Det vakte oppsikt da den verdenskjente kinesiske samtidskunstneren og aktivisten Ai Weiwei nylig tok et offentlig oppgjør med vestlig sensur. I et intervju med den amerikanske nyhetskanalen Sky News snakket kunstneren om sine erfaringer med politisk press fra vestlige institusjoner.
I november i fjor ble Ais utstilling ved Lisson Gallery i London utsatt som følge av en tweet på mandarin hvor han kritiserte vestlige lands unnfallenhet overfor Israels brutale krigføring. Tidligere denne måneden utdypet Ai sine synspunkter i et intervju med The Art Newspaper. Her ga han uttrykk for at vestlig sensur på mange måter utgjør en større trussel enn sensur i Kina fordi de fleste mennesker i Vesten i liten grad reflekterer over at den eksisterer.
Mens tradisjonelle autoritære regimer retter seg direkte mot individuelle ytringer, mener Ai at vestlig sensur manifesterer seg subtilt innenfor rammen av såkalt demokratisk politikk og ytringsfrihetsforståelse. Samtidig blir tanker og ideer som avviker fra etablerte vestlige verdier, ofte utsatt for uoffisiell sensur i ulik grad, mener Ai.
Ifølge kunstneren bærer både offentlig diskurs, medier og institusjoner i Vesten stadig mer preg av dette. Ikke minst mener han at presset mot fri kunst avslører at vestlige demokratier nå virkelig står på vaklende grunn.
Ai Weiweis sensuranklager er – symptomatisk nok – blitt møtt med motstand, spesielt i USA. Samtidig har det blitt stadig vanskeligere å bortforklare de mange eksemplene på at kunstnere med propalestinske holdninger fratas plattform og sanksjoneres. For lista begynner å bli lang.
I januar advarte organisasjonen CIMAM (The International Comittee for Museums and Collections of Modern Art) om at de nå er vitne til en sensur av kunstnere og kuratorer som «mangler historisk sidestykke». CIMAM pekte spesielt på tilfeller i Canada, Tyskland og USA, hvor museer har tatt ulike grep for å bringe propalestinske kunstnere og kulturarbeidere til taushet.
Det startet allerede like etter Hamas-angrepet 7. oktober. Den internasjonalt anerkjente fotojournalisten Shahidul Alam, som i 2018 ble hyllet av Time Magazine for sin mangeårige dekning av politiske uroligheter i Bangladesh, tok til tastaturet for å yte motstand mot det han opplevde som både forferdelige drap på israelere og israelske menneskerettighetsbrudd overfor palestinere. Noen uker senere kritiserte han israelsk apartheidpolitikk.
Kort tid etter ble Alam anklaget for antisemittisme av myndigheter fra de tyske byene Mannheim, Ludwigshafen og Heidelberg, noe som førte til at hans utstilling ved tyske Biennale für aktuelle Fotografie ble avlyst. I samme periode kansellerte det tyske Museum Folkwang en afrofuturistisk installasjon like før åpningen fordi kuratoren av verket hadde uttrykt sin støtte til Palestina i sosiale medier.
Den sørafrikanske kunstneren Candice Breitzs planlagte utstilling ved Saarland Museum – også det i Tyskland – ble avlyst fordi kunstneren offentlig hadde kritisert Israels brutale framferd i Gaza.
I januar i år ble det kjent at kultursenatet i den ellers liberale kunstnerbyen Berlin hadde lagt til en ny klausul i sine kontrakter hvor kunstnere blant annet forpliktet seg til ikke å fremme ‘antisemittisme’ dersom de mottok støttemidler. Siden definisjonen av antisemittisme i Tyskland er så streng, fryktet kunstnere at klausulen nærmest ville umuliggjøre kritikk av sionisme.
Etter massiv motbør og en underskriftskampanje med nærmere 6000 underskrifter valgte kultursenator Joe Chialo å trekke klausulen tilbake.
Sensur av kunst forstås som oftest som myndigheters kontroll over kunstneriske budskap, uttrykk og temaer gjennom lover og reguleringer. Men begrensning av kunstnerisk frihet forekommer også på andre plan, og strekker seg fra den åpenbare sensurens forbud, via byråkratisk regulering til mer uoffisielt press. Overgangene er flytende, men til sist handler det om ulike måter å ta styring over politiske narrativ på – ved å stilne uønskede stemmer.
De kalles ofte «kanarifugler i kullgruven» – kunstnere som advarer om skremmende antidemokratiske tendenser. Gruvearbeidere på begynnelsen 1900-tallet tok kanarifugler med ned i gruvene som en sikkerhet: Dersom fuglene mistet bevisstheten, visste arbeiderne at det var for mye karbonmonoksid i lufta og at de måtte komme seg ut.
Uttrykket brukes om kunstnere fordi de ofte er blant de første i et samfunn til å bruke sin stemme og sin kunst til å advare mot antidemokratiske tendenser. Parallelt med at ytre høyre nå får et fastere grep om USA og Europa, skrumper kunstneres ytringsfrihet inn, også i land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia.
Det er et stort paradoks at kunstneres frihet nå settes under press for å beskytte interessene til Israels brutale og voldelige ytre-høyre regjering. Presset rammer også store, kommersielle stjerner. Blant annet har amerikanske Spyglass Media Group sparket skuespiller Melissa Barrera fra en film hun hadde hovedrollen i, mens den verdenskjente kunstneren Laurie Anderson valgte å avslutte sitt professorat ved Folkwang Universitet i Essen etter å ha blitt presset for sine propalestinske standpunkter.
Samtidig fortsetter kunstnere i hele Vesten å protestere mot Israels krigføring. I desember signerte 1300 prominente kunstnere – blant dem den britiske stjerneskuespilleren Olivia Colman – et opprop som kritiserte vestlige kunstinstitusjoner for systematisk undertrykkelse av propalestinske stemmer.
Her i Norge – hvor den kunstneriske friheten heldigvis står sterkt – har kunstnere gått i bresjen for mange av demonstrasjonene og støttearrangementene for Palestina.
Skuespiller Janne Heltberg og musikerne Marthe Valle, Marte Wulff og Charlotte Qvale, samt kunstnerne Tiril Valeur og Jannik Abel, er blant dem som i månedsvis har organisert protester og videreformidlet førstelinje-nyheter fra Gazas journalister på daglig basis i sosiale medier. Bak dem igjen står hundrevis av andre kunstnere.
For meg lyder det som om kanarifugler kvitrer sine varseltoner over hele Europa nå. Lytter vi?