Krigshandlingene i Ukraina har gått inn i et nytt desennium, og ingenting tyder på at de vil ta slutt i året som kommer. Hundrevis av ukrainske og russiske soldater dør daglig på slagmarkene. Krigen tar også mange sivile liv – skjønt disse dødslistene fortsatt er kortere enn de er etter massakrene i Gaza.
USAs og Natos offisielle strategi er at Ukraina gjennom militær støtte skal vinne krigen gjennom å slå de russiske troppene på slagmarkene og gjenerobre Donbass og Krim. Stoltenbergs nytale om at «våpen er veien til fred» er også Norges linje, støttet av alle partier på Stortinget. Et annet, sentralt element i strategien er omfattende økonomiske sanksjoner mot Russland for å svekke krigskapasiteten.
To år etter den russiske invasjonen i 2022 er det åpenbart at denne strategien har vært mislykket. Den ukrainske «motoffensiven» sommeren 2023 førte til store tap av menneskeliv og materiell. At Stoltenberg i en tale til Europaparlamentet i september 2023 prøvde å innbille EUs folkevalgte at «Ukraina vinner terreng» var propaganda bygd på ønsketenkning. Krigen fortsetter, men nå med nye russiske offensiver.
Russlands økonomi er rammet av sanksjonene, men landets finansielle styrke har vist seg å være langt større og handelsalternativene flere enn vestlige land forutsatte. Omleggingen til en industriell krigsøkonomi har i stedet økt Russlands kapasitet til å føre krig.
Et viktig bakteppe for denne utviklingen er at Natos linje ikke har oppslutning fra landene i det globale sør, verken når det gjelder våpenstøtte eller sanksjoner. Disse landene, blant dem Brasil og Sør-Afrika, har i dag en reell tyngde i verdenspolitikken, men vurderer Ukraina-krigen utelukkende som destruktiv; den øker polariseringen, det internasjonale rustningskappløpet og har negative økonomiske konsekvenser for en lang rekke land også utenfor Europa. De tar avstand fra Russlands angrepskrig, men mener også USA/Nato har et medansvar for utviklingen som førte til krig.
Ettersom frontlinjene har endret seg lite det siste halvåret, er krigen av mange blitt karakterisert som en fastlåst stillingskrig. Dette argumentet er likevel misvisende, oppsummerte NUPI-forskeren Matthew Blackburn i Aftenposten 24. november i fjor. En fastlåst krig forutsetter at «parter tar sammenlignbare tap og har tilsvarende evne til å erstatte disse tapene og fortsette kampene». Det Kremls satser på nå, er imidlertid ikke en lynkrig for å erobre hele Ukraina, men derimot «en utmattelseskrig hvor suksesskriteriene er ødeleggelse av infrastruktur, soldater og materiell».
Evnen til å føre en utmattelseskrig handler ikke bare om våpen, en annen avgjørende faktor er de menneskelige ressursene i krigen, mulighetene til å rekruttere og utdanne soldater og offiserer. Russland har en langt større befolkning enn Ukraina. I 2023 rekrutterte landet over 300.000 frivillige til den russiske hæren. Ukraina har etter store tap i skyttergravene, der mange av de døde og invalidiserte var offiserer og erfarne soldater, et like stort behov for nyrekruttering, men et langt tynnere befolkningsgrunnlag å gjøre det fra. Mange ukrainske menn «i den rette alder» befinner seg dessuten i utlandet, inkludert de som har flyktet for å unngå verving til skyttergravene. Entusiasmen for å fortsette krigen er synkende både i den russiske og den ukrainske befolkningen.
I Klassekampens enquête-intervjuer med norske politikere i samband med toårsdagen for invasjonen (24. februar) finnes det som ventet ingen tegn på en analyse av utmattingskrigens konsekvenser for Ukrainas framtid. Mantraet er det samme enkle som før: send mer våpen, Ukraina må og vil vinne. Ifølge president Macron vurderer nå Frankrike, muligens også enkelte andre land i Nato og EU, å sende egne militære styrker til Ukraina, formelt på «bilateral basis». Det er en oppskrift for en ny og farlig militær opptrapping.
I et tv-intervju i fjor høst opplyste Davyd Arakhamia, som ledet den ukrainske delegasjonen i forhandlingene med Russland i Tyrkia våren 2022, at det russiske hovedkravet for å stoppe krigshandlingene var en avtale om framtidig ukrainsk nøytralitet.
Drøftinger om dette ble raskt avvist, og Natos budskap er stadig et løfte om Nato-medlemskap for Ukraina. Problemstillingen vil garantert komme opp igjen. Stadig nye USA- og Nato-baser langs Russlands grenser er ikke sikkerhetspolitikk, men usikkerhetspolitikk og en oppskrift for destabilisering.
Etter en langvarig utmattingskrig risikerer Ukraina, noe den amerikanske statsviteren John Mearsheimer stadig minner om, å ende som en «rump state», det vil si en rest-stat der langt større områder en fylkene i Donbass har gått tapt. Hvis tanken var at Ukraina skulle kunne gå inn i fredsforhandlinger ut fra økt politisk og militær styrke, så er det nå sannsynlig at det er det motsatte som skjer.
Fredsforhandlinger for å hindre en slik utvikling bør starte nå.