jeg er naturligvis åpen for en viss grad av frihet her. Det kan være gode grunner til å lage egne masteremner med nytt innhold. Men er ikke denne trenden gått for langt? Er det ikke en fare for at disse del-masteremnene bryter kontakten med brede tradisjoner i fagene og blir avsondrede pseudogløtt inn i en vitenskap? Og derfor skaper overfladiske innsikter? En styrking av BA-nivået vil antakelig løse dette problemet. Overmodent har UiO nå fått et honoursprogram.
6. Stopp uttynningen av universitetsbegrepet, kutt ut prestisjebygg og gjenreis heltidsstudenten. Norge har i dag «universiteter» på de fleste nes. Ingen spør om kvalitet, bare beliggenhet, men høyere studier er ikke geografi. Det er flere underlige ting her. Det er ingen prestisje lenger i dag å kalle seg «universitet». Paradokset er at desto mer innholdstomt universitetsbegrepet blir, desto mer energisk forfølges det av regionale høvdinger. Ser de ikke at de øver seg i begrepsinflasjon? Dette lærte vi om til forberedende, og George Orwell har sagt mye om slik nytale. Statsråd Hoel bør stramme inn betingelsene for å kalle seg universitet. Han bør si til de gjenværende høyskolene (for eksempel Østfold, Volda, Vestlandet og Lillehammer): Bedre å bli en god høyskole enn nok et stankelbeinuniversitet, som vi har nok av.
Like viktig: Statsråd Hoel bør stoppe de gigantiske nybyggplanene som nå regjerer ved NTNU. Mitt forslag er isteden:
- Bruk pengene til å gjenreise heltidsstudenten. I noen dyrebare ungdomsår i et rikt land bør neste generasjon få vie seg til å dyktiggjøre seg til et yrke som kommer til å kreve mer og mer av oss, ikke minst evnen til å lære å lære. Studentene kommer tidsnok ut i arbeidslivet.
- Skap et offentlig fond med stipend som setter norske studenter i stand til å komme inn ved og finansiere studier ved de ypperste læresteder i verden. Lag et statlig fond av den type som Kjell Inge Røkke fortjenstfullt har laget. Jeg fikk et Fulbright-stipend ved Yale. Det er ikke noe mer jeg ønsker enn at flere studenter kan få samme sjansen.
- Skap et stipendprogram for universitetslærerne, bibliotekarene og folk i administrasjonen slik at de kan fornye seg faglig og få inspirasjon ved de beste læresteder ute.
- Styrk bibliotekene. Det er ikke å komme fra at de har store hull i samlingene.
- Styrk rektorene. Gi dem mer penger til å invitere inn de beste fra utlandet for å overrisle studenter og lærere her hjemme med topp-forelesninger. Oppmuntre dem til å avholde brede forelesnings- og seminarrekker for allmennheten.
7. Evaluer de nye doktorgradene og skap et nasjonalt forskningsakademi (graduate school). Vi oversvømmes av doktorander. Få spør hva de skal brukes til (men selvsagt har de egenverdi). Ved de gamle universitetene var en doktorgrad ment å være en bred innføring i hele fag. Nå kan du ta doktorgrad på venstre nesebor.
Den store elefanten i rommet er den nasjonale illusjonen at vi er så gode i engelsk her til lands. Vi er egentlig ganske hjelpeløse. Hvor mange norske ph.d.-er leses av andre enn sensorene? Det er ofte en lidelse å høre det pomor-engelsk som norske professorer lirer av seg. La den restaurerte ex.phil. inkludere kurs i engelsk akademisk språk. Når folk tror at internasjonalisering er å skrive om Hardanger-bunaden på et slags engelsk, er det grunn til å ringe med alarmklokkene. Vi gjør oss til latter med en slik oppfatning av hva internasjonalisering er.
Et underlig aspekt ved de norske doktorgradene er at de så sjelden er resultat av lang forskningsforberedelse i en graduate school etter MA-graden. I et slikt forskningsakademi testes du ut på hva du kan av metode og originalitet, og ikke minst øves opp i bredde. Ute er det vanlig å ta 12 kurs over hele faget og deretter gå opp til «comprehensives», heldekkende eksamener uten fluktmuligheter og avskrivingsåpninger. Med tanke på hvor svake MA-gradene er blitt, må vi spørre: Hva har egentlig de norske doktorgradsstudentene i dag av forberedelser?
Hvor mange som ikke snakker norsk, skal befolke norske institutter? Da dette ble debattert sist, forfalt debatten til anklager om fremmedfrykt. La Hoel-kommisjonen ta opp dette. Når det snart ikke finnes historikere på Blindern som snakker norsk eller er interessert i norsk historie, har vi et problem. Er Norge i ferd med å bli en ventehall for (opplagt kompetente) folk som vil videre og ser på oss som en grei finansieringsstasjon? Vil vi ha det slik? Er dette internasjonalisering?
8. Dannelse? Ordet skremmer opp de dypeste fordommer her til lands. Nytelsesmiddel for overklassen. Lille Marius som døde av flere byer i Belgia og latinens døde hånd. Dannet konversasjon i borgerlige hjem med pianospill under pene bilder. Men hør hva de beste universiteter ute forstår med begrepet dannelse. Det er ingen grunn til at vi skal ha lavere ambisjoner.
- Nysgjerrighet. Evnen til å forholde seg prøvende og nyansert til verden og stille interessante spørsmål om denne verden på tvers av fag.
- Presis og åpen faktainnsamling fra en rekke kilder på fruktbare måter. Evne til selvkritikk.
- Disiplinert fantasi. Evnen til å underkaste et tema vedvarende og systematisk analyse.
- Kombinasjon av kunnskap fra ulike områder og integrering av den i forskjellige forståelsesrammer.
- Presisjon i språk og tanke. Skriv innbydende, ikke lukket. Sjargong er oftest rent jåleri og tegn på dårlig tenkning.
- Initiativ og tankekraft. Strekk deg intellektuelt.
- Etisk bevissthet. Hvordan stille seg overfor og avveie krav og vurderinger i møte med moralske og ideologiske stridspunkter. Særs viktig i en mer og mer globalisert og fanatisert verden der vi ikke vet hva sannhet er.
- Videre fellesskap, evnen til å se seg selv som medlem i bredere samhørigheter lokalt, nasjonalt og universelt, og fremstå offentlig med sine tanker.
- Samarbeid i team.
- Evnen til selvrefleksjon: se det subjektive og relative i egne oppfatninger og likevel la dem danne grunnlag for handling.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel har store oppgaver foran seg. Mange ønsker ham lykke til.