Snekker i ­overbygninga

Svar til Marstein

Kommentaren min i Bokmagasinet forrige lørdag, der jeg argumenterer for at Helene Uris roman «I mitt lune hi» også er en klasseroman – og en nokså problematisk en – har fått motbør her på debattsidene fra Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein. Hun beskylder lesningen min for å være både forutinntatt og fordomsfull, og må selvsagt få mene det. Jeg vil likevel gjerne stille et spørsmål tilbake: Mener altså Marstein at «I mitt lune hi» ikke er en roman som tematiserer klasse? Mener hun at romanens alenemor, en yngre kvinne med utrygg økonomi i en sokkelleilighet, og romanens huseier, en godt voksen mann med arvet enebolig, som først og fremst skaffer seg leieboer for selskapets skyld, ikke for pengene, tilhører samme klassesjikt? Marstein oppgir en rekke eksempler for å underbygge at jeg tar feil, blant annet romanpersonens «vanlige livsstil», at hun gir datteren tran og liker å lese bøker. Det er vel ingenting av dette som løfter henne ut av den økonomiske underklassen man henvises til som leietaker, eneforsørger og deltidsbutikkmedarbeider. Klassespørsmålet jeg diskuterer i kommentaren går langs to akser. Den ene er den innenfor romanen, der vi får være enige om å være uenige. Den andre aksen er i romanens kobling til virkeligheten, forholdet mellom forfatteren Helene Uri og virkelighetens alenemor og leietaker.