Hva er historien til kunstig intelligens i musikken? Jørgen Skjulstad tar et aldri så lite dypdykk.
På få år har musikk laget av kunstig intelligens gått fra å være noe få visste om, til å bli noe mange hater – og frykter. Men denne musikken har en historie som er nesten like gammel som datamaskinen selv, der stamfaren er såkalt generativ musikk: musikk som lager seg selv ut fra et system.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
Kristin Mellem ser frem til en musikalsk feiring av Kvenfolkets dag på søndag.
Sturgill Simpsons kontrærimpuls har tatt ham med på en lang, besynderlig reise uten svar, men med minst ett repetert spørsmål: hvorfor ikke? I starten av denne uka var vandreren Simpson og hans band innom Sentrum Scene i Oslo, der de i tre timer satte døra på vidt gap for den søkende, velklingende virtuositeten. Og, jo da, tre timer med (rocke)konsert på en mandag er mye, særlig hvis du forventer outlaw-country à la Waylon Jennings og får et evig groove à la Grateful Dead. Men noen ganger kan du ikke gi publikum det de vil ha – du må gi dem det de trenger. Og denne trengte i hvert fall jeg. Etter americana-gjennombruddet midt på 2010-tallet, ble Sturgill Simpson plassert på en pidestall han raskt hoppet ned fra. Som han i 2019 sang med en viss forakt på «Fastest Horse in Town», låta som rundet av Oslo-konserten: Everybody’s trying to be the next someone. For Simpson vil ikke være det neste navnet på alles lepper; han er snarere besatt av å få til something, og dette noe kan ikke defineres utenfra, av andre.
Et muntert forsøk på å nærme seg et av de store spørsmålene.