I BBC-adapsjonen fra 1979 av John le Carrés berømte spionroman «Tinker Tailor Soldier Spy» (1974) er det en scene helt i starten som jeg husker fordi den er så demonstrativt lite iøynefallende. Vi er inne på et møterom; inventaret er kjedelig, anonymt. En etter én kommer en rekke menn inn i rommet, uttrykksløse, alle har forglemmelige varianter av dress og slips, enkelte litt loslitte. Ikke et ord blir sagt. Hver og én lukker døra etter seg, tar plass ved bordet – sakte, sakte – legger noen papirer foran seg, venter på nestemann. De til og med setter seg langsomt, slik jeg husker det, som oldinger med stive hofter, og kameraet gir ikke seerne annet å hvile øynene på enn nettopp dette: Godt voksne menn som setter seg på en stol. Det varer i flere minutter!
John le Carrés utsøkte spionromaner uttrykker et desillusjonert syn på politikk.
Den illusjonsløse poet
